Og det er ikke grenser for alt vi får gjort, med Anne i barnehagen på dagtid og velfylte gjørelister blant de voksne. Herlig med tid til å stå i kø i vaskehallen og legge silikon på kjøkkenet med ustø kontorfingre. Planen var å gjennomføre disse silikonaktige tingene de første dagene og deretter ta ut Anne fra barnehagen og ta en tur på torsdag. Vi savnet det å puste inn noe annet enn støvet fra Tønsbergs gater og kjenne en annen trekk rundt hårfestet. Våre bønner ble hørt, men kanskje på en annen måte enn vi hadde planlagt i vårt listeregime. For Anne ble gradvis dårligere utover uka, men vi holdt fremdeles stø kurs i foreldreverden. Og Lisa holdt stø kurs som en smilende men etterhvert litt nattlig plagsomt våken liten lykkebolle. Men mens vi planla den o'store torsdagen ble vi etter hvert mer skeptiske. Hosten fikk en mer og mer lavfrekvent og maritim karakter, og den generelle tilstanden ble veldig sjaber.
Torsdag var det på tide å dra til lege for sikkerhets skyld, og der ble det etter hvert konstatert bronkiolitt og en formaning om å dra på sykehuset med det samme. Med sine plutselig trange luftveier hadde nemlig Anne vondt for å puste, og det påvirket også nattesøvnen hennes (for ikke å si nattesøvnen til pappa, si). På hotellvis fikk vi eget rom og muligheter for å mat, men der stoppet også likheten med denslags fasiliteter. Kort sagt ble det igjen en forholdsvis søvnløs natt, med medisinering, overvåking og trøsting, med korte innslag av ditto spising. Vi fikk dra hjem påfølgende ettermiddag, etter at Anne hadde blitt kvikkere og derfor mer seg selv og derfor var forholdsvis dritt lei av å bare være inne på et hvitt rom hele dagen. Vi fikk ta med oss diverse apparater og medisin hjem, slik at vi kunne få bronkiene hennes på riktig kjøl igjen. Dessverre for Anne måtte hun medisineres ganske ofte, også på natta, og det vil si å puste inn noe adrenalin med jevne mellomrom. Som den observante leser kanskje kan slutte seg til, så er adrenalintilskudd midt på natta ikke å anbefale for å ha en harmonisk nattesøvn. Tross dette sovnet hun merkelig fort inn, og vi la våre slitne kropper ned og satset på ihvertfall en to-tre gylne timer i drømmeland. Men Jon Blund, den rakkeren, hadde forlatt bygningen. For idet roen senket seg, hørte vi frydefulle hvin fra Lisas vogge, og det var da signalet for at neste skift gikk på jobb.lik Fasit noen timer senere var nok en bortimot søvnløs natt. Lørdag ble for meg som for de gamle gitarheltene fra 70-tallet - de kan i ettertid ikke gjøre rede for hva som faktisk foregikk i det tidsrommet. Jeg følte meg som deltaker i et slags prosjekt, type forskning eller tortur, der man skal se hva som skjer med et menneske som vekkes hver halvtime. Merkelig følelse. Nå kommer jo skjønnheten innenfra sies det, men jeg har ikke ambisjoner om å få modelloppdrag med det første. For det å bli vekket så ofte framkaller en dyp og inderlig irritasjon. Problemet er bare at den ikke kan rettes mot noe, den må bare kastes ut i det store universet. Og det er jo sikkert fint det, men ikke videre konstruktivt sånt rent egoistisk sett. Skjønnhet har også sitt utspring i masse søvn, men det toget har jo forlatt perrongen for flere år siden. Så i vår husholdning er det de indre verdier som må dyrkes.
Anne ble heldigvis gradvis bedre og kom seg etter hvert i barnehagen påfølgende uke. Men på et tidspunkt føler man seg fristet til å la seg legge inn på et hvitt rom med gardinene for og bare sove, sove, sove...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar