Om Moses og toppidrett

Meningen med en blogg er nok sikkert  at det er en slags utropspost, rent digitalt sett, der man holder andre mennesker oppdatert på hva man nå måtte holde på med til hverdags. For min egen del har jeg sjelden hatt noe særlig behov for å dele de hverdagslige tankene mine med internettet, selv om de skulle være umåtelig intelligente eller om jeg hadde et banebrytende ordspill som ville sette en ny standard for ordspillet som litterær kraft (eller noe slikt). Slike ting inntreffer dessverre (?) uvanlig sjelden. Ikke er jeg det dugg interessert i hva som er moteriktig heller (arvelig belastet fra en speilvegrende far). Derfor lå det ikke akkurat nær min bevisste tanke at jeg skulle begynne med pappablogg da jeg hørte at det var det som kom til å bli det neste hotte her i Norge, ifølge et jålete damemenneske på TV. Men magefølelsen min sa at dette måtte jeg begynne med - fordi det var en utfordring, og fordi det er bra (men ikke alltid behagelig) å utfordre seg selv på noe man i utgangspunktet gruer seg for å gjøre. Og fordi det på ett eller annet nivå virket morsomt.
Men for å komme til et slags poeng så ser dette med blogg ut til å sprekke hva angår oppdateringsfrekvensen. Dette handler ikke om at jeg ligger og vrir meg på sofaen og føler at jeg ikke har noe liv å berette om. Det handler heller ikke om at jeg har begynt å fiske med flue eller har begynt å brette papir på en vidløftig måte. Dere skjønner kanskje at det rett og slett handler om tid og batterinivå rundt klokka elleve på kvelden for et i utgangspunktet A-aktig menneske som mentalt sett har lagt seg for en time siden. Under normale omstendigheter. Og for godt og vel en uke var ihvertfall ikke omstendighetene særlig normale. Anne har begynt å få tenner, hun hovner opp noe kraftig i munnen og var sur og misfornøyd noen dager. Mitt hobbynivå er i utgangspunktet rikt, men nå er det innsnevret til trening og iskaffe. Jeg tenkte i min ekstreme optimisme å være med på et terrengløp sist uke. Synkronisitet er et fint ord og noe jeg har smakt litt på etter 11.april. For enkelte ganger er det bare ikke mulig å få gjennomført det man planlegger. Feilen her er naturligvis at man i det hele tatt planlegger noe som helst. Det er jo i seg selv toppidrett. For det løpet ble det jo ikke noe av. Selv om jeg kunne ha gjennomført det, så kjennes det ikke noe bra å overlate den lille tannfeen til mor, når hun selv har hatt en stri dag (apropos toppidrett) og ungen er forandret til en annen, grinete unge (men med god grunn). Tannrabalderet startet samme dag som løpet, selvsagt. Slike ting har en tendens til å inntreffe akkurat når man ikke ønsker det - og nettopp derfor er planlegging håpløst. Da blir det til at man går og forventer noe, om det så skulle være å stå i kø foran vaskehallen i noen minutter (og få en herlig alenestund i kupeen), og så blir irritert når dette man planla ikke blir innfridd.
Andre eksempler på synkronisitet:
 - De beste motivene kommer alltid to sekunder før du er klar med kameraet
 - Hvis du reiser hjem fra jobb for å avlaste og bruke litt tid med ungen din i et par timer, kan du garantere at det er nettopp denne gangen at ungen sover absolutt hvert minutt du er hjemme.
 - Hvis mor tar med seg den ene ut for at du skal sove, vil den andre våkne (aller helst med et skrik)
 - Den mest klissete og mest tomatbaserte maten er den som er best å spise med hendene
- Hvis du satser på at ungen vil sove, kommer hun til å våkne (akkurat i det tidspunktet hvor man er lengst hjemmefra)
- Går du tom for våtservietter og kluter, vil mengden av bæsj øke til det dobbelte.

Skuffelsen står i forhold til forventningen. Skal man holde på slik, er man garantert å gå dukken i en slik periode som denne familien er inne i nå. Man blir nødt til å senke forventningsnivået til et minimum og heller være glad for de mulighetene som kommer - i det øyeblikket de kommer. For med et høyt forventningsnivå er det lett å falle i klagefella hvor man blir den som syter over lite søvn, mangel på eget liv og svunne drømmer. Man faller ned i offergropa og har det deilig der i all sin selvmedlidenhet. Ikke at man skal fortrenge fakta - men man behøver ikke å forsterke de heller - i etterkant. Lage store overskrifter og sette mange reportere på saken. Nå er det selvsagt ikke enkelt å beholde et svett smil i alle situasjoner. Dette er et ideal man får forsøke å strekke seg etter. Å gjennomføre en småbarnsperiode uten å være littegrann sytete er vel omtrent like enkelt som å føre et helt folk ut i en ørken i 40 år med en forholdsvis tynn slagplan og aldri noensinne rydde opp litt i neseboret med fingeren.

Tennene banker på døra, men blide Anne er heldigvis tilbake blant oss. Det var godt å få henne hjem igjen. Imens fortsetter Lisa på sin smile- og spiseparade. Alt ved det normale - og det normale er fint.