Gåjeg! Gåjeg!

Og dette, mine damer og herrer, er en Gåjeg

Om Anne tidligere har foretrukket å være ute og leke og stulle framfor å snuble i alle løse gjenstander inne i leiligheten, så har det tatt helt av nå. Dette handler ikke om at hun sitter på en flekk ute på plenen og studerer bladlus eller katalogiserer marktyper. Nå er det "Gåjeg" som gjelder.  Begrepet ble lansert for en par dager siden, da jeg var ute og gikk med de to englene. Oppdraget var som alltid å få den ene til å sove og finne lekeplasser til den andre. Noen ganger Mission Impossible, andre ganger banalt enkelt. Langt uti turen, etter at hun hadde sittet lenge nok til at energien slo rastløst så det rent ut buktet seg på den lille kroppen, begynte hun å rope "Gåjeg! Gåjeg!" og pekte ned på bakken.  Jeg skjønte da at hun ville gå selv, men også at det var noe mer. Dette handlet ikke bare om å tusle litt etter en ball i hagen, nei en Gåjeg er en tur, det er å komme seg et sted og se og oppleve noe annet. Og det er slettes ikke noen andre enn Anne selv som vet hvor hun skal gå. Derfor er en Gåjeg en tur med en litt uforutsigbar retning og med en uforutsigbar varighet. Og akkurat på grunn av de kriteriene kommer aldri en Gåjeg til å bli en olympisk gren.
På grunn av all gåingen har hun også blitt veldig flink og går fort. Dette stiller store krav til pappa, som må være forutseende både når det gjelder møtende trafikk (særlig musikk-og mobildistraherte ungdommer), dype søledammer, brennesler, tog, fly og legehelikopteret. For å nevne noe. Det blir ikke til at man får tenkt så mye dype tanker eller fullført noen tankerekker av noen særlig imponerende lengde, men nå har jeg ikke tenkt å bli noe særlig mer akademisk i løpet av dette året heller. Lite faglig påfyll - heller fått tappet av litt og sitter igjen med det faglige bunnslammet. Men det får duge.
Men om jeg ikke får tenkt langt og dypt, så er det kanskje kvalitet over det lille som kommer. Dette er jo mitt halmstrå nå. Og jeg får for meg at det jeg holder på med der jeg passer på den lille energibunten er det som definerer papparollen nå til dags. Ikke være jegeren med skjegg og et oppfarende, vilt vesen som er ute i skogen i en måned før han kommer hjem med en halv elg og er hjemme i to dager - konstant full og melankolsk. Før han igjen stryker på dør, beskjemt over å ha tilbakt så mye tid innendørs og sammen med kvinnene og barna, og blir borte igjen. Mens min oppgave er å passe på barna og sørge for trygghet i heimen. Og ikke mot ulver eller stupfulle bygdetullinger, men heller bidra til at middelklasselivshjulet går rundt uten for mye varmgang i lagrene.
Derfor er vi ute og rusler, Anne og meg. Og hun går og går. Bare noe småstein og rare planter distraherer henne. Det slår meg underveis at akkurat denne gåturen er noe jeg kommer til å huske veldig lenge. Mulig det blir ett av disse minnene som sitter i resten av livet og som nevnes i konfirmasjonstalen. Uansett raser hun avgårde og ender til slutt opp ved en av innfartsårene til Tønsberg, like ved jernbanestasjonen. Hadde det vært opp til henne, skulle vi bare ha gått rett ut i veien, for de bilene flytter seg jo sikkert av seg selv. Naiviteten lenge leve, men naivitet er ikke en god oppskrift for et langt og lykkelig liv. Særlig ikke det første. Så jeg får avledet henne bort til en fontene. Der tar vi en kort underveisvurdering, før pappa peker ut ut retningen for resten av Gåjeg. Dristig av pappa, for dette er tross alt en Gåjeg og den er pr def selvstyrt. Men poden skjønner at det er fint at pappa føler han bidrar med noe (jfr papparollen) så derfor går hun med på å gå hjem igjen (etter et par tre runder rundt fontenen). 200 meter hjemmefra går hun tom for bensin og må bæres. Men ikke noe problem. Neste dag er det ny Gåjeg, og denne gangen fullfører hun. Rekorden så langt er omlag 3 km. Jeg er både imponert og sjokkert. Men lett å legge om kvelden, det er hun.