Vi følte det var best å begynne pakkeprosessen tidlig for å unngå stress selve reisedagen. På et tidlig tidspunkt ante vi vel at det skulle bli et betydelig lass med artikler vi skulle dra med oss ned til paradis (og som Adam var vi ikke der lenge). Selv om far prøvde å ha en asketisk tilnærming til sitt klesbehov, ble det likevel omtrent en romfolkleir som måtte fordeles på kofferter og andre innpakkingsremedier. Og plassering av riktig artikkel på riktig sted er en kunstform som er sterkt undervurdert. Her kjenner jeg allerede tidlig (på listestadiet) at min intelligens rett og slett ikke strekker til. Så det er mor som får (dvs tar) ansvaret (dette kan anbefales sterkt til andre fedre). Vi kommer oss opp til Gardermoen, får sjekket inn og kommer oss på flyet uten særlige problemer. Turen ned går også ganske knirkefritt, selv om man blir forholdsvis koko i hodet når man prøver å underholde en 1,5åring i mange timer på rad. Å være på 1,5årsnivået er hyggelig når man kan avlede oppmerksomheten med jevne mellomrom. Men det å konstant lage dyrelyder og rope enstavelsesord uten mening og bable ukritisk i flere timer er farlig for sinnet. Vel framme blir vi møtt med Yes please av Giorgos (eller var det Yannis?) og hotellets minibuss som kjører oss en times tur for 120 Euro (samlet). Altså bloody expensive. På dette tidspunkt, dvs rundt klokka seks lokal tid, var det en mør gjeng som satt i bussen og nøt kveldssola. Særlig barna begynte å sige langt fram på setene nå (uten barneseter, selvsagt). Og underholdningsportalen.no hadde gått tom for batteri. Her var det drømmen om en kald pils på verandaen mens barna sov rolig og trygt i sengene sine som hadde tatt over kommandoen. I bakhodet slumret likevel erkjennelsen om at Anne hadde sovet ekstremt lite da vi var på bryllupsreise i september, og hvordan Lisa ville reagere på den høye temperaturen, evt det iskalde rommet med aircondition, visste ingen. Vi kom fram til det eksklusive hotellet (ihvertfall så det helt sinnsykt ut på nettet) og ble møtt av to sure jenter i resepsjonen. Mulig det er finanskrise i Hellas eller bankkrise, men verst av alle er humørkrisa. Hyggelig å bli møtt på denne måten etter å ha reist som en slags Moses gjennom luftrommet i det som kjentes som 40 år, og hadde vært konstant påskrudd siden seks om morgenen og var både trøtt, sulten, sliten, tom i hodet, svett, bekymret og rastløs etter å få innlosjert legemene. Hadde vel forventet om ikke palmeblader foran føttene, så ihvertfall et slags velkommen hjem, sønn. Vi hadde på forhånd bedt om å få rom ved siden av hverandre, men det kunne vi jo ikke få! Nei, det var umulig (selv om vi hadde sendt mail om dette for leenge siden) - såpass måtte vi jo forstå (selv oss teite turister). Da jeg i tillegg ba om at de sjekket airconditionanlegget noe senere var det gjort. Jeg ble og forble deres personlige fiende hele denne uka. De smilte først da jeg dro.
Men frokosten var bra. Og strand og sol slår ikke feil noensinne. Anne lærte seg å si "bade" og forstå at det var en hyggelig aktivitet som varte i mange timer, mens Lisa forstod at det plutselig ble veldig varmt i noen dager før livet ble normalt igjen. Men like blid uansett.
Vi bodde like ved stranda og tok taxi inn til byen ved et par anledninger, blant annet for å spise. Mye bra mat å få forholdsvis billig. Parga er et nydelig sted med lite stress og "Hello my friend - special price?". Men ikke alt er bra her heller. På det ene stedet, som skulle være det aller beste var igjen servicen elendig og humørkrisa hadde tatt helt kontroll over enhver. Vi fikk retter vi ikke hadde bestilt (med et foraktelig fnys) mens regnet hølja ned. Og det ble forventet at vi måtte betale. Hovmesteren pekte bare på sin veldig fancy bestillingsanretning (den var jo elektronisk og derfor ufeilbarlig) som for å poengtere at hun hadde rett (her hjalp det lite å hinte om at hovmesteren ikke var elektronisk og derfor feilbarlig). Vi gikk i protest (selv om kanskje veldig få fikk med seg at det var i protest vi gikk). Det ble heldigvis med dette ene regnskyllet (både fysisk og mentalt).
Plutselig en uke over og vi lander i regnet på Gardermoen med en solbrun Anne som akkurat hadde vent seg til Sydenlivet og en Lisa som stort sett tilpasser seg det meste. Og foreldre som er glad de dro på tur og glade for at turen er over.
