De faste og de furiose

I denne stund, godt ute i siste del av pappapermen, er det en følelse som er grunnleggende for en som nå har vært tobarnspappa i godt og vel ett år. I dette medium har jeg utlevert mine tanker angående lite og dårlig søvn, våkenetter og (para-)psykologien knyttet til dette. Det var dengang håp - og kanskje berettiget - om at temaet søvnmangel og det fiktive nettstedet aggressivpgalitesovn.no skulle bli omtalt i toppen en trilogi, men jeg kuttet det vel ned til en dobbel. Det skulle dessverre vise seg at jeg har hatt materiale liggende til det tidobbelte. Merkelig at man kan ha så lite innsikt i noe som jo burde være ganske innlysende, nå sett i ettertid. Men undertegnede er nok ikke fryktelig intelligent når det kommer til stykket, mulig det er der det ligger. Og søvnmangel gjør ikke at man spretter opp i IQ akkurat, uten at jeg har forskningsmessig belegg for å si det. Vil vel ikke si at å bli vekket av en for anledningen lite samarbeidsvillig ettåring midt på natta heller utvikler den emosjonelle kvotienten, eller EQen. Nå er hun over ett år, Lisa, og burde ha holdt seg for god for slik nattrangling. Ideelt sett burde hun nå ha sovet godt hele natta.Siden vi har hatt dobbeltbooking om natta med diverse bestillinger, så som rehabilitering etter mareritt, smokkemisting og ditto leting i stummende mørke, gjennomtrekksstress, oppkast, akutt foreldresøvnbehov og ikke minst akutt sult, har vi latt henne få viljen sin. For det er akkurat dette med sult som har vært ankepunktet. Hun har vist en sultfølelse som ikke har vært vist siden Hamsun beskrev matmangel i gamle Kristiania. Når først maten, dvs flaska er på bordet, griper hun tak om den og innholdet fyker inn i den lille kroppen så flaska omtrent vrenger seg. Etter noen få, salige minutter raper hun og farer rett inn i drømmeland. Og akkurat det har vært et godt argument for å la henne holde på. Alt som kan gi mulighet for søvn er bra. Men til slutt kommer man til et punkt der nok er nok, begeret er nådd og det er for mange fugler på taket og i takrenner, men alt for få rundt hender og føtter. Vi har hatt et pågående familieråd om saken, og besluttet at vi nå måtte gripe tyren ved ørene. Men vi fikk bare ikke satt ned en komite som kunne utarbeide et tidspunkt. Begrepet "snart" ble tøyd til det uante, og en natt var tiden plutselig kommet. Egentlig kom det overraskende oss begge, da vi egentlig ikke var klar over at vi skulle holde ut hylingen hennes før vi var midt oppe i det. Hun våknet vel ca 12 og ville ha mat, men denne gangen måtte hun ta konsekvensene av at kjøkkenet var stengt. Disse konsekvensene skulle likevel vise seg å være mest uholdbare for oss. Etter en god time med svært bestemt negativt kroppspråk fra hennes side fant vi ut at søvn var viktigere enn å vinne akkurat denne kampen. Vi tar det heller til helga, var omkvedet. Og det skulle vi gjøre med småskjelvende sitring i kroppen. Men det er akkurat her universets absurditet slår ut i full blomst. Som med Anne skjønner den lille da på ett eller annet mystisk nivå at hun skal sove hele natten - og gjør det for første gang på uminnelige tider. Men dette blir selvfølgelig avfeid som en ren tilfeldighet fra vår side. Erfaring viser at optimisme skal være vel begrunnet og godt fundert i empiri og fakta. Men etter to hele netter til med søvn slår ihvertfall denne karen fast at hun er kurert og jeg takker ydmykt for at det finnes rettferdighet og godhet i verden. Men igjen slår universets ironiske logikk inn, og hun begynner å ta i bruk det nattlige serveringstilbudet når helga er over - når det passer dårligst. Vi gir etter og hun får et deilig nattmåltid. Ingen mønster er i sikte, det er noen gode og noen dårlige netter - dog kanskje mest av de siste. Hun er vel ikke mett nok på kvelden da? Nei, ok, så vi lemper inn havregrøt og Nøtterøys langsomste karbohydrater til mageskinnet står i spenn, men det hjelper akkurat like mye som å ha la henne faste. Så framtiden er uviss og spennende, og vi kjenner at vi lever.