Når magien slutter å virke

Forskjellen på å være to- og trebarnspappa er større enn forventet. Alle bestillingene som disse tre små leverer inn til det lokale servicesenteret (les: mamma og pappa) kommer gjerne rykkvis og i hauger. Som tobarnspappa var det mulig å håndtere bestillinger fra to kunder. Med tre kunder, og den siste potensielt i stand til å skade seg selv og andre, må det hele tiden være en løpende vurdering av hvor det brenner mest. Eller hvor det fremdeles er mulig å redde noen ut fra flammehavet. Da sier det seg selv at detaljer kan bli oversett. Som når den eldste har mistet en tann og forventer at den såkalte tannfeen skal erstatte tanna med penger i løpet av natta.



Skogstur med denne blide karen er luksus nå i pappapermen. Ingen tvil hvem som er mest fotogen heller.

Ja, det var vår intensjon å huske det. Ja, vi tenkte det flere ganger begge to, uavhengige av hverandre, at dette skal jeg fikse i løpet av kvelden. Men som en norsk landskamp (før Lagerbäck) var lovende tendenser dømt til å ende med tap. Begge glemte det, og vi husket det ikke før neste morgen, idet en uvanlig skuffet syvåring kom ned og var bedrøvelig realitetsorientert. «Det finnes ingen tannfe, det er bare dere som putter penger i glasset og dere har glemt det!» Hun trodde nok egentlig ikke på tannfeen, men så gjorde hun vel det likevel når det kom til stykket. Vi prøvde å rette opp skaden ved å legge penger på et annet sted og bli liksomoverraska, for vi kjente jo ikke til denne tannfeens vaner. Hovedpersonen tok snurt pengene og ble tilsynelatende ok fornøyd med det. Trodde og håpet vi.

Men hva er det nå egentlig med tannfeen. Hva er han, og hva vil han? Som ruralt oppvokst på indre Nordmøre på 70-tallet, var febegrepet forbeholdt kyr. Fine dyr, men fint lite magiske. Tannfe eksiterte ikke. Det var stas å miste tenner, for det betød et lite steg opp på rangstigen. Men her nede og i vår ferdiggooglede tid er denne feens eksistens nesten lovpålagt og en del av den parentale ryggmargsrefleksen. For egen del tror jeg den kollektive bevisstheten må ha gått fra FM-båndet til DAB, for akkurat den frekvensen har jeg ikke fått peilet inn. Og ingen spør seg hva som egentlig er denne feens mål og mening med tilværelsen. Selv en liten tass har fått med seg de grunnleggende drivkreftene i markedsøkonomien; vi betaler for de varene vi trenger. Ok, men hva trenger så tannfeen tennene til?

Han trenger de for å bygge et tannslott i tannfe..eh…riket.

Han knuser tennene og bruker de til å bygge veier i Nord-England

Joda, han har en stor tannfabrikk som gjør om tenner til gebiss som gamle, slitne sjømenn kan få.

Tennene blir tryllet om til støv som feene drysser over hodene til barn slik at de skal sove?

Uansett lite plausibelt.

Jeg forstår julenissen og konseptet med å gi gaver til snille barn. Det er klart, historien er ikke vanntett. Gammel, isolert mann med skjegg som vier livet sitt til å gi barn gaver, av en eller annen årsak. Høres ut som et statlig foretak, men uansett er det søtt og tilforlatelig enkle mekanismer til grunn.

Påskeharen er noe verre. Dette er altså et litt udefinert vesen, en slags stor hare, som har uendelige mengder godis tilgjengelig. Og av en eller annen grunn gir han barn masse søtsaker i påska. Her trenger ikke noen å være snille, tilhøre en spesiell religion eller være eieren av en hjørnesteinsbedrift. Eneste kravet er at ingen skal se ham. Merkelig type, men for all del. Det må være lov å være litt anonym når man er en filantrop av slike dimensjoner.

Men tannfeen holder ikke mål som konsept og figur. Jeg vil slå et slag for å la vedkommende få logge seg ut av hele barndomsbevisstheten. La barna få felle tenner i fred, la de være stolte over å føle seg litt større. Dessuten er jeg redd tannfehistorien egentlig handler om hvitvasking. Eller var det bleking?

Men offerrollen min får du aldri

Lalling og byssing på natta har vært et hett tema i denne kjernefamilien, da generaldirektøren har våknet og bedt om romservice på ublu tidspunkter. For å igjen få ham i vater både fysisk og mentalt, har byssing, bæring og generell lalling vært nødvendige virkemidler. Denne aktiviteten er dessverre ikke hva man kan definere som selvrealisering. Så derfor må man tenke muligheter; hva kan jeg bruke denne tiden til for å utnytte den best mulig? Ofte er selve byssejobben forholdsvis enkel og repeterende, så det er hav av rom (og dessverre tid noen ganger) til å faktisk få gjort noe. Det slo meg en natt at jeg kan begynne å planlegge arbeidsdagen mens jeg først sitter her. Virket som en god ide der og da, men detaljrikdommen fyrte opp hjernen på høygir og kjørte i for høy hastighet til at søvn var mulig i etterkant.

Guttane

Dernest tenkte jeg at humor kunne være tingen. Hva med å lage dilemmaer? Jeg kom opp med ett (

enten ha en sær form for Tourettes, der du ukontrollert roper "la elva leve!" 50 ganger i løpet av et døgn (vilkårlig tidspunkt) eller spille trekkspill i alle naturlige pauser i løpet av en dag), men resten var ikke særlig bra, og de andre glemte jeg. Og hva skal man bruke slike ting til? Vanskelig å se for seg som en framtidig karrierevei. 

Jeg prøvde å la livet passere i revy (kan være greit å ha på plass til senere anledninger), men jeg ble aldri ferdig og rotet meg bort i livsgrumset.

Det som fungerte best var likevel å ikke tenke, men trene oppmerksomhet og tilstedeværelse. La øyeblikkene komme og få være som de er. Og mens hjernen fikk en pause og jeg fikk en mulighet til å fjerne meg litt fra den konstante strømmen av intern babling, innså jeg faren med forventninger. Frustrasjonen knyttet til byssing er ofte koblet til en forventning om at den snart skal være over. Når jeg kommer inn på det rommet er ofte forventningen at det her bare er å sette inn smokken, så er det to-tre grynt og vedkommende fyker rett inn i drømmeverden igjen. Å kunne takle en realitet som er en helt annen (du blir møtt med en våken, blid fyr som vil leke borte-tittei klokka 01:42 og som lukter kompakt avføring) krever at man oppgir forventningene og møter øyeblikket med nysgjerrighet og årvåkenhet. Veldig lett å si, men oppnår man glimt av det takler man både sitasjonen bedre, babyen sovner fortere og man selv unngår å fyre opp det verste agget man har liggende.

Men slike nattlige aktiviteter haar sine fordeler. For det å melde søvnunderskudd blant kolleger, familie og ellers kan virke nødvendig for individets funksjon og gi en trygg, forutsigbar rolle. Bekjennelser av en slik art kan potensielt gi spontan medfølelse, generell tilrettelegging (for eksempel bruk av handikapdo) og sosial tilgivelse. Man kan komme unna med å prestere på lavere nivå på alle områder, men alle aksepterer det. Ingen forventer noe og man blir applaudert bare man møter opp. Slipper å yte for å nyte av godene. Det nærmeste man kommer naving på jobb. Men dette treet vokser heller ikke inn i himmelen.

Utfordringen melder seg når man får livet i gave, som vi gjorde. Plutselig sluttet vi med byssing. Plutselig sov generaldirektøren hele natten. Med ett ble det nok søvn og en merkelig følelse av overskudd fylte kroppen. Man begynte å smile spontant og henge med på tankerekker. Da fylles du av den vonde erkjennelsen av at offerrollen din er historie. 

Og man må ta den tunge samtalen på jobb. Der det forventes standby-modus og smittsom selvmedlidenhet, må man i stedet bekjenne at "nå sover vi jo faktisk hele natta nå da, så...". Medfølelsen seiler sin egen sjø, tilretteleggingen var en god, magisk drøm og den sosiale rollen må omdefineres. Det er hardt og brutalt. Det er jobbetid. Man må igjen være med og bygge landet og fylkeskommunen. Tenke sjæl og mene, stå for det man sa og alt det der.

Og man tar seg i å savne den der lallingen på natta. Stillheten, mørket og alt tomrommet som kan fylles med tanker eller ingenting. Og pleie offerrollen i stille selvmedlidenhet.