Når magien slutter å virke

Forskjellen på å være to- og trebarnspappa er større enn forventet. Alle bestillingene som disse tre små leverer inn til det lokale servicesenteret (les: mamma og pappa) kommer gjerne rykkvis og i hauger. Som tobarnspappa var det mulig å håndtere bestillinger fra to kunder. Med tre kunder, og den siste potensielt i stand til å skade seg selv og andre, må det hele tiden være en løpende vurdering av hvor det brenner mest. Eller hvor det fremdeles er mulig å redde noen ut fra flammehavet. Da sier det seg selv at detaljer kan bli oversett. Som når den eldste har mistet en tann og forventer at den såkalte tannfeen skal erstatte tanna med penger i løpet av natta.



Skogstur med denne blide karen er luksus nå i pappapermen. Ingen tvil hvem som er mest fotogen heller.

Ja, det var vår intensjon å huske det. Ja, vi tenkte det flere ganger begge to, uavhengige av hverandre, at dette skal jeg fikse i løpet av kvelden. Men som en norsk landskamp (før Lagerbäck) var lovende tendenser dømt til å ende med tap. Begge glemte det, og vi husket det ikke før neste morgen, idet en uvanlig skuffet syvåring kom ned og var bedrøvelig realitetsorientert. «Det finnes ingen tannfe, det er bare dere som putter penger i glasset og dere har glemt det!» Hun trodde nok egentlig ikke på tannfeen, men så gjorde hun vel det likevel når det kom til stykket. Vi prøvde å rette opp skaden ved å legge penger på et annet sted og bli liksomoverraska, for vi kjente jo ikke til denne tannfeens vaner. Hovedpersonen tok snurt pengene og ble tilsynelatende ok fornøyd med det. Trodde og håpet vi.

Men hva er det nå egentlig med tannfeen. Hva er han, og hva vil han? Som ruralt oppvokst på indre Nordmøre på 70-tallet, var febegrepet forbeholdt kyr. Fine dyr, men fint lite magiske. Tannfe eksiterte ikke. Det var stas å miste tenner, for det betød et lite steg opp på rangstigen. Men her nede og i vår ferdiggooglede tid er denne feens eksistens nesten lovpålagt og en del av den parentale ryggmargsrefleksen. For egen del tror jeg den kollektive bevisstheten må ha gått fra FM-båndet til DAB, for akkurat den frekvensen har jeg ikke fått peilet inn. Og ingen spør seg hva som egentlig er denne feens mål og mening med tilværelsen. Selv en liten tass har fått med seg de grunnleggende drivkreftene i markedsøkonomien; vi betaler for de varene vi trenger. Ok, men hva trenger så tannfeen tennene til?

Han trenger de for å bygge et tannslott i tannfe..eh…riket.

Han knuser tennene og bruker de til å bygge veier i Nord-England

Joda, han har en stor tannfabrikk som gjør om tenner til gebiss som gamle, slitne sjømenn kan få.

Tennene blir tryllet om til støv som feene drysser over hodene til barn slik at de skal sove?

Uansett lite plausibelt.

Jeg forstår julenissen og konseptet med å gi gaver til snille barn. Det er klart, historien er ikke vanntett. Gammel, isolert mann med skjegg som vier livet sitt til å gi barn gaver, av en eller annen årsak. Høres ut som et statlig foretak, men uansett er det søtt og tilforlatelig enkle mekanismer til grunn.

Påskeharen er noe verre. Dette er altså et litt udefinert vesen, en slags stor hare, som har uendelige mengder godis tilgjengelig. Og av en eller annen grunn gir han barn masse søtsaker i påska. Her trenger ikke noen å være snille, tilhøre en spesiell religion eller være eieren av en hjørnesteinsbedrift. Eneste kravet er at ingen skal se ham. Merkelig type, men for all del. Det må være lov å være litt anonym når man er en filantrop av slike dimensjoner.

Men tannfeen holder ikke mål som konsept og figur. Jeg vil slå et slag for å la vedkommende få logge seg ut av hele barndomsbevisstheten. La barna få felle tenner i fred, la de være stolte over å føle seg litt større. Dessuten er jeg redd tannfehistorien egentlig handler om hvitvasking. Eller var det bleking?