fredag 4. mars 2016

Alle omveier går neppe til Rom, men noen går til Sandefjord

Så ble det plutselig planleggingsdag i barnehagen igjen. Vanligvis en nøtt i hverdagssamsaraet, men denne gangen var foreldregenerasjonen så heldige at begge var disponible og tilregnelige. Så derfor etterkom vi en bestilling som barna hadde lagt inn for flere år siden: å kjøre tog. Selv om de ennå ikke har gjort det, med unntak av Anne en gang, så er togkjøring det ypperste et menneske kan bedrive i deres øyne. Og slik som det er med forestillinger flest, så skal det solide mengder fakta til for å rive ned denne oppfatningen. Samtidig er det å sitte på buss også noe de synes er fantastisk. Derfor besluttet vi å dra til vårt aller nærmeste ferieland Sandefjord (eller Sommerfjord, som Lisa kalte det). Først med buss fra Torød til Tønsberg. Forventningen ladet leiligheten til et makspunkt, og barna føk ut av huset da tiden var inne. Hindringer ble ubesværlig forsert og ethvert hint av pessimisme beskutt med massiv optimisme. Bare det å se bussen komme satte i gang den store gledesskjelven, særlig hos Lisa. Det å finne riktig sete kan være en omstendelig prosess, for når man først befinner seg i Lykkeland, må man få mest mulig ut av opplevelsen. Vi endte etter en god del om og men helt bakerst, og salige blikk ble til stadighet utvekslet. Hvis lykkeforskere hadde foretatt undersøkelser blant 3-5åringer i den bussen akkurat da, ville de uten tvil fått topp score. Særlig når bussen stod i ro, for da ristet det i rompa. Under hele bussreisen holdt lykkefølelsen seg på toppnivå, uten at så mange ord ble utvekslet. Det var tydeligvis nok å bare være og ta inn herligheten. Mulig jeg er litt fordomsfull, men de store gledesutbruddene var det langt mellom i bussen ellers. Der barna våre så på dette som en belønning, ble bussturen heller sett på som en straff av andre. Vår tids dødtidsnøytalisator mobilen blir hyppig brukt, og særlig for å krype inn i en musikalsk kuvøse som fritar en for ethvert sosialt ansvar. Hver mann sin intimsone og ferdig med det. Da er det ekstra friskt å være sammen med to som synes den minst effektive vei til målet er den beste, og at enhver omvei og stopp er ekstra spennende og meningsfull.
Togturen var minst like spennende og givende. De store vinduene gjorde at det var lett å se at vi kjørte fra bilene. Vi så også noen sauer. Da fikk vi i hvert fall litt igjen for den stive prisen.Gratulerer, NSB og Norge. Med slike priser er man sikret bilisme og solide klimagassutslipp i årene som kommer. Og man er sikret at slike turer forblir en begivenhet.
Vel framme i Sandefjord kom det for en dag at det var veien som var målet. Hva man egentlig skal gjøre når man er framme blir ikke så opplagt. Så da tyr man til to klassikere: Mat og shopping. Den første var en nødvendighet. Som småbarnsfar vet man at hygge og blodsukker er omtrent proporsjonale. Så det fikk vi gjennomført på en godkjent måte. Å sitte ved et lite kafebord og forsøke å ha kontroll på to sultne småtroll kan være en anstrengelse. Særlig når du skal vise at de er veloppdragne for alle andre, at du skal oppdra de på stedet og at det til overmål skal være hyggelig (såkalt god stemning). Vi kom oss i mål til slutt, men når minstemann begynner å utforske nye måter å drikke på (med nonchalante fingre), vet du at du kommer til å gå ut av lokalet våtere enn du kom. Men det er greit, så lenge det er hyggelig.
For en pappa er vel ikke del to av besøket i Sandefjord like lykkeframkallende. Jeg kjenner at kreftene dras ut av meg idet vi passerer inngangen til kjøpesenteret. Der mange får energi, mister jeg gradvis førlighet og livskraft. Mulig noen tar imot det jeg mister (siden energi ikke kan forsvinne, bare endre form). Får håpe det. Heldigvis var pinen kortvarig og vi vendte snuten mot togstasjonen. Barna igjen glade med hele seg. Det samme på bussturen hjem. Men da sloknet også Anne lykkelig i setet de ti siste minuttene. Mens vi foreldre kunne dvele litt ved den udødelige og vanskelige kunsten det er å gjøre de små, enkle gledene til å bli store og dyptgripende.