Over til hverdagsrealitetene. Med oppstart i barnehage og ditto på jobb har dagene vært velfylte til randen. Aktivitetsdråpene fyller tidsbegeret helt opp, og det finnes ikke tid igjen til pappas selvrealiseringsprosjekter. Men mulig det lysner i tunnelen ganske snart (haha!).
Annes første dager i barnehagen var tøffe både for mor og far. Å se din mest verdifulle (ihvertfall en av topp tre) gråte hjerteskjærende når du går er ikke noe særlig. Den fortvilelsen hun hadde i øynene er vond, den sier "hvorfor går du fra meg? hvorfor lar du meg være her? kommer du noen gang tilbake?". Å prøve å forklare barnehagens virkemåte og samfunnets krav til jobb og bygging av nasjonens BNP er litt tungt. Kroppspråket og handlingsspråket er det som gjelder, og når mamma eller pappa viser deg ryggen og går ut er det utrolig sterkt. Bedre blir det ikke av at du er i armene på et totalt fremmed person og femti andre ukjente småtroll løper rundt på sin småtrollmåte og utagerer sitt vesen på en måte som er naturlig for de men fremmed for deg. For Anne tok det omtrent en uke, så begynte hun å tilpasse seg situasjonen. Etter det var det virusenes inntog i kjernefamilien. For etter å ha tilpasset seg kroppslig og mentalt, var det immunforsvarets tur til å gå noen runder. Og da tenkte vel viruset at det var greit å ta runden innom hele familien. Tilfeldighetenes spill og skjebnens ironi hadde hatt møte for litt siden, og de hadde funnet ut at det beste tidspunktet for Anne å få øreverk på, var kvelden før vi skulle ta fly opp til Værnes med hele familien i anledning Lisas dåp. Vi kunne derfor stifte bekjentskap med de fleste klokkeslett i døgnet på en litt mer inngående måte enn normalt, for å si det pent. Den lille stakkaren gråt og gråt, og vi forsøkte å få henne til å sove. Det ble med ti-femten minutters søvnintervaller før hun igjen begynte å gråte. Mine farsinstinkter er nok mer utviklet på løfting, beskyttelse og gå på tur enn på sykdomsdiagnostikk. For uten feber men med rennende nese var det ikke lett å skjønne hva dette var for noe. Helt til mor i sin visdom dro henne i øreflippen og hun sprengte lydmuren. Da gikk det opp for oss, dvs meg, at dette var øreverk. Underveis, mens natta går og mørket er tungt og matt utenfor, forsøker jeg å holde positiviteten igang. Hver gang jeg la henne ned tenkte jeg at hun nok ville sovne denne gangen. Eller ihvertfall neste gang, det var sikkert bare et mareritt - ok, kanskje et litt langt mareritt, en føljetong av politiskolen-kaliber. Optimisme er bra, men den kan av og til komme i veien for realitetene også. Men nullstilling er gull verdt. Etter å ha krøpet til det medisinske korset, kjørte jeg opp til legevakta klokka tre. Og oppdaget at P3 sendte reprise av radioresepsjonen og jeg fikk høre litt av det siste stikket (nei det er ikke radioteater), mens tåka lå svalt og pakket inn natta slik at alle lyder plutselig var borte. Akkurat det var bortimot vakkert – og den tre minutter lange kjøreturen ble plutselig omdefinert fra tvangsvåkenattstress til voksentid. En paradigmisk forskjell. En jeg kjenner mener for øvrig at det er natta som er den beste tida på døgnet, for da er det god plass til å tenke akkurat de tankene han vil. Noe å ha i bakhodet for døgnville småbarnsforeldre. Mens ungen din skriker, så kan du trøste deg med at din tanke er fri! Herlig!
Joda, man fikk tak i alle medikamenter og nattstemningen var fremdeles lun og fin. Da var det bare å komme seg hjem og bruke remediene på den lille, og falle i søvn i en times tid før det var revelje og på tide å komme seg til flyplassen. Flyturen gikk bra og det ble en bra dåp, tross sykdom og ugunstig søvn. Å gå uten å sove nok - og langtfra minstekravet - blir som å gå rundt og være fyllesjuk, men uten å ha deltatt på festen. Noen ganger er det fristende å ta seg en fest, for fyllesjuk blir man jo uansett. Og så har man ikke gått glipp av noe. Men akkurat den er det vanskelig å få gehør for.
