Den er min

Eiendomsprinsippet har slått ned som en elefant i det småharmoniske familiesirkusteltet. Hvis en av de to små finner en eller annen gjenstand på gulv eller vegg, utbryter de ganske konsekvent: Den er min! Og da hjelper det ikke hva den andre har i hånda, det kan være både gull og myrra (men kanskje ikke røkelse). Svaret er det samme: Nei, den er min!

Altså moro med materialisme. Det nytter lite å ta en liten prat med dem og forklare at "less is more" og om du eier fler enn sju ting, så eier tingene deg i stedet. Som regel ender det med at den største tar fra den minste gjenstanden. Så løper den største vekk med gjenstanden i hendene, og den minste følger etter. I det den minste har tatt igjen den største, hender det at den største har glemt hele problemstillingen og er i gang med noe annet. Men den minste har ikke glemt. For den minste har nemlig et voldsomt temperament og er ikke redd for å vise det heller. Derfor slår den minste. Da husker den største problemstillingen, griper gjenstanden og løper igjen. Og slik holder vi på. Innimellom får vi grepet fatt i de skyldige og lagt inn noen pedagogiske ord. Så er det en ny runde, etter en liten pust i bakken. Etter en lang dag med ytelse på jobb, så er det ikke akkurat dette den formen for nytelse man higer etter. Selvsagt skulle man da ønske - med middag i magen og en søvnunderskuddhjerne - at barna hadde et kontrollert følelsesliv og satte seg meditativt til ved ovnen og leste i en god, tykk bok mens mor og far kunne dvele ved hvilepulstilværelsen og bare vegetere i noen minutter. 

På ett eller annet tidspunkt i min karriere som pappa slo det meg at det å være nettopp pappa var noe som hengte ved en stund. Det var faktisk ikke bare fødselen og så var det greit. Så fikk mennesket klare seg sjæl. Nei, jaggu skulle det bli passa på, gitt mat, klær og informasjon om hvor ting befant seg i vårt palass (og ellers i verden).

Men så var det altså ikke nok å bare å få kart og kompass i hånda og løpe ut i skogen på egen hånd. Plutselig skjønte jeg at disse to små menneskene trenger oppdragelse også, og den kan dessverre ikke bli kjøpt på postordre. "Den er min" er et soleklart eksempel på at oppførsel bør reguleres. Men det er klart at det er en del "Den er min" blant voksne også. De fleste kriger i verden handler vel i stor grad om akkurat dette. Og det er ikke fritt for at tankene går til Midt-Østen innimellom. For denne konflikten ligger latent, og detn kan når som helst blusse opp igjen. Da er partene som regel veldig langt fra hverandre ved forhandlingsbordet. Og en våpenhvile er i utgangspunktet skjør som en plastleke kjøpt på Nille. Gjengjeldelsesaksjoner forekommer jevnlig, og gisler (dukker) tas til fange omtrent hver dag. Ikke sjelden hevder den ene parten å ha vært den som egentlig var først på et område og derfor har krav på dette arealet (og alle tingene som befinner seg på arealet). Samtidig mener den andre parten at dette ikke har noe å si, for den så den først eller bare sa at den var hennes i det den ble observert (regelen er: Det jeg kan se, er mitt). Som forhandlingsleder kan det være vanskelig å se et klart mønster i partenes krigsretorikk. Dene ene parten kan få alt den i utgangspunktet har ønsket på et tidligere tidspunkt i forhandlingene, men skifter plutselig standpunkt fordi den andre parten også har fått noe den ønsker. Papparollen innebærer at man både er forhandlingsleder og våpenleverandør. I den anledning har vi forsøkt å være selektive med hva partene skal ha tilgang til. Kall det gjerne et slags nedrustningsprogram. Gjenstander som tøyballer, puter og myke bamser er tillatt. Men hvis den minste får tilgang til stumpe gjenstander som leketelefoner eller voksenbøker, må vi tilkalle forsterkninger.

Men så skjer det plutselig noe som går alle verdens Midt-Østener en høy gang; Begge blir akutt gavmilde og gir hverandre det de aller helst vil ha. Så leker de harmonisk sammen og plutselig fylles den lille leiligheten med rallende, bølgende latterbyger. Vi lener oss tilbake og sender en tanke til verdens ufred. Hadde det bare vært så enkelt. Og kanskje er det egentlig det?