Skal det være noe mer før vi åpner?

Godt med alt som er gjort, og nå er altså selveste Sommerferien 2013 gjennomført. Og vel så det. Standardspørsmålet om hvordan sommeren har vært, har blitt besvart med bra. Dette er i grunnen et veldig vanskelig spørsmål, fordi det da er forventet at man skal raske sammen alle inntrykk og hendelser fra sommeren og gi de en delvurdering og til slutt en samlet vurdering. For en godt over snittet treg nordmøring vil det nødvendigvis ta påfallende lang tid å summere alle disse tankene - såpass lang tid at temaet er foreldet når svaret er klart. Så derfor må jeg ta en rask utvei, dvs å hoppe opp i hjernens hittegodsavdeling og se om det er rester av tankegods som kan dras fram fra mørket. Og for en småbarnspappa er søvn en sikker vinner som tema. For denne sommeren har vært bra hva søvn angår. De voksne i huset har faktisk innimellom vært borti en tilstand som nesten kan karakteriseres som uthvilt eller ferdig med å sove når sola danser gjennom gardinene. Helt merkelig og ganske usannsynlig deilig. Med ujevne mellomrom har de to små søte skjønt at det kan være greit å ligge til lading såpass lenge at også foreldregenerasjonen kommer seg på grønt og ikke ligger under den energimessige sperregrensen absolutt hele tiden.

 

Vi startet med en uke på Kreta. Herlig med varme og sol og grunne klorbassenger, særlig for barna. Tilgang til is og andre barn, sydenleker og mulighet til å tisse absolutt hvor man vil. Det må vel kalles livskvalitet. For oss var det også bra, hovedessensen av denne ferien var egentlig å se at barna kose seg i bassenget (å se er forresten feil verb. Sitte ned er også feil, og ligge et ord som var helt irrelevant). Så da fikk vi heller tåle at turen ned og opp var en smak av Ragnarokk, eller andre reiliøse apokalypser (her skal vi ikke ha religiøse preferanser som støter for eksempel småbarnstaoister bort). Det er et interessant prosjekt å gi seg ut på en 4,5 timers flytur med en ett- og to åring. Sikkert noe for forskningen. Til alle andre som tenker å gjøre noe liknende - vær trygg på at du vet hva du går til. Fordelen med en slik opplevelse er at du blir godt kjent med deg selv. Du får trent opp tålmodigheten, mediterer du og øver på å bli bedre til å være rolig i stressende omgivelser,er dette en fantastisk treningsmulighet. Kort sagt er det alle muligheter for å bli et bedre menneske i løpet av reisen. Det kjennes kanskje ikke slik ut der og da, men den beste personlige utviklingen skjer tross alt utenfor komfortsonen. Akkurat den sonen ble lagt igjen hjemme klokka halv fem om morgenen. Før trodde jeg ferie handlet om å bare være innenfor komfortsonen, men nå skjønner jeg at jeg har levd i enfoldighet.
Ellers har det vært mange begivenheter å skrive om både her og der, men påfallende lite tid til å gjøre det evt påfallende liten lyst til å prioritere det. Eller så har vi havnet i en tidskapsel alle sammen.
Med hodet først har nå familien stupt inn i hverdagen, med begge barn i barnehage og standardlivets gleder. Med henting og levering og fylling av diesel på søndager (saklig). Konformiteten presser seg inn og det er vanskelig å slippe unna. Umerkelig kjenner man at personligheten glattes ut og blir silkemyk i alle kanter og retninger.
Men av og til får man lyst til å rope og være slem. Miste ukeplanen til barnehagen i do. Kle av seg på foreldremøte i barnehagen. Ta på seg alle verv i foreldreutvalg og samarbeidsorgan og si at man bare tulla i etterkant. Lage apelyder i grønnsaksdisken. Kjøre bilen inn gjennom glassveggen på jobben. Brøle i gangene så colabunnbrillene fyker veggimellom (forsøke å utvikle Tourettes på egen hånd). Mulighetene er mange. Men blir det gjort? Neida, man bare smiler og lar livet gli mellom fingrene, feigingen.
Med den tiden som er gått siden siste innlegg har det nå skjedd store ting med jentene, og det er fantastisk å få være med på utviklingen av personligheten deres. Som helt tydelig er på plass allerede. For jeg føler det er bare små justeringer jeg kan bidra med. Lisa har en liten kropp, men er fylt av individualitet og fikse ideer. Hun er ikke redd for å si nei, og har alltid sin egen agenda når familien skal gjøre noe sammen. Skal vi andre gå hit, går hun dit. Hun sier fra veldig tydelig når noe ikke er som hun vil, og det som ikke er som hun vil er stadig oppe til ny vurdering. Umulig å finne et fast mønster - bortsett fra at hun spiser som en voksen, sover masse og er en livsnyter av rang. Hun trenger ikke så mye kos og bekreftelse, hun gjør som hun selv vil. Anne sover urolig, har mange faste rutiner og er ganske forutsigbar og trenger også å være det. Og trenger masse kos og masse bekreftelse. Mat er ikke alltid like godt, men hun er fanatisk opptatt av is, kaker og kjeks - alt som er søtt. Hun kan synge om det, fantasere og lage sine egne verdener der hun får servert all verdens herligheter. Umulig at vi foreldre kan klare å påvirke ungene til å bli slik og bli så forskjellige bare ved den påvirkningen vi selv har? Selv er jeg ikke i tvil, dette er arv eller mutasjon - ikke miljø. Ikke blitt sånn, bare født sånn.

Og samtidig som utviklingen går sin gang, utvikles den uvilkårlige godheten og kjærligheten til disse to voldsomt. Det er en klisje at man ikke skjønner hvordan det er å være pappa før man har blitt det. Men alle klisjeer har en kjerne av sannhet. Hvis de ikke har det bra, brenner det i magen av dårlig samvittighet eller medfølende barnhjertighet. Og har de det bra, er gleden ekstatisk og uendelig sterk. Det å se dette kjernehjertelige smilet til Anne eller det englefredelige ansiktet til Lisa som sover etter en vellykket og innholdsrik dag gjør at man får en sterk opplevelse av at livet graviterer mot en dyp, dyp mening som bare er god.