The termindatoterminator

Ja, så satt vi her da. Fire dager over termindato og det skjer absolutt ingenting. Fint med påske og til dels sol, og lavaktivitetsorienterte dager i Tønsberg. Slik må det nødvendigvis bli i vår situasjon; ikke tidspunktet for hoppepå-tur til Alanya, akkurat. Likevel kunne det gjerne skjedd noe. Kanskje vår fremtidige leieboer kunne bare gitt oss et hint om når det skjer, slik at vi ihvertfall kunne ha gått på butikken alle sammen uten at mor trenger å tenke på bekledningen (vil det se greit ut om vannet går i disse buksene?). Men nei da.
Likevel hyggelig med dager der det ikke skjer så mye. Anne får uhorvelig mye oppmerksomhet og godhet for tida. Og hun suger det naturlig nok til seg og responderer med perlehumør og vanvittige mengder energi, som stort sett går med til å benytte seg av sin nye aksjonshøyde. Det å gå og stå gir utrolige muligheter til å få tak i nye objekter som kan rives i stykker, spises og dras ned og ut av sitt rette element. Hun har et ekstremt destruktivt talent så langt, det er bare å håpe på at dette talentet kan balanseres med å bli litt konstruktivt etter hvert. Hvis dette ikke skjer, må eneste karrierevei bli å jobbe i laboratorium. De fleste geniale oppfinnelser skjer jo etter uhell i laboratoriet, og det finnes knapt grenser hvor mange uhell Anne kunne forårsaket i en velutstyrt lab. Så hvis noen patenthungrige professorer leser dette, er det bare å si ifra.
Ventetida er altså bra for noen, kanskje ikke like gunstig for andre. Mor sjøl begynner å bli litt lei nå,og det er ikke rart om hun er det. Selvsagt går det an å gjøre ting for å framskynde leveringsdatoen, det er vi fullstendig klare over. Men de aller fleste triksene ble utprøvd sist gang, om det så er å gå i trapper, drikke sviskesaft, vaske, gå turer til man ser mannen med ljåen eller gjøre mer hyggelige ting. Så nå, i etterpåklokskapens tegn, blir ingenting av dette gjort (bortsett fra mer terapeutiske husmoraktige utløp for rastløs energi). Kanskje en slags omvendt psykologi-reaksjon, der vi ihvertfall ikke skal gjøre det som kan framskynde prosessen. Da føler vi kanskje at vi innerst inne lurer fødselssystemet, slik at vi likevel får viljen vår og får klekket den lille, vakre kyllingen, uten å ønske det eller si det høyt. Maser vi for mye, kan vi ikke forvente annet enn at det vil gå laaang tid. Så derfor går vi rundt og prøver å forholde oss rolige og avbalanserte utenpå, mens vi inni oss nok begynner å bli noe urolige. Slik er det. Når vitenskapen ikke lenger fungerer må vi bruke metafysikk. Det neste blir vel å begynne å lage våre egne salver og tenne på varder (mens vi kaster sju saltkorn over venstre skulder og graver ned hjørnetanna vår i komposthaugen til naboen når det er fullmåne - tredje søndag etter samenes nasjonaldag).