Staten gir og staten tar (særlig det siste)

O herlige ferietid og familien samler seg rundt den felles opplevelsen: Reise med rosa fly til utlandet. Min kjære har som regel stålkontroll, men i år glapp det. For to dager siden fant vi nemlig ut at Lisas pass har gått ut for irriterende kort tid siden. Og vi reiser i morgen. Derfor var det bare å hive familien rundt, komme seg til en egnet fotograf og ta bilder. Deretter reise til trivelige Stokke og få nødpass med statens velvillighet. Ordet nød passet vel ikke akkurat i denne sammenhengen (hvis man måler det opp i mot hunger, pest, krig og kosedyrbortroting), men det var det eneste alternativet. Vi lurte en stund på om hele hurven skulle bli med opp. Det kunne vel ikke ta så lang tid. I ettertid viser det seg at det var riktig vurdert å splitte opp kjernefamiliens aktiviteter. For det er lov å si at det drøyde.
Det første som møtte oss da vi ankom åstedet klokka 09.53 var en rekke mennesker. Og et sinnrikt kølappsystem, som fortale oss at det var 35 mennesker mellom oss og nødpasset. Lisa var velvilligheten selv, og satt rolig på fanget mitt mens hun observerte de nevnte menneskene. I løpet av et kvarter raste telleverket i vei, nå var det bare 31 vi måtte vente på. Så ble det stopp, og vi benyttet anledningen til å gjøre Stokke. Det gikk forholdsvis fort, så vi var tilbake en halv time senere.

Slik venter en ekspert

Nå var det bare 17 igjen å vente på. Hurra! Vi hadde bare ventet i en time og har kommet halve. Den søte duften av god karma slo mot oss. Men så slo staten tilbake med en duft som var noe strammere. For staten skjønte at den skulle vise muskler. Tross alt er det din plikt som samfunnsborger å planlegge bedre. For tellesystemet stoppet helt opp, og i løpet av en og en halv time rykket vi fem plasser fram i køen. Her kan man jo si at jeg bare skal være glad til at jeg ikke rykket bakover i køen, toskete som jeg hadde vært med passet til Lisa. Men det er vel grenser for hvor pedagogisk det skal være.
I løpet av denne tiden gikk vi oss en tur i bøkeskogen og det var jo fint nok det. Samtidig hadde  stemningen i ventelokalet snudd fra forsiktig håpefull til desillusjonert pessimistisk. Og jeg tror det var ca på dette tidspunktet flere knakk sammen. Ikke synlig, men dypt inne i hver og en av dem var det noe som brast. Kanskje var det illusjonen om at staten vil oss vel? Eller håpet om at humanismen var bærebjelken i den norske velferdsstaten? Lisa holdt fremdeles koken, og imponerte sin far. Ventemessig bedrev hun toppidrett denne dagen. Kunsten å vente så lenge er å glemme at det er det du gjør. Hun var flink til å skifte fokus til her og nå. Og pappa var flink til å skifte DVD i bilen, slik at hun kunne se hva hun ville mens vi gjennomførte siste del av nødpassekspedisjonen. Etter en og en halv-times kneika, gikk de siste 10 i køen styggelig fort. Her regner jeg med at flere allerede hadde brutt og dro hjem for å få trøst og personlig oppfølging av krisepersonell. Plutselig var det vår tur, jeg fikk røsket med meg mitt lille ventetalent og så at jeg allerede var for sen da jeg kom inn. Men håpet om humanitet og rettferd for menneskene fylte sinnet mitt i det jeg gikk mot skranken.
Den energien som ventet meg der var av den pedagogiske sorten. Her skulle borgeren oppdras i hvordan man for det første står i kø, for det andre bestiller billetter og for det tredje alle borgernes manglende respekt for systemet. I tillegg er jeg nokså sikker på at vedkommende hadde en utrolig dårlig dag. For ikke å si et dårlig år, ja kanskje rett og slett et dårlig liv. Lysten etter å sette meg fast og påpeke min manglende skjemakunnskap var påtagelig. Skuffelsen like tydelig da det viste seg at jeg hadde husket alt.
Til sist fikk jeg faktisk et lite smil da det hele var over og jeg hadde sittet der from og regellydig under hele audiensen. Ikke et hjertelig et, men heller et lys bak de mørke skyene. Så fikk vi endelig slippe ut i lyset Lisa og jeg. Som fanger fra Alcatraz. Min klokke viste 13.18. Nesten tre og en halv time.
I ettertid kan man jo undre på: Er det virkelig samfunnsøkonomisk forsvarlig å la alle disse  menneskene sitte såpass lenge uten å gjøre annet enn å vri seg på harde trebenker? Det slo meg at dette var en unik mulighet til å finne seg selv, det utvilsomt nok tid til det. Vi kunne lagd en revy, skrevet tekster, øvd, hatt generalprøve og premiere. Det kunne vært samtalegrupper, mannekengoppvisninger, vevekurs, fredsmarsjer og fotballturneringer. Eller kurs i plenklipping, økologisk vedfyring og norgesglass. Uendelige muligheter.
Men mest av alt skjønner jeg at statens hensikt er oppnådd: Jeg kommer aldri til å glemme å fornye pass igjen. Aldri.

Løk og sisik

frosk og stær, som det heter i sangen (ihvertfall i følge Lisa). Nå som alle er på plass måtte det vel bety at våren er den gjeldende årstiden. Og med tiden som nå har gått med de to små, har pappaens rolle etter hvert endret seg til også å inkludere rollene som samtalepartner, konfliktløser, materialforvalter og etterforsker/kriminaltekniker. Skjønt selv om denne pappaen har nådd en betydelig alder og har fått noen livserfaringer slengt etter seg, samt blitt utdannet ved flere sertifiserte institusjoner og ellers har både førerkort og kan brukes til opptil flere ting, viser dette seg å være forholdsvis irrelevant for de yngste i huset. Faglig tyngde og autoritet i form av livserfaring er totalt fremmede begreper når sannheten skal formes - i hvert fall i enkelte sammenhenger.
For litt siden var månen oppe da vi kom til barnehagen. Men det skulle altså vise seg at det likevel var sola, for månen var nesten full og dessuten var den oppe om dagen også. Og da er det likevel en sol. Selv om pappa er sivilingeniør i fysikk, så har han ikke engang skjønt at sol og måne bytter litt på.
Her en søndag ringte kirkeklokkene (eller klingklang som det heter). Kirka ligger bak en ås og er umulig å se, men det stemmer ikke. For de kunne jo høre kirkeklokkene, dermed kunne de også se dem. Dumme pappa hadde ikke skjønt at det man kan høre kan man dermed også se. Syn og hørsel er ett. Elementært.
Pappa må jo gjerne prøve seg på å forklare ting også, men nye begreper er ikke alltid intuitive, for å si det mildt. På tur ned til stranda møtte vi en bil med kajakk på taket. Samtalen forløp vel sirka slik (med min dialekt behørig eliminert til glede for internett):
 - Se det er en kajakk, det er en sånn liten båt..
- Hæ?
- Den gule der er en kajakk. En liten båt...
- Kajak?
- eh...ja
Vi går forbi en båt som står i hagen.
- Se der er en båt, Anne og Lisa.
- Kajak?
- Nei, det der er en stor båt. Ikke kajakk.
- Hæ?
- Det der er en båt, ikke kajakk.
- Hvor er Kaja?
- Kaja? Nei, det er en båt.
- Hæ?
- Se der er enda en båt.
- Hvor er Kaja?
- Hæ?
- Hvor er Kaja?
- (resignert) Kaja er hjemme i huset sitt og spiser middag.
- Middag?
- Ja, fiskepinner. Nam, deilig.
- Kaja spise middag!
- Ja.

Ellers har vi hatt en del bestillinger om natta nå som vi gjerne kunne vært foruten. Første henvendelse har typisk vært fra Anne, som gjerne våkner like etter at vi har sovnet. Tema for oppvåkningen har vært uklar, og det har hun kanskje innsett selv også, derfor har hun sovnet fort. Et par timer har så Lisa lagt inn en henvendelse til resepsjonen med anmodning om å komme snarest. Tema for denne henvendelsen har også vært forholdsvis diffus (tatt egen ubrukelighet som sansende og tenkende vesen i betraktning), men hovedsaklig har dette handlet om å være våken og ikke ville sove igjen. Så har det gjerne gått en time eller to. Før Anne har kommet tassende inn til tjenerne rundt halv fem og lurt på om det ikke var på tide med litt eplejuice i sofaen? En liten realitetsorientering senere har hun returnert til sengen og kanskje sovet helt til seks. Lisa har i mellomtiden våknet halv seks og gitt klar beskjed om at en ny dag forlengst var i gang.
Heldigvis har ikke nattloggen vært såpass fyldig hver natt, men tjukk nok til at vi besluttet å kjøpe en bloody expensive, pedagogisk vekkerklokke til Anne. Når kua sover, er det natt. Når den spretter rundt og hopper er det dag. Tanken var da at Anne skulle sjekke med kua om det var natt eller ikke. Tanken var ikke at hun skulle komme inn til oss midt på natta og gi oss beskjed om at kua fremdeles sov, slik hun gjorde første natta.
Men vi gir ikke opp, og tenker prosess. Veien er målet. Og trøsten er at vi har levd ekstra lenge i våken tilstand de siste årene.

Den er min

Eiendomsprinsippet har slått ned som en elefant i det småharmoniske familiesirkusteltet. Hvis en av de to små finner en eller annen gjenstand på gulv eller vegg, utbryter de ganske konsekvent: Den er min! Og da hjelper det ikke hva den andre har i hånda, det kan være både gull og myrra (men kanskje ikke røkelse). Svaret er det samme: Nei, den er min!

Altså moro med materialisme. Det nytter lite å ta en liten prat med dem og forklare at "less is more" og om du eier fler enn sju ting, så eier tingene deg i stedet. Som regel ender det med at den største tar fra den minste gjenstanden. Så løper den største vekk med gjenstanden i hendene, og den minste følger etter. I det den minste har tatt igjen den største, hender det at den største har glemt hele problemstillingen og er i gang med noe annet. Men den minste har ikke glemt. For den minste har nemlig et voldsomt temperament og er ikke redd for å vise det heller. Derfor slår den minste. Da husker den største problemstillingen, griper gjenstanden og løper igjen. Og slik holder vi på. Innimellom får vi grepet fatt i de skyldige og lagt inn noen pedagogiske ord. Så er det en ny runde, etter en liten pust i bakken. Etter en lang dag med ytelse på jobb, så er det ikke akkurat dette den formen for nytelse man higer etter. Selvsagt skulle man da ønske - med middag i magen og en søvnunderskuddhjerne - at barna hadde et kontrollert følelsesliv og satte seg meditativt til ved ovnen og leste i en god, tykk bok mens mor og far kunne dvele ved hvilepulstilværelsen og bare vegetere i noen minutter. 

På ett eller annet tidspunkt i min karriere som pappa slo det meg at det å være nettopp pappa var noe som hengte ved en stund. Det var faktisk ikke bare fødselen og så var det greit. Så fikk mennesket klare seg sjæl. Nei, jaggu skulle det bli passa på, gitt mat, klær og informasjon om hvor ting befant seg i vårt palass (og ellers i verden).

Men så var det altså ikke nok å bare å få kart og kompass i hånda og løpe ut i skogen på egen hånd. Plutselig skjønte jeg at disse to små menneskene trenger oppdragelse også, og den kan dessverre ikke bli kjøpt på postordre. "Den er min" er et soleklart eksempel på at oppførsel bør reguleres. Men det er klart at det er en del "Den er min" blant voksne også. De fleste kriger i verden handler vel i stor grad om akkurat dette. Og det er ikke fritt for at tankene går til Midt-Østen innimellom. For denne konflikten ligger latent, og detn kan når som helst blusse opp igjen. Da er partene som regel veldig langt fra hverandre ved forhandlingsbordet. Og en våpenhvile er i utgangspunktet skjør som en plastleke kjøpt på Nille. Gjengjeldelsesaksjoner forekommer jevnlig, og gisler (dukker) tas til fange omtrent hver dag. Ikke sjelden hevder den ene parten å ha vært den som egentlig var først på et område og derfor har krav på dette arealet (og alle tingene som befinner seg på arealet). Samtidig mener den andre parten at dette ikke har noe å si, for den så den først eller bare sa at den var hennes i det den ble observert (regelen er: Det jeg kan se, er mitt). Som forhandlingsleder kan det være vanskelig å se et klart mønster i partenes krigsretorikk. Dene ene parten kan få alt den i utgangspunktet har ønsket på et tidligere tidspunkt i forhandlingene, men skifter plutselig standpunkt fordi den andre parten også har fått noe den ønsker. Papparollen innebærer at man både er forhandlingsleder og våpenleverandør. I den anledning har vi forsøkt å være selektive med hva partene skal ha tilgang til. Kall det gjerne et slags nedrustningsprogram. Gjenstander som tøyballer, puter og myke bamser er tillatt. Men hvis den minste får tilgang til stumpe gjenstander som leketelefoner eller voksenbøker, må vi tilkalle forsterkninger.

Men så skjer det plutselig noe som går alle verdens Midt-Østener en høy gang; Begge blir akutt gavmilde og gir hverandre det de aller helst vil ha. Så leker de harmonisk sammen og plutselig fylles den lille leiligheten med rallende, bølgende latterbyger. Vi lener oss tilbake og sender en tanke til verdens ufred. Hadde det bare vært så enkelt. Og kanskje er det egentlig det?

Julesalme

Så ramlet altså familien inn i jula, den kristne tradisjonen som på mystisk vis har presset seg fram mellom hedensk solsnu og vitenskapsbasert nyttårsfeiring. Man kan fordype seg trøstesløst i vidløftige tanker omkring gyldigheten av jul og det evinnelige budskapet, der både sendere og mottakere synes å være av tvilsomt kaliber. For nå som både strøm, innlagt vann, hus i vater og internett ser ut til å ha kommet for å bli, er det muligens enkelte artikler og personlige gjenstander som i bunn og grunn kan karakteriseres som unødvendige. Og det kan nesten se ut som vi begynner å få nok. Vi lever i det tryggeste landet i verden og i det tryggeste øyeblikket i jordens historie. Men dette til tross banker hamstringsimpulsen hardt inn i skallen dagene før jul. Vi drives manisk fra hjørne til hjørne i kampen for å beholde pynten og forkaste innholdet. Men det er klart - vi skal gjøre vårt for å sikre akseptabel økonomisk vekst og en stinn BNP.
Å være pappa midt oppi dette er en balansekunst. Når mine to nydelige ser fram mot jul, er det en salig miks av begreper og godt under halvforståtte sammenhenger som roterer inni hodet. Nå prater de begge og er oppvakte (ihvertfall så lenge blodsukkeret er høyt og søvnkvaliteten DERES bra), men så lenge du er under to år, som Lisa, kan man ikke forvente at begrepet jul sitter krystallklart, for å si det mildt. Anne på snart tre er nok også ganske forvirret når det kommer til stykket. Men det er en spennende reise fra november til selve crescendoet på julaften. Etter hvert legger de merke til pynt, for eksempel i tilstøtende (og til dels frastøtende) butikker. Dette har særlig Anne fått med seg, og hun kalte pynten "jul", kanskje for enkelhets skyld. "Se pappa, Jul!", betød altså at nå har de jaggu meg begynt å henge opp de lysene sine i butikken igjen. Etter hvert begynte også private husholdninger å innføre jul, og for noen av disse var nok strømregning en mindre viktig detalj i deres liv. På en veranda ikke langt unna var julen kommet med Watt i alle retninger og det syntes Anne var veldig vakkert. Da hun kom hjem til vårt julemessig begredelige hjem, utbrøt hun: "Jeg vil ha jul i hjemmen min!". Det er vel sånn med barndom at man uansett får teite foreldre, og det at jeg ikke jublet over utsagnet hennes var nok en stor skuffelse.

 

Men vi fikk da tre ihvertfall. Og noen smånisser her og der. Samt en god del annen pynt som jeg nok egentlig har observert, men aldri registrert. I det vi nærmet oss alvorlig den store dagen og tre hadde kommet inn i huset, merket jeg nesten en slags nervøs gledesvibrasjon hos jentene hvis julegaver og pynting ble nevnt. De mistet språk og ble bare stående mens energien buktet seg gjennom de små kroppene. Gnisten i øynene slo flammer og det skjedde uendelig mange koblinger oppi de små hjernene.  All denne energien fikk endelig sitt utløp julaften da Anne i særdeleshet fikk blåst ut all oppdemmet forventning og glede som hadde lagret seg i diverse lystsentre oppi den nevnte lille hjernen. Da hun fikk se alle pakkene under treet fikk hun plutselig et annet volum på stemmen (dobbelt så høyt), hun lo nesten hele tiden og alle kroppsbevegelser gikk dobbelt så fort. Hun gikk kort og godt på speed. (Vi besluttet å la ungene få slippe unødvendige traumer, derfor kuttet vi ut nisse. Lisa blir redd bare hun tror hun ser en katt på 500 meters avstand, så en fremmed, svær mann med skjegg som plutselig skal være vennlig stod vi over.) Men det er klart - livet er akk så forgjengelig og pakkegleden var over nesten før den hadde begynt (ihvertfall lenge før det burde tatt slutt etter hennes begreper).
At julaften hadde satt spor var åpenbart. Det har til stadighet vært snakk om pakkeåpning i etterkant, og for å døyve de verste smertene har vi kjørt på med sukker i ulike former som man jo skal gjøre.
Nå som hverdagen har senket seg og sukkersuget har forsvunnet, sitter vi igjen med minnene om en mørk og regnfull jul som tross alt var veldig fin. Rolige dager med god anledning til å løpe etter de små menneskene, "tegne litt" med Lisa 20 ganger hver dag eller hoppe i senga (30 ganger hver dag). Eventuelt være fredsmegler ("Ikke slå, Lisa", "Ikke ta leka fra Lisa, det var hun som hadde den først", "Ikke kast gaffelen, Lisa" 40 ganger hver dag). Men det er jo sånn det skal være.
De fikk smakt på materialismens og blodsukkerets opp- og nedturer,  samt en jevn strøm av turer med pappa, kos og klem fra foreldre og bestemor. Og heldigvis føler vi oss sikre på at den siste smaken er den som sitter i lengst.