Pappapermen over

 Ai ai ai...pappapermisjonstiden er over og dermed er pappa henvist til å igjen sanke pensjonspoeng og forsøke å formidle kunnskap til Nøtterøys ungdom og ditto framtid. En merkelig følelse. Plutselig står man midt oppe i en klokkeorientert hverdag, der man før gikk etter den lille jentas biorytmer. Klokka var egentlig overflødig - kanskje bortsett fra å vite at Fantorangen begynner halv seks, etterfulgt av Peppa Gris og Pocoyo (dere som har små barn selv, vil nok nikke gjenkjennende. Dere andre får vise medfølelse). Nå er det ikke lenger lange dager med flere turer ut i det varme februarværet (de som fant opp drivhuseffekten burde fått nobelprisen) - nei, nå handler det om å ta tak i den lille ved firetida og gå med bæremeisen rett opp i nærmeste skogholt. Og da hjelper det ikke om den lille ungen kanskje har vært ute med mor før, eller om hun egentlig er en bokorm av dimensjoner som egentlig bare vil lese moralfilosofi og denslags. Den fødte akademiker som kommer til å hate meg for å ha blokkert hennes muligheter til intellektuell adspredelse fra begynnelsen av. Er hun slik, har hun vel uansett tapt, og kommer til å slite med å få anstendig høyintellektuell stimuli før hun flytter på hybel. Nei, hun her må nok finne seg i å bli plassert med bålrøyken i ansiktet utallige ganger, og oppleve overnattinger under åpen himmel og et og annet myggstikk. Men i vår tilværelse, der skrubbsår nærmest har blitt en medisinsk sensasjon, er utetiden aksjer i et rikt liv. Og disse aksjene stiger i verdi etter hvert som årene går, helt til de blir uerstattelige.
Slik som Anne er nå om dagen, er det likevel lite som tyder på at vi har med en stillesittende lesehest å gjøre. Det kan jo selvsagt komme, så vi skal ikke kaste inn håndkleet for en eventuell akademisk karriere ennå. Men for tida er energinivået hennes enormt høyt. Hun freser rundt på gulvet og det meste skal kastes rundt, smakes på eller hives i en eller annen retning. Alt med et smil og gjerne litt godhvining også. Her en dag hadde hun klart å kaste vannflaska ut av kjøkkenet mens hun spiste. Kastarmen er med andre ord god. I tillegg liker hun ikke å leke alene, aller helst må minst en av oss være med. Og det passer dårlig når mor er høygravid og trenger en god del hvile. Vi har fått "Drømmehagen" på DVD (takk, Annicken!) og det klarer faktisk å fange oppmerksomheten hennes i noen minutter. Helt utrolig på flere måter. Utrolig at hun klarer å underholde seg selv en liten stund, samtidig er det  - ihvertfall for meg - utrolig at hun lar seg underholde av de greiene der. Hun kan stå der og holde seg fast i TV-benken mens hun svikter litt i knærne og humrer som en gammel mann. Hva som kan være morsomt, er jo vanskelig å begripe. Kanskje er det alle fargene? Den gode historien kan det neppe være, heller ikke dialogen eller gjenkjennelseseffekten. Serien må jo være skapt etter prinsippene "følg alle dine innfall blindt" og "hva skjer hvis vi tar litt LSD i den kreative fasen?". I dette prosjektet kom de nok aldri til nei-fasen...men det funker jo som bare det! Og da skal man kanskje ikke la seg irritere over det. Dog har jeg mer tro på bæremeisen som utgangspunkt for gode stimuli likevel

En halv omgang

Hele familien, dvs to voksne og Anne, var på Strømstad Spa og hotell denne uka. En overnatting med masse god mat og boblebad til vi så mannen med harpunen. Fruen tok seg en behandling og harmonien var nær sitt absolutt maksimale, selv med et bittelite søvnunderskudd pga Annes noe urolige natt. Og når man først er i Sverige, så må man jo innom Nordby'n! Med andre ord: Harmoni adjø - kaos velkommen. Det skulle vise seg at vi, merkelig nok, ikke var de absolutt eneste som hadde besluttet at kaos var tingen på en slik tåkete dag. Så da vi ankom kjøpesentrenes store hvite far, sultne men velduftende - skulle det fort vise seg at det skulle bli en ildprøve. Først skulle vi få oss noe å spise, og vi satset på burger (pappa tok en lyxburgare). Servitøren var uvanlig sur, det virket som han så på enhver kunde som sin personlige fiende. Et dårlig utgangspunkt for en kulinarisk opplevelse, men vi var så proppfulle av gode vibrasjoner at det ikke gjorde noe. De som lagde maten skulle også vise seg å være skåret over samme kam (eller hva det heter) som servitøren. Svidd burger servert i en sjø av thousand island, med en slags baconaktig masse rundt omkring (derav "lyx"). Anne fikk en porsjon nødgrøt, men var likevel (eller kanskje nettopp derfor) like sur som sine omgivelser. Javel. Med noen burgerbiter i magen og et faretruende lavt blodsukker gikk vi deretter løs på Maxi for å handle. Dette gikk egentlig uvanlig bra, sett i ettertid. Og deretter var det bare å kaste seg i bilen og komme seg hjem. Turen gikk greit selv om den var lang, bastøferga fungerte som den skulle og plutselig var vi hjemme. Bad og ekstra luksus for henne: Svensk barnemat, og ikke hva som helst. Nei, selveste laksegryta fra Nestle! Hun våknet en time senere, og hylte som om hadde det veldig vondt eller hadde hatt et mareritt som kom til å sette spor resten av livet. Det tok en time å få roet henne ned slik at hun sov igjen. Hun pleier aldri å være slik, sovner stort sett greit om kvelden og er lett å få til å sove igjen hvis hun våkner. Så noe var galt, men det er sikkert bare et mareritt, sa jeg. Hun sover sikkert bra resten av natta. Riktig. Ihvertfall noen timer. Til klokka ett. Da hører jeg noen roper, langt borte fra, at Anne har spydd. Jeg våkner først med kroppen og står på gulvet mens bevisstheten ennå famler rundt i drømmeland. Kroppen fortsetter videre inn på Annes rom, der står mor med stakkaren i hendene og jeg griper dynetrekket for å vaske av poteter, gulrøtter og laks. Inn i dusjen, og akkurat i det bevisstheten kommer inn i kroppen oppdager jeg at jeg står og vrir feil spak frenetisk mens jeg banner over at vannet skulle bli borte akkurat nå! Anne er blek og presser fram et tappert smil mens hun småskjelver. Foran oss har vi to og en halv time med periodisk oppkast, og det er fryktelig vondt å se den lille kroppen krøke seg over bøtta mens spyet renner og hun gråter sårt. Da vrir det seg i magen og stikker og river i pappahjertet. Akkurat der og da er harmoni og boblebad forholdsvis fjernt. Men hun stabiliserer seg og sovner i mamma og pappas seng halv fire. Neste dag er hun trøtt, men frisk og vi puster lettet ut. Det var en smak av omgangssyken, og selv om det ble en kort omgang, er det bare å kvittere for at den nå er gjennomført.

Nei, hun kan ikke gå. Men det er LIKE før...

Det er en fryktelig risikosport å besøke andre småbarnsforeldre, særlig hvis barna er jevngamle. Med det samme du ser den lille poden som de er så stolte av, må du holde igjen, stenge igjen for alle tankene som raser gjennom hodet og slukke alle følelser som skulle kunne tenke seg å invadere kroppen. Lett er det ikke. Det er vel på nivå med å telle stjerner på vei hjem fra byen, eller leve som dedikert munk i en bortgjemt kloster i Bhutan i 80 år. Du må legge all personlig seiersvilje og hele ditt enorme pappaego til side.
For du kan ikke og skal ikke sammenligne den lille med den andre. Men hvis du nå ikke er selvkontrollens svar på MacGyver, vil du kjenne at tankene raser avgårde og du har scannet den lille pjokkens egenskaper og kjapt oppsummert hvordan din håpefulle ligger an i løypa. Det er forsåvidt greit hvis man kaldt klarer å la det bli med det, men verre blir det når du kjenner det bobler av stolthet i brystet fordi DINE gener har medført at DIN krabat har to tenner mer i overmunnen og klarer å krabbe mens den andre drar seg etter hendene. "Det er pappas unge det! Så mange fine tenner da gett. Og se hvor flott hun krabber! Blir atletisk hun der. Ja, jeg har lagt merke til at hun er veldig motorisk. Tror jeg skal legge opp til turn og pianotimer, hun liker musikk også...". Du hører deg selv tenke alt dette, og enda verre blir det når en av disse tankene plutselig blir uttalt og du gnir det inn overfor de andre foreldrene. Som selv også ønsker å ha en unge som ligger langt framme, som aller helst kan snakke fire språk flytende når hun er to, slik at hun kan diskutere moralfilosofi med franske professorer innimellom at hun slår stiften og tar 300 hangups med en hånd bare for å slå ihjel litt tid. Er det slike barn vi vil ha? Supermennesker som kan klare alt det vi ikke klarte?
Det er jo fullt mulig at for eksempel Stalin var uhyre tidlig ute som barn. Mulig han gikk ved seks måneders alder og kunne synge nasjonalsangen baklengs. Men det hjelper ikke så mye når man ser på det han brukte evnene sine til. Det er også få som er så tidlig utviklet at de har kunnet leve av det i ettertid. "I den villaen der bor Gunnar Jensen, han fikk fullt tannsett da han var syv månender. Etter det fikk han byens nøkkel og 2% av statsbudsjettet til fri disposisjon". Eh nei. Det er så utrolig lett å kjenne denne lille stoltheten, og derved se på utviklingen som noe denne lille stakkaren skal prestere, som noe som skal måles og settes opp mot andres prestasjoner.
Men vi ønsker jo bare ungen vår det aller beste. Vi ønsker jo bare at de skal være sunne og friske. Jojo. Det er et sobert ønske det, men hvert barn utvikler seg jo på sin egen måte og i sitt eget tempo. Og det må de få lov til.


Vi flesker tel

Jeg kjenner jeg blir mildt hjernevasket av å være hjemme og være sammen med Anne såpass mye som jeg er. Helt automatisk innstiller hjernen og sinnet seg på å kommunisere med en søt og blid 1-åring som ikke kan si noe annet enn "mama"  - og "papa" hvis jeg legger godvilja til.  (Hun lager masse andre lyder også, men de kan ikke - selv med godvilje - karakteriseres som ord) Likevel prater vi masse, hun gurgler og jeg gurgler tilbake, hun ser noe som jeg tror er fugler og sier "da!" og jeg roper "da!" tilbake. Hun ser lys og roper "da!" og jeg roper tilbake osv. Og slik fortsetter vi. Dette er jo helt greit og innenfor det som er rimelig. Det er viktig å kommunisere med de midlene man har. Men jeg må av og til ta meg i å høre meg selv si forholdsvis merkelige ting. Tidligere i dag skulle jeg legge henne i vogna for å sove, og da må det jo prates. "Nå skal det bli godt å legge seg, ja se på den deilige, fine vogna, så heldig du er som skal sove her, ja du er så heldig at..."osv. Fremdeles innenfor det som kan tolereres. Men plutselig hører jeg meg selv si "Ja, vi flesker tel, vi flesker tel, vennlig hilsen Kjell!" DA er grensen nådd. Vennlig hilsen Kjell? Hvor kom det fra?! Tror jeg virkelig hun sover bedre eller roer seg mer ned ved å si det? Hun skjønner jo ikke hva jeg sier, så hvem prater jeg til? Og ikke minst, hvis jeg hilser fra Kjell og ber henne fleske tel når hun skal sove, hva annet sier jeg da uten å være klar over det? Hvordan vil det gå når jeg skal omgås voksne?
Men hun sovnet da ihvertfall. Kanskje det var Kjells fortjeneste?

Pappapermens skjulte farer

Herlig med pappaperm! Masse frihet til å bruke mye tid med det lille mennesket. Jeg er uforskammet heldig og har en genial liten unge som sover hele natta og våkner sånn i halv åtte-tida. Derfor bør pappa ideelt sett være like frisk og våken som henne, rett og slett boblende av morgenfrisk ynde og ha skjønnhetssøvnen inne med god margin. Omgivelsene vil derimot ha det til at dette ikke stemmer. Merkelig.

Men hva skal man fylle den tilsynelatende uendelig lange dagen med? Gå ut på tur? Nei, hun er kanskje litt forkjølet, hørte hun hostet litt for en tre-fire dager siden. Vi får heller se på TV2, om Wenche lager noe godt i dag? Her var det reklame, tja vi kan jo se litt på det så lenge. Anne, du kan leke litt selv, viktig at du lærer det. Wenche bruker laaang tid (innimellom reklamen) og så er det plutselig slutt. Kanskje har de besøk av en hyggelig hypnotisør med hestehale eller en F-kjendis fra Paradise Hotel i 2006 som kanskje skal slippe en plate om tre år, hvis hun finner noen til å skrive sangene sine. Koselig! Anne klarer seg fint på egenhånd fremdeles. Så er klokka ti og det er muligheter for å få med seg første del av God morgen Norge som jeg ikke rakk å se. Da kan man liksågodt se resten en gang til også. Hvis man klarer å motstå Bonanza på TV2 Zebra, der vi følger Cartwright-familien på nye eventyr. Fint å få innblikk i hvordan folk hadde det i gamle dager. Eller hva med noen episoder av Frasier i samme slengen? Kan jo lære litt eh...psykologi av det? Nyttig! På dette tidspunktet må Anne sove en halvtime. Ro og fred i stua, og god tid til å virkelig dvele i dr.Phils hverdagsaktualiteter. Massevis av tips å plukke opp for den moderne mann! Uheldigvis våkner Anne før doktoren får konkludert og det er veldig kjedelig.

Nå, sånn i halv tolv-tida, kan muligens et urinstinkt blusse opp og murre i mellomgulvet. Dette komdegutdetermidtpådagenogsolaskinnerute-instinktet, som man kan eliminere ved å dra for gardinene og sette noen kopper og tallerkener i oppvaskmaskinen. Da har man prestert noe ihvertfall, og kan hvile litt etter det. Og hva er vel bedre å hvile til enn Ungkaren? Kan lære masse om å bli en bedre kjæreste i tillegg! Hysj Anne, pappa må også være kjæreste med mamma og må lære åssen han skal gjøre det. Etter så mye fagstoff etter en lang dag er man gjerne litt mentalt sliten. Og da er det Macgyvers tur. Ikke bare er han smart, han er jo ekstremt uendelig snill også. Makan til fyr, ser ut som pappa lærer litt her også gitt, selv om han begynner å bli sliten nå. Så mye som pappa har lært i dag, så må han hvile resten av kvelden. Mamma får ta over nå.
-----
Jeg håper ingen av dere tror at dette er noe i nærheten av virkeligheten av hvordan en pappaperm-dag er. Det er kanskje lett å tro det hvis man ikke har prøvd det selv. Dagen fri alene med en snill unge? Heldigvis er det ikke slik - det er tusen ganger mer intenst, tusen ganger mer lærerikt og en million ganger finere.

Anne 1 år!

I går var det stor feiring, da lille Anne fylte ett år - dvs hun fyller på fredag, men vi er så frekke at vi feirer før tida. Veldig hyggelig med besøk fra slekta mi. Masse fine mennesker. Men hva hovedpersonen fikk med seg? Kanskje noe som dette:
"Dagen hadde vært rolig som vanlig og lite skjedde. De prøvde å få meg til å sove, men det var kjedelig. Så gikk vi en tur i bæremeisen og da kunne jeg endelig prate om alle tankene jeg har gjort meg om hvordan vi kunne få litt mer action i huset. Mamma og pappa bablet som svar, igjen. Jeg tror ikke de tar meg seriøst - og de er nok ikke særlig intelligente heller, er jeg redd. Jeg bæsja litt og pappa skiftet bleie da det plutselig kom masse mennesker inn i huset. Surprise party! De hadde med seg masse lyder og jeg ble litt overveldet, for jeg kjente de ikke helt igjen. Men etter hvert husket jeg at jeg hadde vært på fest med de før. Og Ingeborg på fire er jo party queen nummer en! Jeg skal bli som henne. Jeg fikk spise på masse fint papir, før jeg plutselig ble trøtt, det var nedtur. Så våknet jeg igjen og det var fremdeles fest, jeg fikk kake og Ingeborg hadde lagt masse kake til bare meg under bordet. Deilig å få litt matro. Jeg fikk pratet masse med Kristian, Eirik, Håkon, Henrik og Ingeborg. I tillegg viste jeg bæssmor rundt i huset, det tror jeg hun ble glad for. Hun likte særlig at jeg viste henne bildene de har tatt av meg. Så var de plutselig borte igjen og festen var over. For en nedtur! Jeg ble sittende igjen med smokken i munnen og sånn passe kjedelig grøt til kvelds."

Og pappa bakte kake!
(Men han pynta ikke, estetikk er rent maskulint sett en død muskel i denne kroppen)

Mens Anne smakte på røra for å kvalitetssikre produktet. Både farge, tekstur og lukt ble nøye eksaminert før produktet kunne sendes videre i produksjonsprosessen.

Evolusjon

Den lille prinsessa bruker liten tid til ettertanke og meditative refleksjoner mens hun lytter til sin indre stemme. Nei - Anne skal og vil utforske, ta ut, rive ned, peke på, påpeke, skremme og bli skremt. Og ikke minst kjempe mot tyngdekrafta og stå. Selv om hun skjelver i beina og har en solid knekk i knærne, smiler hun med de fem tennene sine og viser et viktig prinsipp i praksis: Barnets kompetanse til å manipulere omgivelsene, samtidig som man gjør det som må til for å hevde seg fysisk i konkurranse med de andre. Nå er det heldigvis ikke femti andre små Anne'er som fyker rundt og tømmer søppelbøtta på do og spiser innholdet her i leiligheten, men likevel merker jeg at hun hele tida jobber for å klare det som et barn må klare for å overleve. Hun må lære seg å gå. Og hun må sjarmere sine foreldre slik at de blir så glade i henne at hun blir tatt vare på. Det er dette manipulasjonen handler om.

Survival of the fittest!

Allerede nå er hun en mester i kunsten. Hun har skjønt hva hun skal gjøre om morgenen når hun kommer opp i senga til mamma og pappa: Ber vi om en kos, får vi det selv om hun nok egentlig synes det er like morsomt som å høre morgenandakten på P2. Et kyss besvares med åpen munn og rikelig med spytt. Så kan hun heller rive ned boka fra skrivebordet og legge den stinkende bleierompa i ansiktet til mamma etter det (da har hun jo allerede pluss på kontoen). Og når hun spiser opp diverse rester på gulvet (grus, steiner, barnåler, bark og annet snacks) har hun lært at hun skal snu seg mot oss og lage en eiendommelig grimase, for det minner oss nok om at vi bare skal være glade i henne for den hun er og ikke for hva hun gjør. Sånn som foreldre skal. For dette er jo bare det evolusjonen handler om; hun skal tilpasse seg det miljøet hun lever i. Og hvis omgivelsene består av bløthjertede dimlinger som gir henne hapå på skiva hvis hun smiler litt ekstra, da får hun gjøre det. Ligger det snacks på gulvet, ja da får man vel spise det da.

Lenge før jeg ble pappa var jeg fast bestemt på at barna skulle få en streng oppvekst og egentlig få så lite som mulig, slik at de skulle sette pris på det de hadde. Men jeg innser nå at denne lille jenta kommer til å få det akkurat som hun vil gjennom hele oppveksten, og gjøre pappaen sin til en mann som har mistet alle sine illusjoner når det gjelder asketisk barneoppdragelse. Men pappaen synes ikke det gjør noe. For han vet det er evolusjon.

Barnereglenes tyranni

Lillemann, eh..storebrand, meglerfru, juletrefot og store gubben snåsamann

Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å skjønne barnereglene og barnesangene. Ihvertfall for meg. Jeg skjønner ikke den logiske oppbygningen og ikke hva de prøver å si. Skal det være en slags moral i dette? Det må legges til her at jeg husker så og si ingen fra jeg var liten selv. Men jeg tror heller ikke at moren min var særlig dedikert til den oppgaven. Nå som jeg har blitt pappa merker jeg at det forventes at de sitter SLIK (knips) med en gang poden er i en situasjon hvor noe slikt er påkrevd (soving, framkalle det gode humør, imponere andre småbarnsforeldre etc).

Nei! Det må finnes en annen måte å gjøre det på! Hva er det med disse tærne, for eksempel? Lillemann, tirilrot, meglerfru, store gubben hesten  eller hva det nå er? Jeg pleier å improvisere litt over ulike temaer, som for eksempel geografi: lillesand, kristiansand, kazakhstan, afghanistan og store byen new york. Eller kanskje ulike samfunnsoppgaver: Arbeidsmann, storebrand, høyremann, lagmannsrett og store fylkesmann. Da begynner det å bli interessant, i stedet for å sette sammen tilfeldige, meningsløse ord og kalle det en regle - som alle må kunne, uansett legning, etnisitet og interesser. Det er ensretting og tyranni.

Anne sover stort sett hele natta nå, men krever at det synges. Og det er pappa som har denne oppgaven. Da oppstår et annet problem: Hvilken godnattsang kan man synge uten å gå på akkord med sine indre verdier? Ikke byssan lull, der man skal koke noen greier og begi seg inn på hva noen fremmede vandringsmenn holder på med (hva er en vandringsmann nå? Finnes det noen igjen av de?). Jeg prøvde meg en stund på "God natt" av De Lillos, men han synger om at han er oppe sent og har en øl i kjøleskapet. Det er kanskje ikke oppbyggelig nok, selv om det er hyggelig. Nå har jeg endt opp med "Knutsens drøm" og "Manhattan Skyline" (uten stressa midtparti). Hun skjønner jo ingenting, men det virker som det går greit. Da kan pappa få indre ro og synge sanger han står inne for, og hun får høre noen lyder hun kjenner igjen. Vinn vinn.