Karma og komfortsoner

Noen ganger føler man at livet har en innebygd avlønningsmekanisme. Etter å ha slitt med at Anne våkner ukristelig tidlig og Lisa sovner ditto sent, fikk vi for noen dager siden kjenne smaken av et annet liv. En bedre utgave av et sådant, må det også være lov å si. Lisa sovnet fornøyd rundt elleve, mens Anne ikke våknet i det hele tatt i løpet av natta og ga først lykkelige lyder fra seg klokka kvart over sju! Lisa hadde sovet uavbrutt fra elleve til fem, og vært våken bare en kort stund. Ute var været vakkert og jeg hadde fri - noe som betød at helga lå og ventet dovent på meg. Det var nesten så jeg måtte lukke øynene og prøve en gang til for å bare sjekke at dette var den riktige utgaven av fredag morgen. Men det var det! O salige lykke! Over seks timers søvn! YES!
Med en så harmonisk start på dagen, var det klart at det bare var å surfe på medgangsbølgen resten av tida. Vi var på sjekk med både Lisa og Anne på helsestasjonen. Lisa er nå oppe i 5,4 kg, dvs at hun holder stø kurs med 300g vektøkning i uka. Hun har blitt mye lengre også, blir en skikkelig kraftplugg dette her. Hun får naturligvis mye mindre stø oppfølging enn Anne fikk, men vi er der kvalitativt når vi først stikker hodet innom henne for å se at alt er som det skal. Hun virker stort sett som et lykkelig lite vesen, som spiser masse, sover masse og i mellomtiden smiler mye.
Jeg pleier å ta med meg en sovende Lisa og en vilter Anne på en tur om ettermiddagen, slik at mor har muligheten til å få kontakt med hvilepulsen for en liten, forgjengelig stund. Hvis jeg da slipper Anne litt løs i til dels kontrollerte former, er det veldig underholdende og til dels utenfor komfortsonen for min del. For det er som å gå sammen med en full kompis i byen, mens du selv er edru . Hun raver tildels ustøtt rundt og hyler litt brått mens hun forsøker å få kontakt med alle de tilfeldig forbipasserende som strener forbi. Jo mer tilfeldig de passerer, desto bedre synes det som. Med sterk tro på egen sjarm leter hun etter et smil og en bekreftelse på at selvtilliten har dekning på kontoen. Her stopper også likheten med den fulle kompisen. For der han ikke får samme responsen, men i stedet setter seg ned og begynner å grine og spytte litt, får Anne enorme mengder med gode smil tilbake. Og gjerne fra de svært tilfeldig forbipasserende som man ikke skulle tro hadde lagret slike smil noe sted. Som pappa litt på etterskudd et par meter bak betyr denne voldsomme sosialiseringsprosessen at jeg også må være med på isbrytningen. Det er veldig hyggelig, men også veldig uvant. Sjelden jeg har gått i sikksakk opp gågata og boblet over av glede på en slik måte at jeg måtte dele det med resten av verden. Jeg sier ikke at det er en bedre måte å tilnærme seg verden på, det å gå målbevisst surmulende og finstudere brosteinen, men slik har det nå engang blitt. Har man vokst opp langt fra folk og framdyrket stillhet i oppveksten, så får det konsekvenser. Men jeg har sikkert godt av det. Skal ikke se bort fra at det å bli pappa faktisk kan gjøre deg til et bedre menneske. Slike ting er vanskelige å se selv, men jeg tror det er tilfelle. Ikke som en allmenn regel, men som en mulighet.