Karma og komfortsoner

Noen ganger føler man at livet har en innebygd avlønningsmekanisme. Etter å ha slitt med at Anne våkner ukristelig tidlig og Lisa sovner ditto sent, fikk vi for noen dager siden kjenne smaken av et annet liv. En bedre utgave av et sådant, må det også være lov å si. Lisa sovnet fornøyd rundt elleve, mens Anne ikke våknet i det hele tatt i løpet av natta og ga først lykkelige lyder fra seg klokka kvart over sju! Lisa hadde sovet uavbrutt fra elleve til fem, og vært våken bare en kort stund. Ute var været vakkert og jeg hadde fri - noe som betød at helga lå og ventet dovent på meg. Det var nesten så jeg måtte lukke øynene og prøve en gang til for å bare sjekke at dette var den riktige utgaven av fredag morgen. Men det var det! O salige lykke! Over seks timers søvn! YES!
Med en så harmonisk start på dagen, var det klart at det bare var å surfe på medgangsbølgen resten av tida. Vi var på sjekk med både Lisa og Anne på helsestasjonen. Lisa er nå oppe i 5,4 kg, dvs at hun holder stø kurs med 300g vektøkning i uka. Hun har blitt mye lengre også, blir en skikkelig kraftplugg dette her. Hun får naturligvis mye mindre stø oppfølging enn Anne fikk, men vi er der kvalitativt når vi først stikker hodet innom henne for å se at alt er som det skal. Hun virker stort sett som et lykkelig lite vesen, som spiser masse, sover masse og i mellomtiden smiler mye.
Jeg pleier å ta med meg en sovende Lisa og en vilter Anne på en tur om ettermiddagen, slik at mor har muligheten til å få kontakt med hvilepulsen for en liten, forgjengelig stund. Hvis jeg da slipper Anne litt løs i til dels kontrollerte former, er det veldig underholdende og til dels utenfor komfortsonen for min del. For det er som å gå sammen med en full kompis i byen, mens du selv er edru . Hun raver tildels ustøtt rundt og hyler litt brått mens hun forsøker å få kontakt med alle de tilfeldig forbipasserende som strener forbi. Jo mer tilfeldig de passerer, desto bedre synes det som. Med sterk tro på egen sjarm leter hun etter et smil og en bekreftelse på at selvtilliten har dekning på kontoen. Her stopper også likheten med den fulle kompisen. For der han ikke får samme responsen, men i stedet setter seg ned og begynner å grine og spytte litt, får Anne enorme mengder med gode smil tilbake. Og gjerne fra de svært tilfeldig forbipasserende som man ikke skulle tro hadde lagret slike smil noe sted. Som pappa litt på etterskudd et par meter bak betyr denne voldsomme sosialiseringsprosessen at jeg også må være med på isbrytningen. Det er veldig hyggelig, men også veldig uvant. Sjelden jeg har gått i sikksakk opp gågata og boblet over av glede på en slik måte at jeg måtte dele det med resten av verden. Jeg sier ikke at det er en bedre måte å tilnærme seg verden på, det å gå målbevisst surmulende og finstudere brosteinen, men slik har det nå engang blitt. Har man vokst opp langt fra folk og framdyrket stillhet i oppveksten, så får det konsekvenser. Men jeg har sikkert godt av det. Skal ikke se bort fra at det å bli pappa faktisk kan gjøre deg til et bedre menneske. Slike ting er vanskelige å se selv, men jeg tror det er tilfelle. Ikke som en allmenn regel, men som en mulighet.

Baksidens medalje

Som kjent har medaljen en bakside, og i dette tilfellet har pappapermen er sur bismak etter to livsintense uker som er fulle av sterke minner. Prøvebunkene lå ubarmhjertig og ventet på meg etter at de potensielle skolelysene hadde besvart slemme oppgaver etter beste evne. Om ikke alle lys er like sterke i skolesammenheng, så er de personlige lysene så sterke hos hver og en at det kjennes som en plikt å rette med andakt. Dvs å bruke tid. Og hvor skulle man så tatt den fra? Nei, en får vel sette seg til på kveldstid da, vettu. Eh...ja. Det er viktig med kommunikasjon, men Lisa og Anne har tydeligvis ikke snakket sammen om fordeling av våken tid med tanke på å ha nogenlunde kapable foreldre til enhver tid. For Lisa, den lille søte med dobbelthake som smiler veldig ofte og bra, har funnet ut at det er best å sove stort sett hele dagen, for så å våkne til om kvelden og være konstant sulten til tolv. Da kan hun besvime. Mens Anne, hun som nå har funnet ut at det beste i verden er å løpe rundt hjulbeint i hagen og aller helst opp på veien, har innsett at det er godt å sovne klokka sju - og helt nødvendig å stå opp seks. Hvis ikke tidligere. Kombiner dette med et ønske om å rette massevis av prøver til resultathungrige ungdommer som skal bygge landet, og vi har en tidsmessig kortslutning. Det toppet seg vel egentlig her på søndag morgen da reveljen gikk klokka fem. Fem! Det er ubrukelig tidlig. Eller ubrukelig sent. Uansett bare et ubrukelig tidspunkt på alle måter. Er du oppe til fem, kan du glemme å være menneske dagen etter. Må du stå opp fem, blir du heller ikke menneske. Heller mannevond. De store pedagogene mener at det er viktig å la barnet kjenne at denne tiden er kjedelig, og at det derfor ikke er noe å trakte etter å stå opp så 100% forbasket tidlig. Jeg har ingen problemer på min side med å kjenne på kjedsomheten på dette tidspunktet, men er vel heller tvilende til om Anne er på samme bølgelengde. Som mattelærer burde jeg også ha forutsetninger for å skape en kjedelig atmosfære - er ikke det jobben min? Men eget initiativ og kreativ besluttsomhetstrang har heller ikke våknet klokka fem om morgenen. Det eneste man kjenner er at man ser fram til at fantorangen begynner om en og en halv time. Og det i seg selv er skummelt - å gå rundt og glede seg til at den lille, selvsentrerte og kjønnsforvirrede elefantskapningen med uvanlig få sympatiske trekk skal sette i gang med den irriterende lallingen sin. DA er det kjedelig, da.

 I mellomtiden: Drømmehagen. Anne synes tydeligvis det er helt fantastisk, for det er det eneste som kan få henne til å stå en halvtime foran TV'en og forsøke å være interaktiv med de tussete figurene som ramler rundt inne i den grønne parken. Så for henne er det ikke kjedelig. Den gode pedagogikk seiler nok derfor skuta si et stykke unna våre farvann om morgenen. Men jeg er nok heller mer bekymret for hvordan disse inntrykkene påvirker henne. Drømmehagen fenger henne jo, men er det bra for en liten knott å få slike inntrykk såpass tidlig på dagen, når barnesinnet er helt rent og svært mottakelig for læring? Skeptisk...det er ikke slik her i livet at alt som umiddelbart fenger er noe man ukritisk skal fortsette med. Og ihvertfall ikke når logikken dreier seg om lodne tøybamser som reker rundt og prøver å fange en slags bil og fortelleren lirer av seg meningsløse setninger i syrerus. Det er bare å håpe på at hun får mer saklig input senere på dagen, så kan hun sette drømmehagen i et kritisk lys selv. Og med grunnlag i dette heller tanke at "nei, jeg synes ikke drømmehagen er noe særlig bra for meg og min utvikling, derfor sover jeg en time til". Hvis det går bra, skal jeg flytte til Las Vegas og gamble sporenstreks...