Er det en tobarnspappa i salen?

Det er merkelig å komme ut fra føderommet igjen når mor har "levert varene". Vi var to som gikk inn og tre som kom ut igjen. Jaså? En person til? Like merkelig å ta med denne personen hjem. En bitteliten krabat som trenger absolutt alt og er 100% avhengig av andre (les:mor 97% og far 3%) for å klare seg. Slik også med Lisa. De første tre døgnene hennes gikk i grunnen med til å suge seg fast i puppen. Hvis man tror på reinkarnasjon, er det liten tvil om at det var dårlige tider der hun var i sitt tidligere liv.

Lisa har akkurat kommet fra sykehuset

Nå har hun imidlertid begynt å bli mett, så da er søvn neste prioriterte område. Så nå sover hun stort sett og innimellom smiler hun også! Et herlig lite vesen som jeg har blitt veldig glad i allerede. Denne kjærligheten er jo fullstendig betingelsesløs; jeg er glad i henne fordi hun er, ikke for noe hun gjør eller har prestert.

Hun er, som dere ser på bildet, utrolig pen å se på og et nydelig lite menneske som ser frisk og sunn ut. Som min gamle far sier, så er helsa viktigst.
Det har vært veldig spennende å se hvordan Anne har reagert på å få babyen i hus. Den første reaksjonen da hun så henne, var et stort smil. Samtidig reagerer hun veldig på babygråt. Den første kvelden hjemme gråt Lisa tre ganger, og hver gang våknet Anne gråtende. Hun pleier vanligvis ikke å gjøre det, og hun gråter ikke på den måten - sårt og engstelig. Selv om det er vanskelig å tolke, kan det se ut som om hun på ett eller annet plan skjønner at hun nå er storesøster. Og hun har gitt henne et navn: "Gika". Det får holde til så lenge, vi får heller fylle inn de korrekte detaljene senere.
Tobarnspappa da gett - den sterkeste følelsen er stolthet. Nå har jeg fått til noe her i livet, selv om mitt bidrag strengt tatt var veldig lite rent biologisk, så er det desto større mentalt eller kjønnsrollemessig. Det er noe som har falt på plass nå, om det nå er etablerergenet som har slått meg i bakken eller urmannen som kan dunke seg på brystkassen og være trygg på at Hamnesgenet lever videre. Jeg heller nok mot løsning 2. For inni meg har jeg nå en seierherre, en som har vunnet livets store slag. Han er som en tsar eller keiser. Ryggen er fryktelig bratt og blikket viker ikke for noen når jeg er ute og triller med Anne og Lisa. Jeg overrasker meg selv med å være smilende og nynnende - med lyd - når jeg går rundt. Og driter fullstendig i om noen skulle ta anstøt av min oppførsel (veldig få gjør vel egentlig det, hverken går rundt og smiler eller tar anstøt, hvis det er det det heter). Egoet vokser ganske betydelig, for jeg kjenner en viss irritasjon over at samfunnet går sin gang, selv om jeg akkurat har blitt pappa. Der det skulle ha vært offentlig flaggdag, parader i byen med is og ballonger, salutter fra Slottsfjellet og audiens hos Kongen, er folk på jobb som vanlig, og skolelevene må lære om Pytagoras like fullt. I det glade fødselsvakuumet der den boblende gleden fyller kroppen som en heliumballong og du nesten ikke klarer å holde deg på bakken, skulle det være selvsagt at alle andre også følte det samme eller i det minste tok det inn over seg på en sømmelig måte. Jeg anser det som en selvfølge at den 11.april blir en offentlig flaggdag etter dette.