Tre dager igjen

Plutselig er det bare tre dager igjen til termin på nestemann! Helt umerkelig har tiden sneket seg fram til det tidspunktet da det må tenkes på hvilken t-skjorte man skal pakke til å ha med på sykehuset. Tja, hvilken av de hvite skal man velge? Jeg går og tenker at jeg burde ha en plan over mine bevegelser når beskjeden kommer klokka 03.34 på natta: Nå, nå kommer det! Og da spretter jeg opp og følger min vel forberedte liste over nødvendige gjøremål slik at Anne blir satt bort til riktig person på riktig måte, og mor selv opplever en harmonisk og trygg ferd opp til sykehuset, uten gjenglemte ammeBHer og med den ferdig komponerte fødespillelista på øret - den som masserer kroppen innvendig og produserer lykkehormoner som får den jevne heroinist på opptur til å virke som en indignert Siv Jensen. Kanskje er det erfaringen som gjør det - det at man har vært med på dette før - som gjør at jeg er mistenkelig rolig. Og bare fokuserer på å pakke tannbørsten. Men det er klart, med erfaringen kommer også kynismen. Der man første gang var overentusiastisk over at mor syntes hun kjente en kynner (uten at hun helt visste hva det var), blir nå alle tegn til forestående fødsel ignorert. Vi gikk nok forholdvis høyt ut sist gang, og mente, trodde og følte at NÅ! I natt kommer det til å skje, men ihvertfall i morgen. Uansett før helga, det er bankers. Jeg sa til elevene mine en måned før termin at jeg når som helst måtte løpe ut av klasserommet fordi min kone stod på kjøkkenet mens vannet fosset i alle retninger og babyen forårsaket rier som var sterke som Japanjordskjelv. Etter tre uker uten resultat, men med en elektrisk oppladet lærer som holdt på å svime av hver gang mobilen meldte fra om at han måtte huske å ringe banken, ble de smått forarget. "Når kommer denna ungen da?". To og en halv uke over tida kom Anne, og det etter at mor ble satt i gang. Uten å gå i deltalj på hvordan fødselen egentlig var, kan jeg ihvertfall si såpass at det ikke var jeg som hadde den tyngste jobben.

Såå stor søster blir jeg!

Nå som det er andre fødsel, krever det også at jeg ikke oppfører meg som en amatør for å bli tatt seriøst som pappa. Jeg må opptre med tyngde og en slags erfaringsautoritet, gjerne på grensen til bedrevitende. Derfor er det viktig å være rolig og avbalansert helt til den endelige beskjeden kommer. Så kan man heller grine som et barn når den lille, nydelige babyen kommer.