Løk og sisik

frosk og stær, som det heter i sangen (ihvertfall i følge Lisa). Nå som alle er på plass måtte det vel bety at våren er den gjeldende årstiden. Og med tiden som nå har gått med de to små, har pappaens rolle etter hvert endret seg til også å inkludere rollene som samtalepartner, konfliktløser, materialforvalter og etterforsker/kriminaltekniker. Skjønt selv om denne pappaen har nådd en betydelig alder og har fått noen livserfaringer slengt etter seg, samt blitt utdannet ved flere sertifiserte institusjoner og ellers har både førerkort og kan brukes til opptil flere ting, viser dette seg å være forholdsvis irrelevant for de yngste i huset. Faglig tyngde og autoritet i form av livserfaring er totalt fremmede begreper når sannheten skal formes - i hvert fall i enkelte sammenhenger.
For litt siden var månen oppe da vi kom til barnehagen. Men det skulle altså vise seg at det likevel var sola, for månen var nesten full og dessuten var den oppe om dagen også. Og da er det likevel en sol. Selv om pappa er sivilingeniør i fysikk, så har han ikke engang skjønt at sol og måne bytter litt på.
Her en søndag ringte kirkeklokkene (eller klingklang som det heter). Kirka ligger bak en ås og er umulig å se, men det stemmer ikke. For de kunne jo høre kirkeklokkene, dermed kunne de også se dem. Dumme pappa hadde ikke skjønt at det man kan høre kan man dermed også se. Syn og hørsel er ett. Elementært.
Pappa må jo gjerne prøve seg på å forklare ting også, men nye begreper er ikke alltid intuitive, for å si det mildt. På tur ned til stranda møtte vi en bil med kajakk på taket. Samtalen forløp vel sirka slik (med min dialekt behørig eliminert til glede for internett):
 - Se det er en kajakk, det er en sånn liten båt..
- Hæ?
- Den gule der er en kajakk. En liten båt...
- Kajak?
- eh...ja
Vi går forbi en båt som står i hagen.
- Se der er en båt, Anne og Lisa.
- Kajak?
- Nei, det der er en stor båt. Ikke kajakk.
- Hæ?
- Det der er en båt, ikke kajakk.
- Hvor er Kaja?
- Kaja? Nei, det er en båt.
- Hæ?
- Se der er enda en båt.
- Hvor er Kaja?
- Hæ?
- Hvor er Kaja?
- (resignert) Kaja er hjemme i huset sitt og spiser middag.
- Middag?
- Ja, fiskepinner. Nam, deilig.
- Kaja spise middag!
- Ja.

Ellers har vi hatt en del bestillinger om natta nå som vi gjerne kunne vært foruten. Første henvendelse har typisk vært fra Anne, som gjerne våkner like etter at vi har sovnet. Tema for oppvåkningen har vært uklar, og det har hun kanskje innsett selv også, derfor har hun sovnet fort. Et par timer har så Lisa lagt inn en henvendelse til resepsjonen med anmodning om å komme snarest. Tema for denne henvendelsen har også vært forholdsvis diffus (tatt egen ubrukelighet som sansende og tenkende vesen i betraktning), men hovedsaklig har dette handlet om å være våken og ikke ville sove igjen. Så har det gjerne gått en time eller to. Før Anne har kommet tassende inn til tjenerne rundt halv fem og lurt på om det ikke var på tide med litt eplejuice i sofaen? En liten realitetsorientering senere har hun returnert til sengen og kanskje sovet helt til seks. Lisa har i mellomtiden våknet halv seks og gitt klar beskjed om at en ny dag forlengst var i gang.
Heldigvis har ikke nattloggen vært såpass fyldig hver natt, men tjukk nok til at vi besluttet å kjøpe en bloody expensive, pedagogisk vekkerklokke til Anne. Når kua sover, er det natt. Når den spretter rundt og hopper er det dag. Tanken var da at Anne skulle sjekke med kua om det var natt eller ikke. Tanken var ikke at hun skulle komme inn til oss midt på natta og gi oss beskjed om at kua fremdeles sov, slik hun gjorde første natta.
Men vi gir ikke opp, og tenker prosess. Veien er målet. Og trøsten er at vi har levd ekstra lenge i våken tilstand de siste årene.