En halv omgang

Hele familien, dvs to voksne og Anne, var på Strømstad Spa og hotell denne uka. En overnatting med masse god mat og boblebad til vi så mannen med harpunen. Fruen tok seg en behandling og harmonien var nær sitt absolutt maksimale, selv med et bittelite søvnunderskudd pga Annes noe urolige natt. Og når man først er i Sverige, så må man jo innom Nordby'n! Med andre ord: Harmoni adjø - kaos velkommen. Det skulle vise seg at vi, merkelig nok, ikke var de absolutt eneste som hadde besluttet at kaos var tingen på en slik tåkete dag. Så da vi ankom kjøpesentrenes store hvite far, sultne men velduftende - skulle det fort vise seg at det skulle bli en ildprøve. Først skulle vi få oss noe å spise, og vi satset på burger (pappa tok en lyxburgare). Servitøren var uvanlig sur, det virket som han så på enhver kunde som sin personlige fiende. Et dårlig utgangspunkt for en kulinarisk opplevelse, men vi var så proppfulle av gode vibrasjoner at det ikke gjorde noe. De som lagde maten skulle også vise seg å være skåret over samme kam (eller hva det heter) som servitøren. Svidd burger servert i en sjø av thousand island, med en slags baconaktig masse rundt omkring (derav "lyx"). Anne fikk en porsjon nødgrøt, men var likevel (eller kanskje nettopp derfor) like sur som sine omgivelser. Javel. Med noen burgerbiter i magen og et faretruende lavt blodsukker gikk vi deretter løs på Maxi for å handle. Dette gikk egentlig uvanlig bra, sett i ettertid. Og deretter var det bare å kaste seg i bilen og komme seg hjem. Turen gikk greit selv om den var lang, bastøferga fungerte som den skulle og plutselig var vi hjemme. Bad og ekstra luksus for henne: Svensk barnemat, og ikke hva som helst. Nei, selveste laksegryta fra Nestle! Hun våknet en time senere, og hylte som om hadde det veldig vondt eller hadde hatt et mareritt som kom til å sette spor resten av livet. Det tok en time å få roet henne ned slik at hun sov igjen. Hun pleier aldri å være slik, sovner stort sett greit om kvelden og er lett å få til å sove igjen hvis hun våkner. Så noe var galt, men det er sikkert bare et mareritt, sa jeg. Hun sover sikkert bra resten av natta. Riktig. Ihvertfall noen timer. Til klokka ett. Da hører jeg noen roper, langt borte fra, at Anne har spydd. Jeg våkner først med kroppen og står på gulvet mens bevisstheten ennå famler rundt i drømmeland. Kroppen fortsetter videre inn på Annes rom, der står mor med stakkaren i hendene og jeg griper dynetrekket for å vaske av poteter, gulrøtter og laks. Inn i dusjen, og akkurat i det bevisstheten kommer inn i kroppen oppdager jeg at jeg står og vrir feil spak frenetisk mens jeg banner over at vannet skulle bli borte akkurat nå! Anne er blek og presser fram et tappert smil mens hun småskjelver. Foran oss har vi to og en halv time med periodisk oppkast, og det er fryktelig vondt å se den lille kroppen krøke seg over bøtta mens spyet renner og hun gråter sårt. Da vrir det seg i magen og stikker og river i pappahjertet. Akkurat der og da er harmoni og boblebad forholdsvis fjernt. Men hun stabiliserer seg og sovner i mamma og pappas seng halv fire. Neste dag er hun trøtt, men frisk og vi puster lettet ut. Det var en smak av omgangssyken, og selv om det ble en kort omgang, er det bare å kvittere for at den nå er gjennomført.