- Jeg
har vært i Australia på fottur
- Jeg
har fordypet meg i kosmologien og glemte helt alle jordiske detaljer
- Noen
inviterte meg til å bli medlem i den lokale trekkspill- og mandolinklubben og det
gjorde at jeg ble bitt av basillen.
- Jeg
har vært full hele tiden
- Bilen
ble så rå etter at jeg senket den og sotet rutene at jeg kommer meg ikke ut av
den og jeg hviner rastløs rundt i Sems gater 24/7 på jakt etter meningen med
tilværelsen.
Nei da,
her er det hverdagen som er synderen. Men vel å merke av den typen som kan ta
tak i en og farge dagene matte med bred pensel. Vi har jo en liten frøken som
begynte i barnehage nå i august og da var det en del foreldre med erfaring som
mente at vi kom til å gå en sykdomsperiode i møte, hele familien. Javel - jeg
tenkte vel at Anne hadde så fantastiske gener at hun kom til å spise virus som
fiskeboller. Og at resten av familien som heller ikke var vant med sykdom kom
til å gå leende gjennom høsten med overskudd som trommisen i Muppet Show. Je
rait.
Med fasiten i hånd og et
tørkerullforbruk som en middels småby senere kan vi trygt fastslå at det lønner
seg å lytte til erfarne fjellfolk. En kjapp og upresis oppsummering viser at de
to små nydelige menneskene har vært innlagt hver sin natt på sykehuset med
bronkiolitt, Lisa har hatt falsk krupp opptil flere ganger, vi har vært på
legevakta tre-fire ganger og hos legen tre-fire ganger. All in the name of
virus, snørr og hosting. Pappaen i huset har heller ikke sluppet unna, og
hanglet seg gjennom høstmånedene i mer eller mindre nedsnødd tilstand. Først i
begynnelsen av desember begynte tåka å lette, og da var det bare å ønske
innspurten til jul velkommen. Deretter en herlig jul uten dekning på hverken
konto eller nett på Nordmøre. Herlig! Så nå begynner optimismen å sive inn i
huset som radon fra berggrunnen. Umerkelig, men deilig.
 |
| Det oppnås ikke kontakt med mobilabonnenten. Helt greit. |
Fremdeles
er god nattesøvn dog like ettertraktet som softis i Sahara her i gården. Lisa
har ennå ikke skjønt at det er om natta vi skal sove mest og spise minst. Hun
har levd etter motsatt prinsipp en stund nå. Som tidligere nevnt i forrige
skriv og noen før det igjen, så gjør søvnmangelen deg litt smårar. Etter hvert
desperat og slapp, før du til slutt blir apatisk og lallende.
Nå er jo
2013 i gang på sitt vis, og vi benytter anledningen til å takke de høyere
makter for en tildels jævlig høst og ser framover med all den persepsjonen (evt
perspirasjon/respirasjon/indignasjon/attraksjon/levitasjon) vi har liggende.
Mot bedre tider, gyllen hudfarge og dobbel carport. Hvordan det går med de to
små er en annen sak og noe for neste skriv. Men highlights er at Anne digger å
være med på tur med pappa fremdeles og sier noe med "tur" når vi skal
gå ut, samtidig som hun har utviklet en fotballmessig lovende høyrefot. Dette
er vel ikke helt politisk korrekte verdier å løfte fram i offentligheten, men
for meg er det to viktige søyler i livet. Og Lisa fortsetter sin smile- og
sjarmørkarriere til familie og forbipasserende alkoholikere, samtidig som hun
er tålmodig og tåler en stimulifattig tilværelse i vippestolen innimellom. Ikke
så dårlige søyler det heller.
