De aller første skrittene...

Mye blir annerledes når man rykker opp i status fra en vanlig fyr til å bli pappa, og særlig småbarnspappa. Det var mange som sa at livet kom til å bli helt annerledes, men det har det vel egentlig ikke blitt. Det har nok blitt massivt forsterket på mange plan, men ikke så annerledes. Jeg er fremdeles meg selv, og det er kona også, selv om hun er to uker unna ny fødsel. Men sprek! Takk. Men jo, det er jo ikke skjedd noe slikt som at jeg har fått vinger eller tatt en doktorgrad. Men det er et langt rikere liv og et mer intenst register av opplevelser som settes på erfaringskontoen. Og andre reagerer annerledes på meg, de ser meg som pappa og ikke som en eller annen fyr. Min rolle er mye mer definert og det gir seg noen merkelige utslag. Blant annet blir turen på butikken ganske annerledes. Før var turen i butikken noe som dreide seg om å skaffe mat og betale for den. Nå er butikken først og fremst en sosial arena, der Anne har mulighet til å sjarmere gamle damer og melankolske alkoholikere. Mat kommer i andre rekke, ihvertfall for henne. Vi bruker nok lengre tid nå, men samtidig er det mye hyggeligere også. For å være sammen med Anne gjør at jeg alltid må være tilstede og være med i det hun opplever. Ikke fordi det står i en bok med et bilde av en lykkelig småpluderende barnefamilie på, men fordi det kjennes nødvendig og riktig ut. Kjedelig å gå glipp av de første skrittene fordi du må skrive ny status på facebook ("lurer på om jeg skal barbere meg i kveld eller i morgen"). Apropos det; hun tok sine første skritt for en uke siden! Det er et øyeblikk som er brent fast, og tror du ikke det var pappa som fikk se det?! Han var tilstede, og fikk se tre fabelaktige skritt. Hun hadde nok selv også følelsen av at dette var noe stort, fordi hun lagde en slik "heeeeyyyy"-lyd som grenset til hvining, og med et tonefall som gjorde det naturlig å bifalle med applaus. Så hver gang hun er ute og spaserer nå forventer hun applaus. Kanskje er det derfor hun går såpass lite også? Hun vil bare gå maks to-tre skritt om dagen, og absolutt ikke når vi ønsker det. Hun porsjonerer det ut, slik at vi skal virkelig legge merke til det og bejuble det. Samtidig gjør dette at vi må følge med henne hele tiden og gi henne oppmerksomhet.