Gåjeg! Gåjeg!

Og dette, mine damer og herrer, er en Gåjeg

Om Anne tidligere har foretrukket å være ute og leke og stulle framfor å snuble i alle løse gjenstander inne i leiligheten, så har det tatt helt av nå. Dette handler ikke om at hun sitter på en flekk ute på plenen og studerer bladlus eller katalogiserer marktyper. Nå er det "Gåjeg" som gjelder.  Begrepet ble lansert for en par dager siden, da jeg var ute og gikk med de to englene. Oppdraget var som alltid å få den ene til å sove og finne lekeplasser til den andre. Noen ganger Mission Impossible, andre ganger banalt enkelt. Langt uti turen, etter at hun hadde sittet lenge nok til at energien slo rastløst så det rent ut buktet seg på den lille kroppen, begynte hun å rope "Gåjeg! Gåjeg!" og pekte ned på bakken.  Jeg skjønte da at hun ville gå selv, men også at det var noe mer. Dette handlet ikke bare om å tusle litt etter en ball i hagen, nei en Gåjeg er en tur, det er å komme seg et sted og se og oppleve noe annet. Og det er slettes ikke noen andre enn Anne selv som vet hvor hun skal gå. Derfor er en Gåjeg en tur med en litt uforutsigbar retning og med en uforutsigbar varighet. Og akkurat på grunn av de kriteriene kommer aldri en Gåjeg til å bli en olympisk gren.
På grunn av all gåingen har hun også blitt veldig flink og går fort. Dette stiller store krav til pappa, som må være forutseende både når det gjelder møtende trafikk (særlig musikk-og mobildistraherte ungdommer), dype søledammer, brennesler, tog, fly og legehelikopteret. For å nevne noe. Det blir ikke til at man får tenkt så mye dype tanker eller fullført noen tankerekker av noen særlig imponerende lengde, men nå har jeg ikke tenkt å bli noe særlig mer akademisk i løpet av dette året heller. Lite faglig påfyll - heller fått tappet av litt og sitter igjen med det faglige bunnslammet. Men det får duge.
Men om jeg ikke får tenkt langt og dypt, så er det kanskje kvalitet over det lille som kommer. Dette er jo mitt halmstrå nå. Og jeg får for meg at det jeg holder på med der jeg passer på den lille energibunten er det som definerer papparollen nå til dags. Ikke være jegeren med skjegg og et oppfarende, vilt vesen som er ute i skogen i en måned før han kommer hjem med en halv elg og er hjemme i to dager - konstant full og melankolsk. Før han igjen stryker på dør, beskjemt over å ha tilbakt så mye tid innendørs og sammen med kvinnene og barna, og blir borte igjen. Mens min oppgave er å passe på barna og sørge for trygghet i heimen. Og ikke mot ulver eller stupfulle bygdetullinger, men heller bidra til at middelklasselivshjulet går rundt uten for mye varmgang i lagrene.
Derfor er vi ute og rusler, Anne og meg. Og hun går og går. Bare noe småstein og rare planter distraherer henne. Det slår meg underveis at akkurat denne gåturen er noe jeg kommer til å huske veldig lenge. Mulig det blir ett av disse minnene som sitter i resten av livet og som nevnes i konfirmasjonstalen. Uansett raser hun avgårde og ender til slutt opp ved en av innfartsårene til Tønsberg, like ved jernbanestasjonen. Hadde det vært opp til henne, skulle vi bare ha gått rett ut i veien, for de bilene flytter seg jo sikkert av seg selv. Naiviteten lenge leve, men naivitet er ikke en god oppskrift for et langt og lykkelig liv. Særlig ikke det første. Så jeg får avledet henne bort til en fontene. Der tar vi en kort underveisvurdering, før pappa peker ut ut retningen for resten av Gåjeg. Dristig av pappa, for dette er tross alt en Gåjeg og den er pr def selvstyrt. Men poden skjønner at det er fint at pappa føler han bidrar med noe (jfr papparollen) så derfor går hun med på å gå hjem igjen (etter et par tre runder rundt fontenen). 200 meter hjemmefra går hun tom for bensin og må bæres. Men ikke noe problem. Neste dag er det ny Gåjeg, og denne gangen fullfører hun. Rekorden så langt er omlag 3 km. Jeg er både imponert og sjokkert. Men lett å legge om kvelden, det er hun.

Plenklippingens problematiske filosofi

Det har plutselig gått to uker av ferien og på tide med en tidlig midtveisevaluering. Dagene er utrolig fine, men samtidig godt over gjennomsnittet hektiske. Jeg satte opp en liste over ting jeg hadde tro på at jeg kunne få gjennomført i løpet av sommeren og har vel fått krysset av et par ting - hvis man er snill. For det å få gjennomført ting som tilhører øvre del av Maslows behovspyramide må anses å være et rent mirakel på lik linje med å gå på vannet utenom vintersesongen. Den tilgjengelige tiden er knapp. Disponibel tid er når Anne sover på dagen (mellom en halvtime og en time (hvis Lisa ikke har noen krevende behov)), samt kveldstiden etter sju - så framt Lisa sovner i religiøs tid (ikke nødvendigvis kristelig), og det er det ikke alltid hun gjør. I denne tiden bør man da være effektiv og få gjort alt man føler er nødvendig for å leve et anstendig liv på alle nivåer. Og et slik utgangspunkt er ikke heldig. Sovner ikke ungen når den skal eller som du forventer at den skal, blir du irritert. Sover de ikke lenge nok, blir det feil. Somling blir dødssynd. Ikke noen god formel for et harmonisk liv akkurat.
Samtidig er man nødt til å få gjort noen kjedelige og til dels hjernedøde ting også. Disse tingene er jo selve limet i samfunnsbyggingen og i et forhold. Og det er her plenklippingen kommer inn i bildet. Selve symbolet på et velstandssamfunn og på at man har blitt voksen. For når man som individ eller samfunn har kommet dit hen at man ser det nødvendig å slå gresset før det blir for langt (og det er jo ikke langt!), skjønner man at det er nok mat og møbler i huset. Mulig det var dette min mor hadde i tankene da hun etablerte ideen om at dette med plen var noe man skulle innføre på gården hjemme for mange, mange år siden. Forslaget falt i dårlig jord hos meg og broren min, som skulle leies inn som arbeidskraft. Uten betaling. Vi manglet både motivasjon for jobben og noen som helst forståelse for plenen som levedyktig konsept. Men mor var av en helt annen oppfatning. Det skulle vise seg at hun i bunn og grunn var en plenfanatiker, og ekstremister skal man passe seg for. Så denne plenen ble gradvis utvidet på alle tenkelige måter, både i areal, dybde og innfløkthet. Arbeidskraften, verktøyet og betalingen var imidlertid konstant. Selv om både jeg og broren min tynte den stakkars plenklipperen så godt vi kunne, klarte vi aldri å ta livet av den. Den startet og gikk ufortrødent. Det gamle gresset som størknet fast til alle bevegelige deler var ikke nok til å få den til å ta kvelden, tilvår store skuffelse. Vi så for oss en ny traktorplenklipper, der du kunne sitte og slappe av mens klippingen gikk av seg selv. Klippingen tok timesvis, sikkert opp til 12 timer. Dette var timer som gikk uten å føle glede av noe slag eller på noe nivå. Det var en tung og krevende oppgave, en last som lå på skuldrene, tyngre enn regnskyene som farget himmelen og dalsidene grå. Ingen spor av mestring. Bare et klassisk traume i beste Tarjei Vesaas-ånd.
Med dette slumrende i bakhodet blir man ikke akkurat superentusiastisk til plenaktivitet i voksen alder heller, særlig ikke nå når det er andre ting man heller ville ha gjort. Men likevel - samfunnet må bestå. Og jammen meg var det ikke så ille. På ett tidspunkt kjente jeg et snev av glede over å få klipt ned de stakkars gresstustene. Om dette var et patetisk brøl fra villmarka og følelsen av å vinne over naturen, vet jeg ikke, men det var fint å se at det ble en slags orden i området rundt huset. Mulig det også var befriende med varig motordur rett inn i øret slik at det ikke ble plass til noen annen input. En smådesperat følelse av alenetid, og det er jo pr def deilig.
Ellers går det bra med hovedpersonene. Lisa er som alltid blid, og har nå erobret smokken for fullt. Det er godt nytt for foreldrene, som trolig kan se fram til mer forutsigbar og enklere legging. Anne snakker mer og mer. Nå bruker hun "mamma" og "pappa" bevisst for å få oppmerksomhet. Blant annet roper hun noen ganger "pappa" etter at hun har lagt seg. Da kaster far alt han har i hendene og løper inn til en smilende, søt liten jente som har "mistet" smokken og kosedyret på gulvet og må ha hjelp til å få de opp igjen. Far går ut, det blir stille i to minutter før det skjer igjen. Far inn igjen, og slik fortsetter vi i noen runder. Rent pedagogisk burde sikkert far tatt noen grep her, men han klarer ikke å motstå sjarmen til det vesle trollet. Det blir ikke siste gang hun sjarmerer faren sin i senk. Og snart begynner Lisa også. Da er han ihvertfall solgt.

Dette herlige smilet møter meg hver morgen

   

...og storesøster smiler bra hun også