Baksidens medalje

Som kjent har medaljen en bakside, og i dette tilfellet har pappapermen er sur bismak etter to livsintense uker som er fulle av sterke minner. Prøvebunkene lå ubarmhjertig og ventet på meg etter at de potensielle skolelysene hadde besvart slemme oppgaver etter beste evne. Om ikke alle lys er like sterke i skolesammenheng, så er de personlige lysene så sterke hos hver og en at det kjennes som en plikt å rette med andakt. Dvs å bruke tid. Og hvor skulle man så tatt den fra? Nei, en får vel sette seg til på kveldstid da, vettu. Eh...ja. Det er viktig med kommunikasjon, men Lisa og Anne har tydeligvis ikke snakket sammen om fordeling av våken tid med tanke på å ha nogenlunde kapable foreldre til enhver tid. For Lisa, den lille søte med dobbelthake som smiler veldig ofte og bra, har funnet ut at det er best å sove stort sett hele dagen, for så å våkne til om kvelden og være konstant sulten til tolv. Da kan hun besvime. Mens Anne, hun som nå har funnet ut at det beste i verden er å løpe rundt hjulbeint i hagen og aller helst opp på veien, har innsett at det er godt å sovne klokka sju - og helt nødvendig å stå opp seks. Hvis ikke tidligere. Kombiner dette med et ønske om å rette massevis av prøver til resultathungrige ungdommer som skal bygge landet, og vi har en tidsmessig kortslutning. Det toppet seg vel egentlig her på søndag morgen da reveljen gikk klokka fem. Fem! Det er ubrukelig tidlig. Eller ubrukelig sent. Uansett bare et ubrukelig tidspunkt på alle måter. Er du oppe til fem, kan du glemme å være menneske dagen etter. Må du stå opp fem, blir du heller ikke menneske. Heller mannevond. De store pedagogene mener at det er viktig å la barnet kjenne at denne tiden er kjedelig, og at det derfor ikke er noe å trakte etter å stå opp så 100% forbasket tidlig. Jeg har ingen problemer på min side med å kjenne på kjedsomheten på dette tidspunktet, men er vel heller tvilende til om Anne er på samme bølgelengde. Som mattelærer burde jeg også ha forutsetninger for å skape en kjedelig atmosfære - er ikke det jobben min? Men eget initiativ og kreativ besluttsomhetstrang har heller ikke våknet klokka fem om morgenen. Det eneste man kjenner er at man ser fram til at fantorangen begynner om en og en halv time. Og det i seg selv er skummelt - å gå rundt og glede seg til at den lille, selvsentrerte og kjønnsforvirrede elefantskapningen med uvanlig få sympatiske trekk skal sette i gang med den irriterende lallingen sin. DA er det kjedelig, da.

 I mellomtiden: Drømmehagen. Anne synes tydeligvis det er helt fantastisk, for det er det eneste som kan få henne til å stå en halvtime foran TV'en og forsøke å være interaktiv med de tussete figurene som ramler rundt inne i den grønne parken. Så for henne er det ikke kjedelig. Den gode pedagogikk seiler nok derfor skuta si et stykke unna våre farvann om morgenen. Men jeg er nok heller mer bekymret for hvordan disse inntrykkene påvirker henne. Drømmehagen fenger henne jo, men er det bra for en liten knott å få slike inntrykk såpass tidlig på dagen, når barnesinnet er helt rent og svært mottakelig for læring? Skeptisk...det er ikke slik her i livet at alt som umiddelbart fenger er noe man ukritisk skal fortsette med. Og ihvertfall ikke når logikken dreier seg om lodne tøybamser som reker rundt og prøver å fange en slags bil og fortelleren lirer av seg meningsløse setninger i syrerus. Det er bare å håpe på at hun får mer saklig input senere på dagen, så kan hun sette drømmehagen i et kritisk lys selv. Og med grunnlag i dette heller tanke at "nei, jeg synes ikke drømmehagen er noe særlig bra for meg og min utvikling, derfor sover jeg en time til". Hvis det går bra, skal jeg flytte til Las Vegas og gamble sporenstreks...