Julesalme

Så ramlet altså familien inn i jula, den kristne tradisjonen som på mystisk vis har presset seg fram mellom hedensk solsnu og vitenskapsbasert nyttårsfeiring. Man kan fordype seg trøstesløst i vidløftige tanker omkring gyldigheten av jul og det evinnelige budskapet, der både sendere og mottakere synes å være av tvilsomt kaliber. For nå som både strøm, innlagt vann, hus i vater og internett ser ut til å ha kommet for å bli, er det muligens enkelte artikler og personlige gjenstander som i bunn og grunn kan karakteriseres som unødvendige. Og det kan nesten se ut som vi begynner å få nok. Vi lever i det tryggeste landet i verden og i det tryggeste øyeblikket i jordens historie. Men dette til tross banker hamstringsimpulsen hardt inn i skallen dagene før jul. Vi drives manisk fra hjørne til hjørne i kampen for å beholde pynten og forkaste innholdet. Men det er klart - vi skal gjøre vårt for å sikre akseptabel økonomisk vekst og en stinn BNP.
Å være pappa midt oppi dette er en balansekunst. Når mine to nydelige ser fram mot jul, er det en salig miks av begreper og godt under halvforståtte sammenhenger som roterer inni hodet. Nå prater de begge og er oppvakte (ihvertfall så lenge blodsukkeret er høyt og søvnkvaliteten DERES bra), men så lenge du er under to år, som Lisa, kan man ikke forvente at begrepet jul sitter krystallklart, for å si det mildt. Anne på snart tre er nok også ganske forvirret når det kommer til stykket. Men det er en spennende reise fra november til selve crescendoet på julaften. Etter hvert legger de merke til pynt, for eksempel i tilstøtende (og til dels frastøtende) butikker. Dette har særlig Anne fått med seg, og hun kalte pynten "jul", kanskje for enkelhets skyld. "Se pappa, Jul!", betød altså at nå har de jaggu meg begynt å henge opp de lysene sine i butikken igjen. Etter hvert begynte også private husholdninger å innføre jul, og for noen av disse var nok strømregning en mindre viktig detalj i deres liv. På en veranda ikke langt unna var julen kommet med Watt i alle retninger og det syntes Anne var veldig vakkert. Da hun kom hjem til vårt julemessig begredelige hjem, utbrøt hun: "Jeg vil ha jul i hjemmen min!". Det er vel sånn med barndom at man uansett får teite foreldre, og det at jeg ikke jublet over utsagnet hennes var nok en stor skuffelse.

 

Men vi fikk da tre ihvertfall. Og noen smånisser her og der. Samt en god del annen pynt som jeg nok egentlig har observert, men aldri registrert. I det vi nærmet oss alvorlig den store dagen og tre hadde kommet inn i huset, merket jeg nesten en slags nervøs gledesvibrasjon hos jentene hvis julegaver og pynting ble nevnt. De mistet språk og ble bare stående mens energien buktet seg gjennom de små kroppene. Gnisten i øynene slo flammer og det skjedde uendelig mange koblinger oppi de små hjernene.  All denne energien fikk endelig sitt utløp julaften da Anne i særdeleshet fikk blåst ut all oppdemmet forventning og glede som hadde lagret seg i diverse lystsentre oppi den nevnte lille hjernen. Da hun fikk se alle pakkene under treet fikk hun plutselig et annet volum på stemmen (dobbelt så høyt), hun lo nesten hele tiden og alle kroppsbevegelser gikk dobbelt så fort. Hun gikk kort og godt på speed. (Vi besluttet å la ungene få slippe unødvendige traumer, derfor kuttet vi ut nisse. Lisa blir redd bare hun tror hun ser en katt på 500 meters avstand, så en fremmed, svær mann med skjegg som plutselig skal være vennlig stod vi over.) Men det er klart - livet er akk så forgjengelig og pakkegleden var over nesten før den hadde begynt (ihvertfall lenge før det burde tatt slutt etter hennes begreper).
At julaften hadde satt spor var åpenbart. Det har til stadighet vært snakk om pakkeåpning i etterkant, og for å døyve de verste smertene har vi kjørt på med sukker i ulike former som man jo skal gjøre.
Nå som hverdagen har senket seg og sukkersuget har forsvunnet, sitter vi igjen med minnene om en mørk og regnfull jul som tross alt var veldig fin. Rolige dager med god anledning til å løpe etter de små menneskene, "tegne litt" med Lisa 20 ganger hver dag eller hoppe i senga (30 ganger hver dag). Eventuelt være fredsmegler ("Ikke slå, Lisa", "Ikke ta leka fra Lisa, det var hun som hadde den først", "Ikke kast gaffelen, Lisa" 40 ganger hver dag). Men det er jo sånn det skal være.
De fikk smakt på materialismens og blodsukkerets opp- og nedturer,  samt en jevn strøm av turer med pappa, kos og klem fra foreldre og bestemor. Og heldigvis føler vi oss sikre på at den siste smaken er den som sitter i lengst.