Plenklippingens problematiske filosofi

Det har plutselig gått to uker av ferien og på tide med en tidlig midtveisevaluering. Dagene er utrolig fine, men samtidig godt over gjennomsnittet hektiske. Jeg satte opp en liste over ting jeg hadde tro på at jeg kunne få gjennomført i løpet av sommeren og har vel fått krysset av et par ting - hvis man er snill. For det å få gjennomført ting som tilhører øvre del av Maslows behovspyramide må anses å være et rent mirakel på lik linje med å gå på vannet utenom vintersesongen. Den tilgjengelige tiden er knapp. Disponibel tid er når Anne sover på dagen (mellom en halvtime og en time (hvis Lisa ikke har noen krevende behov)), samt kveldstiden etter sju - så framt Lisa sovner i religiøs tid (ikke nødvendigvis kristelig), og det er det ikke alltid hun gjør. I denne tiden bør man da være effektiv og få gjort alt man føler er nødvendig for å leve et anstendig liv på alle nivåer. Og et slik utgangspunkt er ikke heldig. Sovner ikke ungen når den skal eller som du forventer at den skal, blir du irritert. Sover de ikke lenge nok, blir det feil. Somling blir dødssynd. Ikke noen god formel for et harmonisk liv akkurat.
Samtidig er man nødt til å få gjort noen kjedelige og til dels hjernedøde ting også. Disse tingene er jo selve limet i samfunnsbyggingen og i et forhold. Og det er her plenklippingen kommer inn i bildet. Selve symbolet på et velstandssamfunn og på at man har blitt voksen. For når man som individ eller samfunn har kommet dit hen at man ser det nødvendig å slå gresset før det blir for langt (og det er jo ikke langt!), skjønner man at det er nok mat og møbler i huset. Mulig det var dette min mor hadde i tankene da hun etablerte ideen om at dette med plen var noe man skulle innføre på gården hjemme for mange, mange år siden. Forslaget falt i dårlig jord hos meg og broren min, som skulle leies inn som arbeidskraft. Uten betaling. Vi manglet både motivasjon for jobben og noen som helst forståelse for plenen som levedyktig konsept. Men mor var av en helt annen oppfatning. Det skulle vise seg at hun i bunn og grunn var en plenfanatiker, og ekstremister skal man passe seg for. Så denne plenen ble gradvis utvidet på alle tenkelige måter, både i areal, dybde og innfløkthet. Arbeidskraften, verktøyet og betalingen var imidlertid konstant. Selv om både jeg og broren min tynte den stakkars plenklipperen så godt vi kunne, klarte vi aldri å ta livet av den. Den startet og gikk ufortrødent. Det gamle gresset som størknet fast til alle bevegelige deler var ikke nok til å få den til å ta kvelden, tilvår store skuffelse. Vi så for oss en ny traktorplenklipper, der du kunne sitte og slappe av mens klippingen gikk av seg selv. Klippingen tok timesvis, sikkert opp til 12 timer. Dette var timer som gikk uten å føle glede av noe slag eller på noe nivå. Det var en tung og krevende oppgave, en last som lå på skuldrene, tyngre enn regnskyene som farget himmelen og dalsidene grå. Ingen spor av mestring. Bare et klassisk traume i beste Tarjei Vesaas-ånd.
Med dette slumrende i bakhodet blir man ikke akkurat superentusiastisk til plenaktivitet i voksen alder heller, særlig ikke nå når det er andre ting man heller ville ha gjort. Men likevel - samfunnet må bestå. Og jammen meg var det ikke så ille. På ett tidspunkt kjente jeg et snev av glede over å få klipt ned de stakkars gresstustene. Om dette var et patetisk brøl fra villmarka og følelsen av å vinne over naturen, vet jeg ikke, men det var fint å se at det ble en slags orden i området rundt huset. Mulig det også var befriende med varig motordur rett inn i øret slik at det ikke ble plass til noen annen input. En smådesperat følelse av alenetid, og det er jo pr def deilig.
Ellers går det bra med hovedpersonene. Lisa er som alltid blid, og har nå erobret smokken for fullt. Det er godt nytt for foreldrene, som trolig kan se fram til mer forutsigbar og enklere legging. Anne snakker mer og mer. Nå bruker hun "mamma" og "pappa" bevisst for å få oppmerksomhet. Blant annet roper hun noen ganger "pappa" etter at hun har lagt seg. Da kaster far alt han har i hendene og løper inn til en smilende, søt liten jente som har "mistet" smokken og kosedyret på gulvet og må ha hjelp til å få de opp igjen. Far går ut, det blir stille i to minutter før det skjer igjen. Far inn igjen, og slik fortsetter vi i noen runder. Rent pedagogisk burde sikkert far tatt noen grep her, men han klarer ikke å motstå sjarmen til det vesle trollet. Det blir ikke siste gang hun sjarmerer faren sin i senk. Og snart begynner Lisa også. Da er han ihvertfall solgt.

Dette herlige smilet møter meg hver morgen

   

...og storesøster smiler bra hun også