Comeback kid

Denne vårens ubestridte hovedperson

Javel, da er vi her igjen og det er med skjelvende stemme jeg nå stolt kan erklære at jeg igjen befinner meg i velferdssamfunnets kuvøse; selve Pappapermen. Nå 12 uker. Er det ikke flott? Eh jo! Kan ikke si noe annet, og kan ikke si noe annet enn at det er et luksuriøst privilegium og et eventyrlig gode, føler meg som vinneren av en slags Lottotrekning. Selv om jeg likevel vet at vårt lille, kalde samfunns rikdom er basert på gress og døde dyr som har ligget og råtnet og har blitt utsatt for både varme og trykk i mange millioner år og som når det frigjøres gjennom forbrenning sender ut klimagasser som gjør at mange mister hjemmene sine pga tørke, flom og ekstremvær, at dyr rømmer sine gjemmesteder og at planeten sakte koker vekk i kålen - så klarer jeg ikke helt å ta det inn over meg her jeg sitter i en modernistisk leilighet ute på Torød og ser solskinnet bryte i den finkornede snøen. Jeg kan telle lydene her ute på en finger akkurat nå, og det er tastaturmessige lyder, bare avbrutt av litt peisknitring.

Grunnen til at denne stakkaren ikke klarer å ta verdens gnål inn over seg handler nok om at det private entropinivået har vært over kritisk verdi en stund. Alle småbarnsforeldre vet godt hva høyt entropinivå vil si, selv om begrepet er ukjent. Entropi er et fysisk mål på uorden eller kaos, og er definert som antall tilstander et system kan være i. Ligger det bare en liten barneleke som en eller annen underbetalt dimling har sunget inn noen halvmusikalske fraser på som blir gjentatt og gjentatt og gjentatt - øh altså ligger det bare en slik leke på gulvet, tilsvarer dette 1 tilstand. Ligger det derimot 276 leker på gulvet sammen med klær, tannbørster og skokrem på gulvet er antall tilstander mye større og dermed entropien også større. (Har dere forresten lagt merke til at slike slitsomme gnåleleker med sirener, tuting og elendige vers har ekstremt kraftige batterier? Det slår ikke feil; de blir brukt og brukt og satt i gang i det tilnærmet uendelige og utålelige, men holder stand langt ut i livets høst. Og når du endelig, etter flere måneders hjernevask, hører at batteriene begynner å miste piffen, da er det bare et tidsspørsmål før de kvikner til og holder det gående til neste jul.) Men tilbake til den private entropien, så har den altså vært ganske høy med en del sykdom blant de små og ikke minst et flytteprosjekt som innebar både kjøp og salg (som det gjerne gjør). Derfor referansen til Torød over. Men nå er alt i sin skjønneste orden. En leilighet er solgt, en annen kjøpt og barna er litt snørrete, men ingenting over normalen. Så da er det bare for pappa å lene seg tilbake og tenke tanker igjen. Lisa er en skjønn liten baby som har et stabilt, godt sovemønster og som stort sett bare er blid. En herlig permisjonskompanjong.

Nattesøvnen er derimot ikke helt opimal. Anne har stort sett skjønt søvnprinsippet, men hun har nå tøyd døgnet i begge deler. Hun legger seg mens hun er i fyr og flamme ved halv åtte-tida og våkner rundt halv seks - kvart på seks og er igjen i fyr og flamme. En natt våknet hun skikkelig til, og vi tenkte at det nok kunne være greit for henne å ligge sammen med mamma og pappa. Da blir det sikkert trygt og godt. Og jo da, hun krøller seg sammen mellom oss og ser ut til å ha det fint. En time går og hun begynner å vri seg rundt og roterer 180 grader i senga, slik at laknene bukter seg i alle retninger. Der jeg før kjente mykt barnehår kile meg i ansiktet, er det nå føtter som sparker meg i leppa. Noen minutter senere er det Lisa som begynner å grine. Da vet jeg at det er på tide med nattmåltid for henne. Opp og hente henne i halvsøvne og registrere at hun for det første er sulten, dernest at hun har tisset på seg. Dvs full behandling. Innimellom hører jeg babling fra soverommet og håper dette dreier seg om at Anne prater i søvne. Je rait. Lisa sluker innholdet i flaska og i det jeg kommer inn på soverommet etter å ha skiftet på henne og lagt henne i senga, blir jeg møtt med"Hei pappa! Ferdig sove!". Hyggelig å prate med dattera si, men kanskje ikke klokka tre på natta. Og hun mener seg ferdig med søvn og er klar for å møte dagen. Men hør nå lille menneske: Det er tre og en halv time til Fantorangen begynner! Ingen er våkne nå, bortsett fra spillavhengige, innbruddsraidøsteuropeere og skiftarbeidere!
Slike opplevelser krydrer jo hverdagen, men det å føle seg 100% uthvilt ligger nok fremdeles litt fram i tid. Kanskje neste liv.