Men offerrollen min får du aldri

Lalling og byssing på natta har vært et hett tema i denne kjernefamilien, da generaldirektøren har våknet og bedt om romservice på ublu tidspunkter. For å igjen få ham i vater både fysisk og mentalt, har byssing, bæring og generell lalling vært nødvendige virkemidler. Denne aktiviteten er dessverre ikke hva man kan definere som selvrealisering. Så derfor må man tenke muligheter; hva kan jeg bruke denne tiden til for å utnytte den best mulig? Ofte er selve byssejobben forholdsvis enkel og repeterende, så det er hav av rom (og dessverre tid noen ganger) til å faktisk få gjort noe. Det slo meg en natt at jeg kan begynne å planlegge arbeidsdagen mens jeg først sitter her. Virket som en god ide der og da, men detaljrikdommen fyrte opp hjernen på høygir og kjørte i for høy hastighet til at søvn var mulig i etterkant.

Guttane

Dernest tenkte jeg at humor kunne være tingen. Hva med å lage dilemmaer? Jeg kom opp med ett (

enten ha en sær form for Tourettes, der du ukontrollert roper "la elva leve!" 50 ganger i løpet av et døgn (vilkårlig tidspunkt) eller spille trekkspill i alle naturlige pauser i løpet av en dag), men resten var ikke særlig bra, og de andre glemte jeg. Og hva skal man bruke slike ting til? Vanskelig å se for seg som en framtidig karrierevei. 

Jeg prøvde å la livet passere i revy (kan være greit å ha på plass til senere anledninger), men jeg ble aldri ferdig og rotet meg bort i livsgrumset.

Det som fungerte best var likevel å ikke tenke, men trene oppmerksomhet og tilstedeværelse. La øyeblikkene komme og få være som de er. Og mens hjernen fikk en pause og jeg fikk en mulighet til å fjerne meg litt fra den konstante strømmen av intern babling, innså jeg faren med forventninger. Frustrasjonen knyttet til byssing er ofte koblet til en forventning om at den snart skal være over. Når jeg kommer inn på det rommet er ofte forventningen at det her bare er å sette inn smokken, så er det to-tre grynt og vedkommende fyker rett inn i drømmeverden igjen. Å kunne takle en realitet som er en helt annen (du blir møtt med en våken, blid fyr som vil leke borte-tittei klokka 01:42 og som lukter kompakt avføring) krever at man oppgir forventningene og møter øyeblikket med nysgjerrighet og årvåkenhet. Veldig lett å si, men oppnår man glimt av det takler man både sitasjonen bedre, babyen sovner fortere og man selv unngår å fyre opp det verste agget man har liggende.

Men slike nattlige aktiviteter haar sine fordeler. For det å melde søvnunderskudd blant kolleger, familie og ellers kan virke nødvendig for individets funksjon og gi en trygg, forutsigbar rolle. Bekjennelser av en slik art kan potensielt gi spontan medfølelse, generell tilrettelegging (for eksempel bruk av handikapdo) og sosial tilgivelse. Man kan komme unna med å prestere på lavere nivå på alle områder, men alle aksepterer det. Ingen forventer noe og man blir applaudert bare man møter opp. Slipper å yte for å nyte av godene. Det nærmeste man kommer naving på jobb. Men dette treet vokser heller ikke inn i himmelen.

Utfordringen melder seg når man får livet i gave, som vi gjorde. Plutselig sluttet vi med byssing. Plutselig sov generaldirektøren hele natten. Med ett ble det nok søvn og en merkelig følelse av overskudd fylte kroppen. Man begynte å smile spontant og henge med på tankerekker. Da fylles du av den vonde erkjennelsen av at offerrollen din er historie. 

Og man må ta den tunge samtalen på jobb. Der det forventes standby-modus og smittsom selvmedlidenhet, må man i stedet bekjenne at "nå sover vi jo faktisk hele natta nå da, så...". Medfølelsen seiler sin egen sjø, tilretteleggingen var en god, magisk drøm og den sosiale rollen må omdefineres. Det er hardt og brutalt. Det er jobbetid. Man må igjen være med og bygge landet og fylkeskommunen. Tenke sjæl og mene, stå for det man sa og alt det der.

Og man tar seg i å savne den der lallingen på natta. Stillheten, mørket og alt tomrommet som kan fylles med tanker eller ingenting. Og pleie offerrollen i stille selvmedlidenhet.