Staten gir og staten tar (særlig det siste)

O herlige ferietid og familien samler seg rundt den felles opplevelsen: Reise med rosa fly til utlandet. Min kjære har som regel stålkontroll, men i år glapp det. For to dager siden fant vi nemlig ut at Lisas pass har gått ut for irriterende kort tid siden. Og vi reiser i morgen. Derfor var det bare å hive familien rundt, komme seg til en egnet fotograf og ta bilder. Deretter reise til trivelige Stokke og få nødpass med statens velvillighet. Ordet nød passet vel ikke akkurat i denne sammenhengen (hvis man måler det opp i mot hunger, pest, krig og kosedyrbortroting), men det var det eneste alternativet. Vi lurte en stund på om hele hurven skulle bli med opp. Det kunne vel ikke ta så lang tid. I ettertid viser det seg at det var riktig vurdert å splitte opp kjernefamiliens aktiviteter. For det er lov å si at det drøyde.
Det første som møtte oss da vi ankom åstedet klokka 09.53 var en rekke mennesker. Og et sinnrikt kølappsystem, som fortale oss at det var 35 mennesker mellom oss og nødpasset. Lisa var velvilligheten selv, og satt rolig på fanget mitt mens hun observerte de nevnte menneskene. I løpet av et kvarter raste telleverket i vei, nå var det bare 31 vi måtte vente på. Så ble det stopp, og vi benyttet anledningen til å gjøre Stokke. Det gikk forholdsvis fort, så vi var tilbake en halv time senere.

Slik venter en ekspert

Nå var det bare 17 igjen å vente på. Hurra! Vi hadde bare ventet i en time og har kommet halve. Den søte duften av god karma slo mot oss. Men så slo staten tilbake med en duft som var noe strammere. For staten skjønte at den skulle vise muskler. Tross alt er det din plikt som samfunnsborger å planlegge bedre. For tellesystemet stoppet helt opp, og i løpet av en og en halv time rykket vi fem plasser fram i køen. Her kan man jo si at jeg bare skal være glad til at jeg ikke rykket bakover i køen, toskete som jeg hadde vært med passet til Lisa. Men det er vel grenser for hvor pedagogisk det skal være.
I løpet av denne tiden gikk vi oss en tur i bøkeskogen og det var jo fint nok det. Samtidig hadde  stemningen i ventelokalet snudd fra forsiktig håpefull til desillusjonert pessimistisk. Og jeg tror det var ca på dette tidspunktet flere knakk sammen. Ikke synlig, men dypt inne i hver og en av dem var det noe som brast. Kanskje var det illusjonen om at staten vil oss vel? Eller håpet om at humanismen var bærebjelken i den norske velferdsstaten? Lisa holdt fremdeles koken, og imponerte sin far. Ventemessig bedrev hun toppidrett denne dagen. Kunsten å vente så lenge er å glemme at det er det du gjør. Hun var flink til å skifte fokus til her og nå. Og pappa var flink til å skifte DVD i bilen, slik at hun kunne se hva hun ville mens vi gjennomførte siste del av nødpassekspedisjonen. Etter en og en halv-times kneika, gikk de siste 10 i køen styggelig fort. Her regner jeg med at flere allerede hadde brutt og dro hjem for å få trøst og personlig oppfølging av krisepersonell. Plutselig var det vår tur, jeg fikk røsket med meg mitt lille ventetalent og så at jeg allerede var for sen da jeg kom inn. Men håpet om humanitet og rettferd for menneskene fylte sinnet mitt i det jeg gikk mot skranken.
Den energien som ventet meg der var av den pedagogiske sorten. Her skulle borgeren oppdras i hvordan man for det første står i kø, for det andre bestiller billetter og for det tredje alle borgernes manglende respekt for systemet. I tillegg er jeg nokså sikker på at vedkommende hadde en utrolig dårlig dag. For ikke å si et dårlig år, ja kanskje rett og slett et dårlig liv. Lysten etter å sette meg fast og påpeke min manglende skjemakunnskap var påtagelig. Skuffelsen like tydelig da det viste seg at jeg hadde husket alt.
Til sist fikk jeg faktisk et lite smil da det hele var over og jeg hadde sittet der from og regellydig under hele audiensen. Ikke et hjertelig et, men heller et lys bak de mørke skyene. Så fikk vi endelig slippe ut i lyset Lisa og jeg. Som fanger fra Alcatraz. Min klokke viste 13.18. Nesten tre og en halv time.
I ettertid kan man jo undre på: Er det virkelig samfunnsøkonomisk forsvarlig å la alle disse  menneskene sitte såpass lenge uten å gjøre annet enn å vri seg på harde trebenker? Det slo meg at dette var en unik mulighet til å finne seg selv, det utvilsomt nok tid til det. Vi kunne lagd en revy, skrevet tekster, øvd, hatt generalprøve og premiere. Det kunne vært samtalegrupper, mannekengoppvisninger, vevekurs, fredsmarsjer og fotballturneringer. Eller kurs i plenklipping, økologisk vedfyring og norgesglass. Uendelige muligheter.
Men mest av alt skjønner jeg at statens hensikt er oppnådd: Jeg kommer aldri til å glemme å fornye pass igjen. Aldri.