Tre dager igjen

Plutselig er det bare tre dager igjen til termin på nestemann! Helt umerkelig har tiden sneket seg fram til det tidspunktet da det må tenkes på hvilken t-skjorte man skal pakke til å ha med på sykehuset. Tja, hvilken av de hvite skal man velge? Jeg går og tenker at jeg burde ha en plan over mine bevegelser når beskjeden kommer klokka 03.34 på natta: Nå, nå kommer det! Og da spretter jeg opp og følger min vel forberedte liste over nødvendige gjøremål slik at Anne blir satt bort til riktig person på riktig måte, og mor selv opplever en harmonisk og trygg ferd opp til sykehuset, uten gjenglemte ammeBHer og med den ferdig komponerte fødespillelista på øret - den som masserer kroppen innvendig og produserer lykkehormoner som får den jevne heroinist på opptur til å virke som en indignert Siv Jensen. Kanskje er det erfaringen som gjør det - det at man har vært med på dette før - som gjør at jeg er mistenkelig rolig. Og bare fokuserer på å pakke tannbørsten. Men det er klart, med erfaringen kommer også kynismen. Der man første gang var overentusiastisk over at mor syntes hun kjente en kynner (uten at hun helt visste hva det var), blir nå alle tegn til forestående fødsel ignorert. Vi gikk nok forholdvis høyt ut sist gang, og mente, trodde og følte at NÅ! I natt kommer det til å skje, men ihvertfall i morgen. Uansett før helga, det er bankers. Jeg sa til elevene mine en måned før termin at jeg når som helst måtte løpe ut av klasserommet fordi min kone stod på kjøkkenet mens vannet fosset i alle retninger og babyen forårsaket rier som var sterke som Japanjordskjelv. Etter tre uker uten resultat, men med en elektrisk oppladet lærer som holdt på å svime av hver gang mobilen meldte fra om at han måtte huske å ringe banken, ble de smått forarget. "Når kommer denna ungen da?". To og en halv uke over tida kom Anne, og det etter at mor ble satt i gang. Uten å gå i deltalj på hvordan fødselen egentlig var, kan jeg ihvertfall si såpass at det ikke var jeg som hadde den tyngste jobben.

Såå stor søster blir jeg!

Nå som det er andre fødsel, krever det også at jeg ikke oppfører meg som en amatør for å bli tatt seriøst som pappa. Jeg må opptre med tyngde og en slags erfaringsautoritet, gjerne på grensen til bedrevitende. Derfor er det viktig å være rolig og avbalansert helt til den endelige beskjeden kommer. Så kan man heller grine som et barn når den lille, nydelige babyen kommer.

De aller første skrittene...

Mye blir annerledes når man rykker opp i status fra en vanlig fyr til å bli pappa, og særlig småbarnspappa. Det var mange som sa at livet kom til å bli helt annerledes, men det har det vel egentlig ikke blitt. Det har nok blitt massivt forsterket på mange plan, men ikke så annerledes. Jeg er fremdeles meg selv, og det er kona også, selv om hun er to uker unna ny fødsel. Men sprek! Takk. Men jo, det er jo ikke skjedd noe slikt som at jeg har fått vinger eller tatt en doktorgrad. Men det er et langt rikere liv og et mer intenst register av opplevelser som settes på erfaringskontoen. Og andre reagerer annerledes på meg, de ser meg som pappa og ikke som en eller annen fyr. Min rolle er mye mer definert og det gir seg noen merkelige utslag. Blant annet blir turen på butikken ganske annerledes. Før var turen i butikken noe som dreide seg om å skaffe mat og betale for den. Nå er butikken først og fremst en sosial arena, der Anne har mulighet til å sjarmere gamle damer og melankolske alkoholikere. Mat kommer i andre rekke, ihvertfall for henne. Vi bruker nok lengre tid nå, men samtidig er det mye hyggeligere også. For å være sammen med Anne gjør at jeg alltid må være tilstede og være med i det hun opplever. Ikke fordi det står i en bok med et bilde av en lykkelig småpluderende barnefamilie på, men fordi det kjennes nødvendig og riktig ut. Kjedelig å gå glipp av de første skrittene fordi du må skrive ny status på facebook ("lurer på om jeg skal barbere meg i kveld eller i morgen"). Apropos det; hun tok sine første skritt for en uke siden! Det er et øyeblikk som er brent fast, og tror du ikke det var pappa som fikk se det?! Han var tilstede, og fikk se tre fabelaktige skritt. Hun hadde nok selv også følelsen av at dette var noe stort, fordi hun lagde en slik "heeeeyyyy"-lyd som grenset til hvining, og med et tonefall som gjorde det naturlig å bifalle med applaus. Så hver gang hun er ute og spaserer nå forventer hun applaus. Kanskje er det derfor hun går såpass lite også? Hun vil bare gå maks to-tre skritt om dagen, og absolutt ikke når vi ønsker det. Hun porsjonerer det ut, slik at vi skal virkelig legge merke til det og bejuble det. Samtidig gjør dette at vi må følge med henne hele tiden og gi henne oppmerksomhet. 

Småprat

Utviklingsoppdatering: Hun kan snakke! Ikke mye kanskje, men likevel: "Hei hei!" ("ei ei") pluss vinking, "Nei" (også "ei"), "Anne" ("nne" eller "mme"), "Ba!/Da!" (Fellesbetegnelse på ting og fenomener (som lys og stolper) og levende vesener (hunder, katter og babyer)). Ikke mange lyder å velge mellom, men som foreldre flest er det viktig å legge godviljen til. Noen ganger føler jeg nok at jeg undervurderer henne, og drar henne ned på et mer banalt nivå enn hun ønsker. Om hun nå egentlig vil starte en samtale om trekkmønsteret til en spesiell fugleart, men bare blir møtt med "Se! Fugl! Ser du fuglen? Se!" fra pappaen sin, så er det ikke rart om hun lar temaet ligge. Spesielt når det gjelder det å tolke kroppsspråk og forstå hvordan andre har det, er hun nok ferdig utviklet. Hun begynner å lure hvis mamma får latteranfall. Og hvis mamma er lei seg, blir hun også det. Hun leser meg hele tiden, og av og til føler jeg at hun vet noe mer, som hun har innsikt inn i noe som er større og dypere - og ikke minst renere. Jeg er jo mann, og er i utgangspunktet ikke 100% sikker på noe når det gjelder små barn og papparollen. Jeg kan nok kanskje være oppi 90 % på en ekstremt god dag innen noen veldig få felter, men bare mødre kan være 100% sikker. Hvorfor det er slik og hvordan de får det til aner jeg ikke. Det har nok noe med naturen og instinktene å gjøre.
Så når bøker og blader mener at stimuli av de små er viktig, så går jeg for det - fullt og helt. For andres instinkter eller forskning er det jeg har å klamre meg til. For eksempel mener de jo at det er viktig å stimulere barnet allerede i mors mage. En ekte superpappa er delaktig også her, og ikke minst må han også tenke på at det lille frøet får med seg det meste av det som skjer utenfor mageskinnet. Så pappa kan glemme gutteturen hvis det går utover harmonien i heimen. Da kan barnet bli understimulert og angstfylt. Og pappa må synge sanger og lese for spiren, ellers kan hun allerede her ha kommet bakpå når det gjelder musikalitet og kløkt. Jeg måtte jo også prøve dette her, men fant i grunnen ut at det var en vanskelig situasjon. Med min tidligere nevnte usikkerhet, var jeg litt defensiv når det gjaldt hva jeg kunne underholde den lille med. Jeg er som tidligere nevnt ingen barnesangsanger, jeg tror heller på troverdighet og at man synger noe man selv synes er fint. Om det ikke låter så bra, får være det samme. Men jeg lar ikke frøet få inntrykk av at pappa er en skrulling som liker Labbetuss. Så derfor sang jeg noen ganger "God natt" av De Lillos for henne mens hun var i magen. Den handler jo forsåvidt om å legge seg og sove - dvs den handler vel egentlig om at man har lyst til å sitte oppe litt til fordi man spiller gitar og har en øl i kjøleskapet, men at det ikke er noe å være særlig redd for. Ikke akkurat "kjære Gud jeg har det godt", men det var det nærmeste jeg kom.