Husk å nyte denne tiden da, blir det sagt. For de er så herlige i denne alderen, og plutselig –nærmest før du vet ordet av det – er de voksne. Tida går jo så fryktelig fort.
Leseren har kanskje fått med seg at det er gode pauser mellom blogginnleggene. Vel. Den var egentlig nedlagt, denne bloggen, men plutselig fikk den en grunn til å gjenoppstå (før den plutselig avlives igjen). Denne årsaken heter Simon og er nå snart fem måneder gammel.
Med den uendeligheten av tid som ville bli frigjort i fødselspermisjonen, så var nærmest bloggaktivitet nødvendig for å slå i hjel all tiden. Dernest kunne man jo kanskje begynne å male landskaper, snekre hyller og spikke små snodige figurer, samle på hagenisser og lage kunstige fossefall i hagen, lese passe interessante bøker og fintenke seg gjennom dagene. Og innimellom; beskue den sovende babyen som bare våknet en gang iblant for å få en skvett næringsrik melk. Så hva skjedde egentlig? Jo – realitetene forkludret teoriene.
Virkelighet har jo dessverre en tendens til å ødelegge gode planer. Han var ingen enkel nøtt, skulle det vise seg. Født sulten og veldig våken. Ikke forutsigbar, og ikke mørkeblå rent politisk. For han forventer at vi som familie skal justere oss etter hans personlighet. Jeg er litt usikker på hvilke skikker og hvilken styringsform som gjelder inni magen, men alt tyder på at det er forholdsvis totalitært. Han skal ikke tilpasse seg noen andre, og det er han som er generaldirektør – og her skal ikke han fire en tomme for å integreres. Simon the Segregator.
Så i det nyvunne søvnunderskuddsimperiet går jo da tankene til alle de som har satt barn til verden før. De som har hatt mye mindre både av tid og økonomiske ressurser. De som har jobbet mer og hardere (joda, det er litt jobb å være lærer, men sammenlignet med å bygge landet eller være ufaglært i den mørke middelalderen er det som å nave). Likevel, tross strevet, har folk fortsatt og fortsatt. At vi nå har en befolkningseksplosjon sett i lys av småbarnsstrevet, er en gåte. For her har menneskene avlet fram generasjon etter generasjon. Stått opp grytidlig etter dårlige netter og begynt på harde, tunge arbeidsoppgaver. Det går vel gradvis opp for meg at de ikke nødvendigvis var like opptatt av å være med på babysvømming og gi de små de nødvendige stimuliene for å bli hele, vidunderlige mennesker med brukbar BMI. Vi må hegne om våre I-landsproblemer, men ikke miste historien vår helt av syne. Det er et nyttig perspektiv å ha i selvmedlidenheten over egen ulykke. Selv om man ikke sover nok til å (fortsatt) være vakker i en periode, så er livet fortsatt godt. I hvert fall godt nok, som Per Fugelli ville ha sagt.
Heldigvis (for menneskeheten) har biologien funnet en løsning som gjør at babyer likevel får det de skal ha; sjarm, smil og sludring. Simon kompenserer veldig godt for sin manglende interesse for søvn og underkastelse med å ha et smilende utgangsfjes. Han passer på å sjarmere seg inn til det innerste i oss alle, nok til at vi tåler hverdagene og tross alt sitter igjen med mer smil enn forbitrelse over tapt søvn og overskudd. Og en total mangel på sosialt liv og evne eller vilje til selvrealisering. Men kanskje like greit. Slikt hemmer produktiviteten og utfordrer systemet i totalitære stater.
Ingen skal likevel komme her og si at tida går så fryktelig fort. Her går vi ikke glipp av et sekund, på godt eller vondt. Det er ikke sånn at du dør så sakte at du tror du lever, men heller at du lever så sakte at du tror du dør.
