Livet går i faser, og noen faser er sterkere enn andre. Nå skal vi plutselig overlate Anne til andre på dagtid, i det som kalles barnehage på folkemunne. I den anledning var vi på foreldremøte - vårt aller første. Merkelig. For selv om man innerst inne vet det, så føler man seg kanskje ikke helt voksen og ansvarsfull absolutt hele tiden. Kall det gjerne en illusjon og en livsløgn som man ikke skal ta fra folk (for DET...), men man er jo fremdeles ung? Om ikke akkurat i betydningen lovende og med et kroppslig utviklingspotensiale (i positiv forstand) - men ihvertfall mentalt. Det å skrive akkurat disse ordene er vel det beste tegnet på at man IKKE er ung, men bær nå over med 42-åringen (enn så lenge ihvertfall). Men det blir vanskeligere og vanskeligere å holde på den mentale ungdommeligheten, trangen til å brøle uten impulskontroll, samle sammen noen venner og drikke seg full på en torsdag formiddag eller spille Playstation, Wii eller hva det nå heter alt sammen helt til du blir aggressiv. Friskheten svinner hen som kullsyra i en ukes gammel cola - og blir erstattet med kynisme og rutinejag (nå må vi få rutiner for dette!).Samtidig vet man også at disse rutinene er nødvendige for å samle sammen nok tid til å puste litt innimellom slagene. Slik har det blitt fordi vi må være foreldre og jobbmennesker - samtidig som vi skal være mennesker også, til en viss grad. Og da er vi pent nødt til å overlate arvingen til ukjente i de beste timene på dagen - samtidig som vi selv bruker de samme gode timene på jobb. Jeg ser for meg scenarioet med en trøtt og småkranglete morgen der adrenalinet koker mens Anne ikke vil ha den rosa jakken likevel, mens man halvveis ute husker at man hadde glemt matboksen men det har vi ikke tid til nå, og da er det bare å hive seg inn i bilen mens ungen hyler og ikke vil og du selv hyler innvendig og slettes ikke vil egentlig men må fordi det er slik samfunnet er - og etter du har brukt opp all energien på jobb henter du den samme ungen og nå blir det drama fordi hun ikke vil hjem igjen og du truer og lokker helt til du tar tak og bærer ungen ut og drar på deg tinnitus på høyre øre. Etter en næringsfattig middag er det da to timer til dere begge besvimer, du i stua foran TV'n og hun i senga si.
En overdrivelse, ja vel, men slike stunder kommer man nok til å touche innom. Liker det ikke, liker det ikke i det hele tatt. Det må finnes en annen måte å gjøre dette på - at vi foreldre skal gjøre en innsats for samfunnet mens vi tar oss av barna våre. Det må visst en hel landsby til for å oppdra et barn - men hvor er den landsbyen når du trenger den?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar