Trøste og bære

Det blir ikke så stor overgang å få en til, var det noen som mente før Lisa ble født. Da er systemet etablert og babyen vil du ikke merke en gang, for den bare sover og skal ha pupp. Ikke noe ekstra stress i det hele tatt. Nei da.
Nei vel?
Vedkommende er herved diskvalifisert fra å være skråsikker på noe som helst og har mistet all småbarnskredibilitet. For det ER en forskjell. Det har vi definitivt fått merke nå når de to pappaperm-ukene er unnagjort og pappa er på jobb. Nå om dagen er Anne hypersosial, småtrøtt (men sove, det skal vi ikke) og har et energinivå som selv en Charter-Svein med sukkersjokk hadde hatt vansker med å matche. Kombinert med en ekstrem utforskertrang blir dette krevende nok. Men når mor da i tillegg skal ha en helt utrolig sulten baby hengende ved puppen i tillegg, skjønner man at det kreves at hun er mer enn et vanlig menneske. Heldigvis er hun det. Hun er en eller annen slags superhelt som klarer å takle at Anne drikker Bamses barneshampoo, samtidig som Lisa griner og vil ha puppen for tiende gang på et kvarter. I tillegg har hun maten klar når far kommer fra jobb, hun vasker klær og drar og handler mens far ligger henslengt foran sofaen med Lisa på brystkassen (mens det tilfeldigvis er fotballkamp på TV'n). Ikke nok med det, så smiler hun også. Så dette er ikke et vanlig menneske, men trolig ett eller annet hyggelig (og veldig pent) vesen fra en annen planet, et godt stykke herfra - for hun er ikke bygd av de samme grunnstoffene som oss andre.
Den matglade lille krabaten har spist seg til en dobbelthake allerede og hadde gått opp 400 gram til den nydelige vekten 4,5 kg nå sist onsdag. Med andre ord en vektøkning på 10%. Forholdsvis respektabelt på en drøy uke. Hadde jeg gått opp 8 kg på en uke, hadde jeg nok ikke fått like mye skryt.
Ellers er dagene jevnt intense fra morgen til kveld. Anne legger seg sju, og da pleier Lisa ofte å våkne til liv og være gretten og svært sulten til 10-halv elleve. Så det blir ikke mye tid til selvrealisering, men det får vi heller spare opp til ungene flytter på hybel. Foreløpig er det å velge pålegg selv på knekkebrødene mine nok til å tilfredsstille denne trangen.
Noen ting jeg ikke kommer til å klare å gjennomføre i tiden som kommer (Not to do-list):
 - begynne å røyke, snuse eller drikke konjakk
.- begynne å henge med feil folk (eventuelt henge med folk generelt)
 - starte opp hjemmebrentindustri i kjelleren
- melde meg inn i en gutteklubb der vi snakker om vinkjellere, snertne biler og blodfortynnende
- lage en modell av Notre Dame av fyrstikker
- legge et puslespill (10 000 biter) på stuegulvet og forlange at ingen rører det i løpet av tre uker
- få brevvenner
- pusse opp badet
- drive rundt i byen og shoppe for å slå ihjel tid og kvele fornemmelsen av ulevd liv

...men jeg skal skrive blogg. Av og til ihvertfall!

Er det en tobarnspappa i salen?

Det er merkelig å komme ut fra føderommet igjen når mor har "levert varene". Vi var to som gikk inn og tre som kom ut igjen. Jaså? En person til? Like merkelig å ta med denne personen hjem. En bitteliten krabat som trenger absolutt alt og er 100% avhengig av andre (les:mor 97% og far 3%) for å klare seg. Slik også med Lisa. De første tre døgnene hennes gikk i grunnen med til å suge seg fast i puppen. Hvis man tror på reinkarnasjon, er det liten tvil om at det var dårlige tider der hun var i sitt tidligere liv.

Lisa har akkurat kommet fra sykehuset

Nå har hun imidlertid begynt å bli mett, så da er søvn neste prioriterte område. Så nå sover hun stort sett og innimellom smiler hun også! Et herlig lite vesen som jeg har blitt veldig glad i allerede. Denne kjærligheten er jo fullstendig betingelsesløs; jeg er glad i henne fordi hun er, ikke for noe hun gjør eller har prestert.

Hun er, som dere ser på bildet, utrolig pen å se på og et nydelig lite menneske som ser frisk og sunn ut. Som min gamle far sier, så er helsa viktigst.
Det har vært veldig spennende å se hvordan Anne har reagert på å få babyen i hus. Den første reaksjonen da hun så henne, var et stort smil. Samtidig reagerer hun veldig på babygråt. Den første kvelden hjemme gråt Lisa tre ganger, og hver gang våknet Anne gråtende. Hun pleier vanligvis ikke å gjøre det, og hun gråter ikke på den måten - sårt og engstelig. Selv om det er vanskelig å tolke, kan det se ut som om hun på ett eller annet plan skjønner at hun nå er storesøster. Og hun har gitt henne et navn: "Gika". Det får holde til så lenge, vi får heller fylle inn de korrekte detaljene senere.
Tobarnspappa da gett - den sterkeste følelsen er stolthet. Nå har jeg fått til noe her i livet, selv om mitt bidrag strengt tatt var veldig lite rent biologisk, så er det desto større mentalt eller kjønnsrollemessig. Det er noe som har falt på plass nå, om det nå er etablerergenet som har slått meg i bakken eller urmannen som kan dunke seg på brystkassen og være trygg på at Hamnesgenet lever videre. Jeg heller nok mot løsning 2. For inni meg har jeg nå en seierherre, en som har vunnet livets store slag. Han er som en tsar eller keiser. Ryggen er fryktelig bratt og blikket viker ikke for noen når jeg er ute og triller med Anne og Lisa. Jeg overrasker meg selv med å være smilende og nynnende - med lyd - når jeg går rundt. Og driter fullstendig i om noen skulle ta anstøt av min oppførsel (veldig få gjør vel egentlig det, hverken går rundt og smiler eller tar anstøt, hvis det er det det heter). Egoet vokser ganske betydelig, for jeg kjenner en viss irritasjon over at samfunnet går sin gang, selv om jeg akkurat har blitt pappa. Der det skulle ha vært offentlig flaggdag, parader i byen med is og ballonger, salutter fra Slottsfjellet og audiens hos Kongen, er folk på jobb som vanlig, og skolelevene må lære om Pytagoras like fullt. I det glade fødselsvakuumet der den boblende gleden fyller kroppen som en heliumballong og du nesten ikke klarer å holde deg på bakken, skulle det være selvsagt at alle andre også følte det samme eller i det minste tok det inn over seg på en sømmelig måte. Jeg anser det som en selvfølge at den 11.april blir en offentlig flaggdag etter dette.

YES!

ENDELIG!
I ettermiddag ble jeg pappa igjen!
Etter en del dramatikk tidligere på dagen, der mor var på overtidskontroll og det ble vurdert å ta vannet plutselig, slik at jeg kunne bli pappa I DAG plutselig, ombestemte de seg og ville avvente til fredag. Men mor ville det anerledes. Hun gikk og gikk, stresset, valfartet strenende rundt nede i byen til hun begynte å få rier ved to-tida på en cafe. Hun trodde på dette tidpunkt at dette nok ikke var så mye å ta på vei for, ikke noe vits i å overdramatisere. Hun sendte meg en melding og ba forsiktig om at jeg kom hjem "ikke så mye senere" enn tre. Halv tre fikk jeg en telefon. "Fint hvis du kommer nå". DA skjønte jeg at det stod om minutter, så jeg kastet det jeg hadde i hendene og møtte henne i byen. Da var det bare fem minutter mellom riene allerede. Så vi kjørte hjem, løp bort til en nabo med Anne og kjørte opp til sykehuset. Ankom klokka halv fire - og Lisa var ute ti over halv fem. Så det var absolutt dekning for å si at jeg ikke burde komme så mye senere enn tre..
Med navlestrengen rundt halsen, var det en liten blånisse som kom til verden i dag. Selve fødselen gikk imidlertid så fort at det aldri var dramatisk. Når det gjelder det å sette et barn til verden, kan jeg bare si en ting: Respekt. Respekt til mor og til alle mødre. Da Lisa kom, var det ikke fritt for at pappa grein litt, vet ikke om det var av glede, lettelse eller fordi det rett og slett var et stort øyeblikk. Men likevel ble det varmt og voldsomt i brystet. Og etterpå en herlig, sitrende glede og lettelse som sitter i kroppen ennå.
Mor ligger på sykehuset nå, mens jeg sitter her og følger rådene til min andre fastlege, nemlig Dr. Oetker: Pizza og øl. Det funker, kan ikke si noe annet. Anne ligger og sover søtt på barnerommet, mens jeg sitter her og er brisen både på den ene og andre måten. Livet er fantastisk herlig og en merkelig, rar og utrolig gjennomtenkt innretning. Jeg er vanvittig ydmyk og takknemlig og kjenner jeg er utrolig heldig som har så fine jenter rundt meg.

Legens ordre; Tradizionale og Newcastle Brown Ale

The termindatoterminator

Ja, så satt vi her da. Fire dager over termindato og det skjer absolutt ingenting. Fint med påske og til dels sol, og lavaktivitetsorienterte dager i Tønsberg. Slik må det nødvendigvis bli i vår situasjon; ikke tidspunktet for hoppepå-tur til Alanya, akkurat. Likevel kunne det gjerne skjedd noe. Kanskje vår fremtidige leieboer kunne bare gitt oss et hint om når det skjer, slik at vi ihvertfall kunne ha gått på butikken alle sammen uten at mor trenger å tenke på bekledningen (vil det se greit ut om vannet går i disse buksene?). Men nei da.
Likevel hyggelig med dager der det ikke skjer så mye. Anne får uhorvelig mye oppmerksomhet og godhet for tida. Og hun suger det naturlig nok til seg og responderer med perlehumør og vanvittige mengder energi, som stort sett går med til å benytte seg av sin nye aksjonshøyde. Det å gå og stå gir utrolige muligheter til å få tak i nye objekter som kan rives i stykker, spises og dras ned og ut av sitt rette element. Hun har et ekstremt destruktivt talent så langt, det er bare å håpe på at dette talentet kan balanseres med å bli litt konstruktivt etter hvert. Hvis dette ikke skjer, må eneste karrierevei bli å jobbe i laboratorium. De fleste geniale oppfinnelser skjer jo etter uhell i laboratoriet, og det finnes knapt grenser hvor mange uhell Anne kunne forårsaket i en velutstyrt lab. Så hvis noen patenthungrige professorer leser dette, er det bare å si ifra.
Ventetida er altså bra for noen, kanskje ikke like gunstig for andre. Mor sjøl begynner å bli litt lei nå,og det er ikke rart om hun er det. Selvsagt går det an å gjøre ting for å framskynde leveringsdatoen, det er vi fullstendig klare over. Men de aller fleste triksene ble utprøvd sist gang, om det så er å gå i trapper, drikke sviskesaft, vaske, gå turer til man ser mannen med ljåen eller gjøre mer hyggelige ting. Så nå, i etterpåklokskapens tegn, blir ingenting av dette gjort (bortsett fra mer terapeutiske husmoraktige utløp for rastløs energi). Kanskje en slags omvendt psykologi-reaksjon, der vi ihvertfall ikke skal gjøre det som kan framskynde prosessen. Da føler vi kanskje at vi innerst inne lurer fødselssystemet, slik at vi likevel får viljen vår og får klekket den lille, vakre kyllingen, uten å ønske det eller si det høyt. Maser vi for mye, kan vi ikke forvente annet enn at det vil gå laaang tid. Så derfor går vi rundt og prøver å forholde oss rolige og avbalanserte utenpå, mens vi inni oss nok begynner å bli noe urolige. Slik er det. Når vitenskapen ikke lenger fungerer må vi bruke metafysikk. Det neste blir vel å begynne å lage våre egne salver og tenne på varder (mens vi kaster sju saltkorn over venstre skulder og graver ned hjørnetanna vår i komposthaugen til naboen når det er fullmåne - tredje søndag etter samenes nasjonaldag).