Farsdag og farskap

Nå kan det virke som denne bloggen kommer til å dreie seg mer om det å være sønn enn det å være pappa. Og det er ikke et oppgjør med faren min (som døde i 2016), men heller ikke et behov for å romantisere et nært far-sønn forhold. Det er heller en slags liten rapport fra både grisgrendte Hamnesfjorden på Nordmøre og 70-tallet, og hvordan en oppvekst artet seg – med særlig blikk på faren min og det forholdet vi hadde.

Det kan hende at det å ha en god farsfigur i livet er nødvendig for selv å kunne utøve et farskap på en akseptabel måte. Men så kan det hende at det er motsatt også; en ubehjelpelig far kan være en god rollemodell i kraft av at han gjør alle feilene du selv ikke kommer til å gjøre. Uten å foregripe noe som helst, så kan det vel trygt sies min far sannsynligvis verken hadde talent eller særlig motivasjon til å utøve farskapet på en måte som ga ham prestisjetunge priser eller St.Olavs orden.

Her kan man også vokse opp. (Bill mrk:Langt fra folk)

Hvilken karakter denne mannen som kalte seg min far hadde følte jeg kom tydeligst fram under bilkjøring. 

Kollektivtilbudet i Hamnesfjorden var (og er) begrenset. Det får være grenser for hva velferdsstaten skal legge til rette for, med så få mennesker som kundegruppe. Ikke ville vel disse stabukkene som bodde der tatt bussen heller, uansett. 

Som 13-14åring med fotballtreninger flere ganger i uka, krevde det å bo såpass langt unna folk litt oppfølging fra foreldre. Men 70-tallet var ikke slik. Da fikk en komme seg til og fra sjøl. Derfor måtte jeg sykle de 17-18 kilometrene (hvis jeg absolutt skulle på trening eller kamp). Men på vinterstid var dette umulig. Så da var eneste alternativ å sitte på med far hjem fra trening, når enn han måtte finne det for godt å dra hjem. For han hadde jo forretning ikke så langt unna sentrum, og på kveldstid var det der han var. Så ville du hjem, måtte du komme deg dit og vente. Om du måtte vente, ja? Naturligvis. Han skulle gjøre ferdig ett eller annet diffust prosjekt først. Og det var ikke slik at han nødvendigvis tok noe særlig hensyn til deg som person, din foretrukne avreisetid eller eventuelle ting som du skulle ha på din agenda før midnatt. Avreisen var når han følte for det.

Hva han egentlig holdt på med som tok slik tid, er en gåte. Fra utsiden kunne det se ut som han satt litt inne på sitt overfylte, rotete kontor og gjorde ett eller annet. Så gikk han litt rundt, havnet plutselig i tilsynelatende dype tanker, før han gikk inn på kontoret igjen og lette etter noe. For en utenforstående kunne det se ut som at 80% av tida gikk med til å lete etter noe.

Med andre ord en tålmodighetsprøve for en som kanskje ville hjem og spise, eller bare ha litt retning på livet sitt sånn generelt. Men på en annen måte var det kanskje greit å utsette hjemturen litt også. For når det først var klart for avreise, skjønte du som ung gutt nok om livet, trafikk og risiko at du skjønte at i de neste 20-25 minuttene var du i direkte livsfare.

For den som likte adrenalinkick og det å leve livet til det ytterste, var nok bilturen hjem med far noe man kunne betalt for å være med på. Men ikke for meg, som befant meg på den andre ytterkanten av skalaen rent personlighetsmessig. Null spenningssøken. Men man måtte jo komme seg hjem. 

Problemet med far som sjåfør var at han var ekstremt lite oppmerksom og alltid tenkte på noe helt annet. Evnen til å oppdage eller styre unna farer var derfor minimal. Heldigvis var den første delen av turen som oftest problemfri. Veien var først forholdsvis bred, asfaltlagt og lite trafikkert. Lite kunne skje. Men det var først når veien begynt å bevege seg utover den ene fjordarmen og veidekket ikke lenger var asfalt, men grus og smal, nedprioritert vei at problemene tok til og pulsen steg for enkelte i kupeen. Særlig i overgangen mellom disse to veiene kunne det være glatt. På vinterstid kunne det være sørpeføre, blank is eller andre spennende varianter. Veien var ikke akkurat det lokale veivesens smykke eller topprioriterte veistrekning. Og veien gikk snirklende og småskummel gjennom utsprengt, porøst fjell og et godt fall på nedsida. Både bildeskjønt og idyllisk på dagtid, men hvem brydde seg vel om slikt fjas akkurat da? 

Problemet var at i løpet av den trygge, fine turen langs asfalt hadde far rukket å komme inn i sin egen sone, der han kunne la tankene vandre og kjøringen gå på autopilot - og alltid med litt for høy hastighet etter forholdene. Overraskelsen hans var derfor stor da han kom til den farlige delen av veien, og han ikke kunne kjøre like fort uten at det fikk konsekvenser. At han fikk sleng på bilen her var vanlig.  «Oj, glatt», kunne han mumle og foreta en kjapp manøver, og faktisk senke farten litt. Men ca ti sekunder senere var farten igjen økt og han var tilbake i tankesona. Før han igjen fikk en sleng eller holdt på å kjøre av veien, og styrte unna i siste liten. Og slik gikk det slag i slag til han på mirakuløst vis var hjemme uten uhell. Uplaget og dypt inne i sine egne tanker steg han ut av bilen som om det var det mest naturlige på jord, mens jeg takket høyere makter for å være i live. 

Nå skal det sies at kombinasjonen av min egen indre panikk og min fars konstante mentale fravær ikke akkurat la opp til den store personlige utvekslingen på disse turene. Slike samtaler som kunne knytt far og sønn mer sammen. Eller i det minst informere ham om hva som foregikk i mitt liv akkurat nå. Så kunne jeg kanskje få innblikk i hva han egentlig lette etter hele tiden, både fysisk og på et litt dypere plan.

Men fraværet av den gode samtalen var kanskje det eneste som var konstant på disse turene, og for så vidt i oppveksten ellers. Og det kan man jo tenke er trist, men etter hvert er det det som blir normalen, da forventer man ikke mer. Og så lærer man seg til å akseptere at det er sånn det er, og sånn han er. 

Og farsdagen går mer med til å bli en påminnelse om å være tilstede for egne barn, være interessert og prøve å finne ut hvem de egentlig er. For det er virkelig en fascinerende reise, og samtidig blir man mer og mer forundret over at man selv hadde en far som ikke ville være med på den - når man ser hvor verdifullt det er både for seg selv og for barna. 

Når magien slutter å virke

Forskjellen på å være to- og trebarnspappa er større enn forventet. Alle bestillingene som disse tre små leverer inn til det lokale servicesenteret (les: mamma og pappa) kommer gjerne rykkvis og i hauger. Som tobarnspappa var det mulig å håndtere bestillinger fra to kunder. Med tre kunder, og den siste potensielt i stand til å skade seg selv og andre, må det hele tiden være en løpende vurdering av hvor det brenner mest. Eller hvor det fremdeles er mulig å redde noen ut fra flammehavet. Da sier det seg selv at detaljer kan bli oversett. Som når den eldste har mistet en tann og forventer at den såkalte tannfeen skal erstatte tanna med penger i løpet av natta.



Skogstur med denne blide karen er luksus nå i pappapermen. Ingen tvil hvem som er mest fotogen heller.

Ja, det var vår intensjon å huske det. Ja, vi tenkte det flere ganger begge to, uavhengige av hverandre, at dette skal jeg fikse i løpet av kvelden. Men som en norsk landskamp (før Lagerbäck) var lovende tendenser dømt til å ende med tap. Begge glemte det, og vi husket det ikke før neste morgen, idet en uvanlig skuffet syvåring kom ned og var bedrøvelig realitetsorientert. «Det finnes ingen tannfe, det er bare dere som putter penger i glasset og dere har glemt det!» Hun trodde nok egentlig ikke på tannfeen, men så gjorde hun vel det likevel når det kom til stykket. Vi prøvde å rette opp skaden ved å legge penger på et annet sted og bli liksomoverraska, for vi kjente jo ikke til denne tannfeens vaner. Hovedpersonen tok snurt pengene og ble tilsynelatende ok fornøyd med det. Trodde og håpet vi.

Men hva er det nå egentlig med tannfeen. Hva er han, og hva vil han? Som ruralt oppvokst på indre Nordmøre på 70-tallet, var febegrepet forbeholdt kyr. Fine dyr, men fint lite magiske. Tannfe eksiterte ikke. Det var stas å miste tenner, for det betød et lite steg opp på rangstigen. Men her nede og i vår ferdiggooglede tid er denne feens eksistens nesten lovpålagt og en del av den parentale ryggmargsrefleksen. For egen del tror jeg den kollektive bevisstheten må ha gått fra FM-båndet til DAB, for akkurat den frekvensen har jeg ikke fått peilet inn. Og ingen spør seg hva som egentlig er denne feens mål og mening med tilværelsen. Selv en liten tass har fått med seg de grunnleggende drivkreftene i markedsøkonomien; vi betaler for de varene vi trenger. Ok, men hva trenger så tannfeen tennene til?

Han trenger de for å bygge et tannslott i tannfe..eh…riket.

Han knuser tennene og bruker de til å bygge veier i Nord-England

Joda, han har en stor tannfabrikk som gjør om tenner til gebiss som gamle, slitne sjømenn kan få.

Tennene blir tryllet om til støv som feene drysser over hodene til barn slik at de skal sove?

Uansett lite plausibelt.

Jeg forstår julenissen og konseptet med å gi gaver til snille barn. Det er klart, historien er ikke vanntett. Gammel, isolert mann med skjegg som vier livet sitt til å gi barn gaver, av en eller annen årsak. Høres ut som et statlig foretak, men uansett er det søtt og tilforlatelig enkle mekanismer til grunn.

Påskeharen er noe verre. Dette er altså et litt udefinert vesen, en slags stor hare, som har uendelige mengder godis tilgjengelig. Og av en eller annen grunn gir han barn masse søtsaker i påska. Her trenger ikke noen å være snille, tilhøre en spesiell religion eller være eieren av en hjørnesteinsbedrift. Eneste kravet er at ingen skal se ham. Merkelig type, men for all del. Det må være lov å være litt anonym når man er en filantrop av slike dimensjoner.

Men tannfeen holder ikke mål som konsept og figur. Jeg vil slå et slag for å la vedkommende få logge seg ut av hele barndomsbevisstheten. La barna få felle tenner i fred, la de være stolte over å føle seg litt større. Dessuten er jeg redd tannfehistorien egentlig handler om hvitvasking. Eller var det bleking?

Men offerrollen min får du aldri

Lalling og byssing på natta har vært et hett tema i denne kjernefamilien, da generaldirektøren har våknet og bedt om romservice på ublu tidspunkter. For å igjen få ham i vater både fysisk og mentalt, har byssing, bæring og generell lalling vært nødvendige virkemidler. Denne aktiviteten er dessverre ikke hva man kan definere som selvrealisering. Så derfor må man tenke muligheter; hva kan jeg bruke denne tiden til for å utnytte den best mulig? Ofte er selve byssejobben forholdsvis enkel og repeterende, så det er hav av rom (og dessverre tid noen ganger) til å faktisk få gjort noe. Det slo meg en natt at jeg kan begynne å planlegge arbeidsdagen mens jeg først sitter her. Virket som en god ide der og da, men detaljrikdommen fyrte opp hjernen på høygir og kjørte i for høy hastighet til at søvn var mulig i etterkant.

Guttane

Dernest tenkte jeg at humor kunne være tingen. Hva med å lage dilemmaer? Jeg kom opp med ett (

enten ha en sær form for Tourettes, der du ukontrollert roper "la elva leve!" 50 ganger i løpet av et døgn (vilkårlig tidspunkt) eller spille trekkspill i alle naturlige pauser i løpet av en dag), men resten var ikke særlig bra, og de andre glemte jeg. Og hva skal man bruke slike ting til? Vanskelig å se for seg som en framtidig karrierevei. 

Jeg prøvde å la livet passere i revy (kan være greit å ha på plass til senere anledninger), men jeg ble aldri ferdig og rotet meg bort i livsgrumset.

Det som fungerte best var likevel å ikke tenke, men trene oppmerksomhet og tilstedeværelse. La øyeblikkene komme og få være som de er. Og mens hjernen fikk en pause og jeg fikk en mulighet til å fjerne meg litt fra den konstante strømmen av intern babling, innså jeg faren med forventninger. Frustrasjonen knyttet til byssing er ofte koblet til en forventning om at den snart skal være over. Når jeg kommer inn på det rommet er ofte forventningen at det her bare er å sette inn smokken, så er det to-tre grynt og vedkommende fyker rett inn i drømmeverden igjen. Å kunne takle en realitet som er en helt annen (du blir møtt med en våken, blid fyr som vil leke borte-tittei klokka 01:42 og som lukter kompakt avføring) krever at man oppgir forventningene og møter øyeblikket med nysgjerrighet og årvåkenhet. Veldig lett å si, men oppnår man glimt av det takler man både sitasjonen bedre, babyen sovner fortere og man selv unngår å fyre opp det verste agget man har liggende.

Men slike nattlige aktiviteter haar sine fordeler. For det å melde søvnunderskudd blant kolleger, familie og ellers kan virke nødvendig for individets funksjon og gi en trygg, forutsigbar rolle. Bekjennelser av en slik art kan potensielt gi spontan medfølelse, generell tilrettelegging (for eksempel bruk av handikapdo) og sosial tilgivelse. Man kan komme unna med å prestere på lavere nivå på alle områder, men alle aksepterer det. Ingen forventer noe og man blir applaudert bare man møter opp. Slipper å yte for å nyte av godene. Det nærmeste man kommer naving på jobb. Men dette treet vokser heller ikke inn i himmelen.

Utfordringen melder seg når man får livet i gave, som vi gjorde. Plutselig sluttet vi med byssing. Plutselig sov generaldirektøren hele natten. Med ett ble det nok søvn og en merkelig følelse av overskudd fylte kroppen. Man begynte å smile spontant og henge med på tankerekker. Da fylles du av den vonde erkjennelsen av at offerrollen din er historie. 

Og man må ta den tunge samtalen på jobb. Der det forventes standby-modus og smittsom selvmedlidenhet, må man i stedet bekjenne at "nå sover vi jo faktisk hele natta nå da, så...". Medfølelsen seiler sin egen sjø, tilretteleggingen var en god, magisk drøm og den sosiale rollen må omdefineres. Det er hardt og brutalt. Det er jobbetid. Man må igjen være med og bygge landet og fylkeskommunen. Tenke sjæl og mene, stå for det man sa og alt det der.

Og man tar seg i å savne den der lallingen på natta. Stillheten, mørket og alt tomrommet som kan fylles med tanker eller ingenting. Og pleie offerrollen i stille selvmedlidenhet.

 

Og du lever så sakte

Husk å nyte denne tiden da, blir det sagt. For de er så herlige i denne alderen, og plutselig –nærmest før du vet ordet av det – er de voksne. Tida går jo så fryktelig fort.


Leseren har kanskje fått med seg at det er gode pauser mellom blogginnleggene. Vel. Den var egentlig nedlagt, denne bloggen, men plutselig fikk den en grunn til å gjenoppstå (før den plutselig avlives igjen). Denne årsaken heter Simon og er nå snart fem måneder gammel.

Med den uendeligheten av tid som ville bli frigjort i fødselspermisjonen, så var nærmest bloggaktivitet nødvendig for å slå i hjel all tiden. Dernest kunne man jo kanskje begynne å male landskaper, snekre hyller og spikke små snodige figurer, samle på hagenisser og lage kunstige fossefall i hagen, lese passe interessante bøker og fintenke seg gjennom dagene. Og innimellom; beskue den sovende babyen som bare våknet en gang iblant for å få en skvett næringsrik melk. Så hva skjedde egentlig? Jo – realitetene forkludret teoriene.


Virkelighet har jo dessverre en tendens til å ødelegge gode planer. Han var ingen enkel nøtt, skulle det vise seg. Født sulten og veldig våken. Ikke forutsigbar, og ikke mørkeblå rent politisk. For han forventer at vi som familie skal justere oss etter hans personlighet. Jeg er litt usikker på hvilke skikker og hvilken styringsform som gjelder inni magen, men alt tyder på at det er forholdsvis totalitært. Han skal ikke tilpasse seg noen andre, og det er han som er generaldirektør – og her skal ikke han fire en tomme for å integreres. Simon the Segregator.


Så i det nyvunne søvnunderskuddsimperiet går jo da tankene til alle de som har satt barn til verden før. De som har hatt mye mindre både av tid og økonomiske ressurser. De som har jobbet mer og hardere (joda, det er litt jobb å være lærer, men sammenlignet med å bygge landet eller være ufaglært i den mørke middelalderen er det som å nave). Likevel, tross strevet, har folk fortsatt og fortsatt. At vi nå har en befolkningseksplosjon sett i lys av småbarnsstrevet, er en gåte. For her har menneskene avlet fram generasjon etter generasjon. Stått opp grytidlig etter dårlige netter og begynt på harde, tunge arbeidsoppgaver. Det går vel gradvis opp for meg at de ikke nødvendigvis var like opptatt av å være med på babysvømming og gi de små de nødvendige stimuliene for å bli hele, vidunderlige mennesker med brukbar BMI. Vi må hegne om våre I-landsproblemer, men ikke miste historien vår helt av syne. Det er et nyttig perspektiv å ha i selvmedlidenheten over egen ulykke. Selv om man ikke sover nok til å (fortsatt) være vakker i en periode, så er livet fortsatt godt. I hvert fall godt nok, som Per Fugelli ville ha sagt.


Heldigvis (for menneskeheten) har biologien funnet en løsning som gjør at babyer likevel får det de skal ha; sjarm, smil og sludring. Simon kompenserer veldig godt for sin manglende interesse for søvn og underkastelse med å ha et smilende utgangsfjes. Han passer på å sjarmere seg inn til det innerste i oss alle, nok til at vi tåler hverdagene og tross alt sitter igjen med mer smil enn forbitrelse over tapt søvn og overskudd. Og en total mangel på sosialt liv og evne eller vilje til selvrealisering. Men kanskje like greit. Slikt hemmer produktiviteten og utfordrer systemet i totalitære stater.


Ingen skal likevel komme her og si at tida går så fryktelig fort. Her går vi ikke glipp av et sekund, på godt eller vondt. Det er ikke sånn at du dør så sakte at du tror du lever, men heller at du lever så sakte at du tror du dør.

Alle omveier går neppe til Rom, men noen går til Sandefjord

Så ble det plutselig planleggingsdag i barnehagen igjen. Vanligvis en nøtt i hverdagssamsaraet, men denne gangen var foreldregenerasjonen så heldige at begge var disponible og tilregnelige. Så derfor etterkom vi en bestilling som barna hadde lagt inn for flere år siden: å kjøre tog. Selv om de ennå ikke har gjort det, med unntak av Anne en gang, så er togkjøring det ypperste et menneske kan bedrive i deres øyne. Og slik som det er med forestillinger flest, så skal det solide mengder fakta til for å rive ned denne oppfatningen. Samtidig er det å sitte på buss også noe de synes er fantastisk. Derfor besluttet vi å dra til vårt aller nærmeste ferieland Sandefjord (eller Sommerfjord, som Lisa kalte det). Først med buss fra Torød til Tønsberg. Forventningen ladet leiligheten til et makspunkt, og barna føk ut av huset da tiden var inne. Hindringer ble ubesværlig forsert og ethvert hint av pessimisme beskutt med massiv optimisme. Bare det å se bussen komme satte i gang den store gledesskjelven, særlig hos Lisa. Det å finne riktig sete kan være en omstendelig prosess, for når man først befinner seg i Lykkeland, må man få mest mulig ut av opplevelsen. Vi endte etter en god del om og men helt bakerst, og salige blikk ble til stadighet utvekslet. Hvis lykkeforskere hadde foretatt undersøkelser blant 3-5åringer i den bussen akkurat da, ville de uten tvil fått topp score. Særlig når bussen stod i ro, for da ristet det i rompa. Under hele bussreisen holdt lykkefølelsen seg på toppnivå, uten at så mange ord ble utvekslet. Det var tydeligvis nok å bare være og ta inn herligheten. Mulig jeg er litt fordomsfull, men de store gledesutbruddene var det langt mellom i bussen ellers. Der barna våre så på dette som en belønning, ble bussturen heller sett på som en straff av andre. Vår tids dødtidsnøytalisator mobilen blir hyppig brukt, og særlig for å krype inn i en musikalsk kuvøse som fritar en for ethvert sosialt ansvar. Hver mann sin intimsone og ferdig med det. Da er det ekstra friskt å være sammen med to som synes den minst effektive vei til målet er den beste, og at enhver omvei og stopp er ekstra spennende og meningsfull.

Togturen var minst like spennende og givende. De store vinduene gjorde at det var lett å se at vi kjørte fra bilene. Vi så også noen sauer. Da fikk vi i hvert fall litt igjen for den stive prisen.Gratulerer, NSB og Norge. Med slike priser er man sikret bilisme og solide klimagassutslipp i årene som kommer. Og man er sikret at slike turer forblir en begivenhet.

Vel framme i Sandefjord kom det for en dag at det var veien som var målet. Hva man egentlig skal gjøre når man er framme blir ikke så opplagt. Så da tyr man til to klassikere: Mat og shopping. Den første var en nødvendighet. Som småbarnsfar vet man at hygge og blodsukker er omtrent proporsjonale. Så det fikk vi gjennomført på en godkjent måte. Å sitte ved et lite kafebord og forsøke å ha kontroll på to sultne småtroll kan være en anstrengelse. Særlig når du skal vise at de er veloppdragne for alle andre, at du skal oppdra de på stedet og at det til overmål skal være hyggelig (såkalt god stemning). Vi kom oss i mål til slutt, men når minstemann begynner å utforske nye måter å drikke på (med nonchalante fingre), vet du at du kommer til å gå ut av lokalet våtere enn du kom. Men det er greit, så lenge det er hyggelig.

For en pappa er vel ikke del to av besøket i Sandefjord like lykkeframkallende. Jeg kjenner at kreftene dras ut av meg idet vi passerer inngangen til kjøpesenteret. Der mange får energi, mister jeg gradvis førlighet og livskraft. Mulig noen tar imot det jeg mister (siden energi ikke kan forsvinne, bare endre form). Får håpe det. Heldigvis var pinen kortvarig og vi vendte snuten mot togstasjonen. Barna igjen glade med hele seg. Det samme på bussturen hjem. Men da sloknet også Anne lykkelig i setet de ti siste minuttene. Mens vi foreldre kunne dvele litt ved den udødelige og vanskelige kunsten det er å gjøre de små, enkle gledene til å bli store og dyptgripende. 

  

 

Staten gir og staten tar (særlig det siste)

O herlige ferietid og familien samler seg rundt den felles opplevelsen: Reise med rosa fly til utlandet. Min kjære har som regel stålkontroll, men i år glapp det. For to dager siden fant vi nemlig ut at Lisas pass har gått ut for irriterende kort tid siden. Og vi reiser i morgen. Derfor var det bare å hive familien rundt, komme seg til en egnet fotograf og ta bilder. Deretter reise til trivelige Stokke og få nødpass med statens velvillighet. Ordet nød passet vel ikke akkurat i denne sammenhengen (hvis man måler det opp i mot hunger, pest, krig og kosedyrbortroting), men det var det eneste alternativet. Vi lurte en stund på om hele hurven skulle bli med opp. Det kunne vel ikke ta så lang tid. I ettertid viser det seg at det var riktig vurdert å splitte opp kjernefamiliens aktiviteter. For det er lov å si at det drøyde.
Det første som møtte oss da vi ankom åstedet klokka 09.53 var en rekke mennesker. Og et sinnrikt kølappsystem, som fortale oss at det var 35 mennesker mellom oss og nødpasset. Lisa var velvilligheten selv, og satt rolig på fanget mitt mens hun observerte de nevnte menneskene. I løpet av et kvarter raste telleverket i vei, nå var det bare 31 vi måtte vente på. Så ble det stopp, og vi benyttet anledningen til å gjøre Stokke. Det gikk forholdsvis fort, så vi var tilbake en halv time senere.

Slik venter en ekspert

Nå var det bare 17 igjen å vente på. Hurra! Vi hadde bare ventet i en time og har kommet halve. Den søte duften av god karma slo mot oss. Men så slo staten tilbake med en duft som var noe strammere. For staten skjønte at den skulle vise muskler. Tross alt er det din plikt som samfunnsborger å planlegge bedre. For tellesystemet stoppet helt opp, og i løpet av en og en halv time rykket vi fem plasser fram i køen. Her kan man jo si at jeg bare skal være glad til at jeg ikke rykket bakover i køen, toskete som jeg hadde vært med passet til Lisa. Men det er vel grenser for hvor pedagogisk det skal være.
I løpet av denne tiden gikk vi oss en tur i bøkeskogen og det var jo fint nok det. Samtidig hadde  stemningen i ventelokalet snudd fra forsiktig håpefull til desillusjonert pessimistisk. Og jeg tror det var ca på dette tidspunktet flere knakk sammen. Ikke synlig, men dypt inne i hver og en av dem var det noe som brast. Kanskje var det illusjonen om at staten vil oss vel? Eller håpet om at humanismen var bærebjelken i den norske velferdsstaten? Lisa holdt fremdeles koken, og imponerte sin far. Ventemessig bedrev hun toppidrett denne dagen. Kunsten å vente så lenge er å glemme at det er det du gjør. Hun var flink til å skifte fokus til her og nå. Og pappa var flink til å skifte DVD i bilen, slik at hun kunne se hva hun ville mens vi gjennomførte siste del av nødpassekspedisjonen. Etter en og en halv-times kneika, gikk de siste 10 i køen styggelig fort. Her regner jeg med at flere allerede hadde brutt og dro hjem for å få trøst og personlig oppfølging av krisepersonell. Plutselig var det vår tur, jeg fikk røsket med meg mitt lille ventetalent og så at jeg allerede var for sen da jeg kom inn. Men håpet om humanitet og rettferd for menneskene fylte sinnet mitt i det jeg gikk mot skranken.
Den energien som ventet meg der var av den pedagogiske sorten. Her skulle borgeren oppdras i hvordan man for det første står i kø, for det andre bestiller billetter og for det tredje alle borgernes manglende respekt for systemet. I tillegg er jeg nokså sikker på at vedkommende hadde en utrolig dårlig dag. For ikke å si et dårlig år, ja kanskje rett og slett et dårlig liv. Lysten etter å sette meg fast og påpeke min manglende skjemakunnskap var påtagelig. Skuffelsen like tydelig da det viste seg at jeg hadde husket alt.
Til sist fikk jeg faktisk et lite smil da det hele var over og jeg hadde sittet der from og regellydig under hele audiensen. Ikke et hjertelig et, men heller et lys bak de mørke skyene. Så fikk vi endelig slippe ut i lyset Lisa og jeg. Som fanger fra Alcatraz. Min klokke viste 13.18. Nesten tre og en halv time.
I ettertid kan man jo undre på: Er det virkelig samfunnsøkonomisk forsvarlig å la alle disse  menneskene sitte såpass lenge uten å gjøre annet enn å vri seg på harde trebenker? Det slo meg at dette var en unik mulighet til å finne seg selv, det utvilsomt nok tid til det. Vi kunne lagd en revy, skrevet tekster, øvd, hatt generalprøve og premiere. Det kunne vært samtalegrupper, mannekengoppvisninger, vevekurs, fredsmarsjer og fotballturneringer. Eller kurs i plenklipping, økologisk vedfyring og norgesglass. Uendelige muligheter.
Men mest av alt skjønner jeg at statens hensikt er oppnådd: Jeg kommer aldri til å glemme å fornye pass igjen. Aldri.

Løk og sisik

frosk og stær, som det heter i sangen (ihvertfall i følge Lisa). Nå som alle er på plass måtte det vel bety at våren er den gjeldende årstiden. Og med tiden som nå har gått med de to små, har pappaens rolle etter hvert endret seg til også å inkludere rollene som samtalepartner, konfliktløser, materialforvalter og etterforsker/kriminaltekniker. Skjønt selv om denne pappaen har nådd en betydelig alder og har fått noen livserfaringer slengt etter seg, samt blitt utdannet ved flere sertifiserte institusjoner og ellers har både førerkort og kan brukes til opptil flere ting, viser dette seg å være forholdsvis irrelevant for de yngste i huset. Faglig tyngde og autoritet i form av livserfaring er totalt fremmede begreper når sannheten skal formes - i hvert fall i enkelte sammenhenger.
For litt siden var månen oppe da vi kom til barnehagen. Men det skulle altså vise seg at det likevel var sola, for månen var nesten full og dessuten var den oppe om dagen også. Og da er det likevel en sol. Selv om pappa er sivilingeniør i fysikk, så har han ikke engang skjønt at sol og måne bytter litt på.
Her en søndag ringte kirkeklokkene (eller klingklang som det heter). Kirka ligger bak en ås og er umulig å se, men det stemmer ikke. For de kunne jo høre kirkeklokkene, dermed kunne de også se dem. Dumme pappa hadde ikke skjønt at det man kan høre kan man dermed også se. Syn og hørsel er ett. Elementært.
Pappa må jo gjerne prøve seg på å forklare ting også, men nye begreper er ikke alltid intuitive, for å si det mildt. På tur ned til stranda møtte vi en bil med kajakk på taket. Samtalen forløp vel sirka slik (med min dialekt behørig eliminert til glede for internett):
 - Se det er en kajakk, det er en sånn liten båt..
- Hæ?
- Den gule der er en kajakk. En liten båt...
- Kajak?
- eh...ja
Vi går forbi en båt som står i hagen.
- Se der er en båt, Anne og Lisa.
- Kajak?
- Nei, det der er en stor båt. Ikke kajakk.
- Hæ?
- Det der er en båt, ikke kajakk.
- Hvor er Kaja?
- Kaja? Nei, det er en båt.
- Hæ?
- Se der er enda en båt.
- Hvor er Kaja?
- Hæ?
- Hvor er Kaja?
- (resignert) Kaja er hjemme i huset sitt og spiser middag.
- Middag?
- Ja, fiskepinner. Nam, deilig.
- Kaja spise middag!
- Ja.

Ellers har vi hatt en del bestillinger om natta nå som vi gjerne kunne vært foruten. Første henvendelse har typisk vært fra Anne, som gjerne våkner like etter at vi har sovnet. Tema for oppvåkningen har vært uklar, og det har hun kanskje innsett selv også, derfor har hun sovnet fort. Et par timer har så Lisa lagt inn en henvendelse til resepsjonen med anmodning om å komme snarest. Tema for denne henvendelsen har også vært forholdsvis diffus (tatt egen ubrukelighet som sansende og tenkende vesen i betraktning), men hovedsaklig har dette handlet om å være våken og ikke ville sove igjen. Så har det gjerne gått en time eller to. Før Anne har kommet tassende inn til tjenerne rundt halv fem og lurt på om det ikke var på tide med litt eplejuice i sofaen? En liten realitetsorientering senere har hun returnert til sengen og kanskje sovet helt til seks. Lisa har i mellomtiden våknet halv seks og gitt klar beskjed om at en ny dag forlengst var i gang.
Heldigvis har ikke nattloggen vært såpass fyldig hver natt, men tjukk nok til at vi besluttet å kjøpe en bloody expensive, pedagogisk vekkerklokke til Anne. Når kua sover, er det natt. Når den spretter rundt og hopper er det dag. Tanken var da at Anne skulle sjekke med kua om det var natt eller ikke. Tanken var ikke at hun skulle komme inn til oss midt på natta og gi oss beskjed om at kua fremdeles sov, slik hun gjorde første natta.
Men vi gir ikke opp, og tenker prosess. Veien er målet. Og trøsten er at vi har levd ekstra lenge i våken tilstand de siste årene.