Pappapermen over

 Ai ai ai...pappapermisjonstiden er over og dermed er pappa henvist til å igjen sanke pensjonspoeng og forsøke å formidle kunnskap til Nøtterøys ungdom og ditto framtid. En merkelig følelse. Plutselig står man midt oppe i en klokkeorientert hverdag, der man før gikk etter den lille jentas biorytmer. Klokka var egentlig overflødig - kanskje bortsett fra å vite at Fantorangen begynner halv seks, etterfulgt av Peppa Gris og Pocoyo (dere som har små barn selv, vil nok nikke gjenkjennende. Dere andre får vise medfølelse). Nå er det ikke lenger lange dager med flere turer ut i det varme februarværet (de som fant opp drivhuseffekten burde fått nobelprisen) - nei, nå handler det om å ta tak i den lille ved firetida og gå med bæremeisen rett opp i nærmeste skogholt. Og da hjelper det ikke om den lille ungen kanskje har vært ute med mor før, eller om hun egentlig er en bokorm av dimensjoner som egentlig bare vil lese moralfilosofi og denslags. Den fødte akademiker som kommer til å hate meg for å ha blokkert hennes muligheter til intellektuell adspredelse fra begynnelsen av. Er hun slik, har hun vel uansett tapt, og kommer til å slite med å få anstendig høyintellektuell stimuli før hun flytter på hybel. Nei, hun her må nok finne seg i å bli plassert med bålrøyken i ansiktet utallige ganger, og oppleve overnattinger under åpen himmel og et og annet myggstikk. Men i vår tilværelse, der skrubbsår nærmest har blitt en medisinsk sensasjon, er utetiden aksjer i et rikt liv. Og disse aksjene stiger i verdi etter hvert som årene går, helt til de blir uerstattelige.
Slik som Anne er nå om dagen, er det likevel lite som tyder på at vi har med en stillesittende lesehest å gjøre. Det kan jo selvsagt komme, så vi skal ikke kaste inn håndkleet for en eventuell akademisk karriere ennå. Men for tida er energinivået hennes enormt høyt. Hun freser rundt på gulvet og det meste skal kastes rundt, smakes på eller hives i en eller annen retning. Alt med et smil og gjerne litt godhvining også. Her en dag hadde hun klart å kaste vannflaska ut av kjøkkenet mens hun spiste. Kastarmen er med andre ord god. I tillegg liker hun ikke å leke alene, aller helst må minst en av oss være med. Og det passer dårlig når mor er høygravid og trenger en god del hvile. Vi har fått "Drømmehagen" på DVD (takk, Annicken!) og det klarer faktisk å fange oppmerksomheten hennes i noen minutter. Helt utrolig på flere måter. Utrolig at hun klarer å underholde seg selv en liten stund, samtidig er det  - ihvertfall for meg - utrolig at hun lar seg underholde av de greiene der. Hun kan stå der og holde seg fast i TV-benken mens hun svikter litt i knærne og humrer som en gammel mann. Hva som kan være morsomt, er jo vanskelig å begripe. Kanskje er det alle fargene? Den gode historien kan det neppe være, heller ikke dialogen eller gjenkjennelseseffekten. Serien må jo være skapt etter prinsippene "følg alle dine innfall blindt" og "hva skjer hvis vi tar litt LSD i den kreative fasen?". I dette prosjektet kom de nok aldri til nei-fasen...men det funker jo som bare det! Og da skal man kanskje ikke la seg irritere over det. Dog har jeg mer tro på bæremeisen som utgangspunkt for gode stimuli likevel