Nei, hun kan ikke gå. Men det er LIKE før...

Det er en fryktelig risikosport å besøke andre småbarnsforeldre, særlig hvis barna er jevngamle. Med det samme du ser den lille poden som de er så stolte av, må du holde igjen, stenge igjen for alle tankene som raser gjennom hodet og slukke alle følelser som skulle kunne tenke seg å invadere kroppen. Lett er det ikke. Det er vel på nivå med å telle stjerner på vei hjem fra byen, eller leve som dedikert munk i en bortgjemt kloster i Bhutan i 80 år. Du må legge all personlig seiersvilje og hele ditt enorme pappaego til side.
For du kan ikke og skal ikke sammenligne den lille med den andre. Men hvis du nå ikke er selvkontrollens svar på MacGyver, vil du kjenne at tankene raser avgårde og du har scannet den lille pjokkens egenskaper og kjapt oppsummert hvordan din håpefulle ligger an i løypa. Det er forsåvidt greit hvis man kaldt klarer å la det bli med det, men verre blir det når du kjenner det bobler av stolthet i brystet fordi DINE gener har medført at DIN krabat har to tenner mer i overmunnen og klarer å krabbe mens den andre drar seg etter hendene. "Det er pappas unge det! Så mange fine tenner da gett. Og se hvor flott hun krabber! Blir atletisk hun der. Ja, jeg har lagt merke til at hun er veldig motorisk. Tror jeg skal legge opp til turn og pianotimer, hun liker musikk også...". Du hører deg selv tenke alt dette, og enda verre blir det når en av disse tankene plutselig blir uttalt og du gnir det inn overfor de andre foreldrene. Som selv også ønsker å ha en unge som ligger langt framme, som aller helst kan snakke fire språk flytende når hun er to, slik at hun kan diskutere moralfilosofi med franske professorer innimellom at hun slår stiften og tar 300 hangups med en hånd bare for å slå ihjel litt tid. Er det slike barn vi vil ha? Supermennesker som kan klare alt det vi ikke klarte?
Det er jo fullt mulig at for eksempel Stalin var uhyre tidlig ute som barn. Mulig han gikk ved seks måneders alder og kunne synge nasjonalsangen baklengs. Men det hjelper ikke så mye når man ser på det han brukte evnene sine til. Det er også få som er så tidlig utviklet at de har kunnet leve av det i ettertid. "I den villaen der bor Gunnar Jensen, han fikk fullt tannsett da han var syv månender. Etter det fikk han byens nøkkel og 2% av statsbudsjettet til fri disposisjon". Eh nei. Det er så utrolig lett å kjenne denne lille stoltheten, og derved se på utviklingen som noe denne lille stakkaren skal prestere, som noe som skal måles og settes opp mot andres prestasjoner.
Men vi ønsker jo bare ungen vår det aller beste. Vi ønsker jo bare at de skal være sunne og friske. Jojo. Det er et sobert ønske det, men hvert barn utvikler seg jo på sin egen måte og i sitt eget tempo. Og det må de få lov til.