Håndsåpens filosofi

Som de fleste småbarnspappaer vet, så gjør småbarns- og bleiesituasjonen at en stakkar må vaske hendene mye oftere enn i sitt tidligere liv. Nå er ikke jeg merkeorientert på noe som helst nivå, men denne håndsåpen fyller meg med uro, irritasjon og undring. Før holdt det å skrive såpe på etiketten, så var det godt nok. Det var ikke nødvendig å dra inn utenforstående elementer, hverken berømte personer, lovnader om ekstrem vellykkethet eller alt annet enn intuitivt beslektede fagområder for å få et godt salg. Men her ser det altså ut som om Nesti Dante har krøpet til ett eller annet kors. Det er mulig at PR-avdelingen kjente det var på tide å ta i litt, mens produksjonsavdelingen ikke var på akkurat det møtet hvor navnet og salgsargumentene ble meislet inn. Mulig salget var nedadgående. Men her er det ikke tale om å forbedre produktet, da får heller PR-avdelingen gjøre jobben. Produktet i seg selv vil jeg karakterisere som et soleklart terningkast tre. Rent personlig er det umulig å kjøpe en håndsåpe som overstiger terningkast fire, i utgangspunktet. Denslags terningkast er forbeholdt produkter som faktisk betyr noe for meg. Men dette er bare en ynkelig håndsåpe. Den lukter ok og du blir rein på hendene når du vasker dem. Ferdig. Og det er jo akkurat den jobben en håndsåpe skal gjøre. Det trekker litt ned at den ikke ser ekte ut, med rosa farge og greier. Så da tenker jeg automatisk at det sikkert er masse merkelige tilsetningsstoffer oppi som italienerne har hatt oppi for å spare penger. Tanken om en håndsåpemafia med "offers you can not refuse" har også streifet innom.
Men det klart mest irriterende og forunderlige med denne såpen er at det står "Philosophia" på den. Altså filosofi. OK? Er dette en håndsåpe spesielt utviklet for filosofer? I så fall er det vel ikke et tegn på høy kvalitet - de innestengte, bleke filosofene er vel ikke akkurat kjent for å skitne til de tynne fingrene sine? Hadde det stått noe om bilverksted (mechanicha) eller dotømming (sephtiktanchia) så kunne det vært et bedre salgsargument. men det kan hende jeg misforstår. Kan jo hende de har utviklet en egen filosofi for hvordan håndsåper skal utvikles. Noe dypere. Dette er kanskje en såpe for sjelen, først og fremst. Den renser deg helt innenfra og ut. Og ikke nok med det, den løfter deg også. Er vel derfor det står "lift" der. Hvordan du blir løftet, er vel kanskje individuelt. Men i og med at det står filosofi på etiketten, så er vel det nøye gjennomtenkt. Eller så virker såpa bare i heiser. Interessant det også. Men så lenge man har en filosofi bak det, så...
De har sikkert såper som kan gjøre andre ting med deg også, ikke bare løfte. Kanskje stramme opp, få deg til å skinne eller lyse i mørket. Mulighetene er uendelige. Og ut fra skriften på etiketten kan man få inntrykk av at dette er en håndsåpe som kan klare det meste.
Så fint at den er laget med "love and care" også. De har sikkert en egen "love and care"-maskin inne i produksjonshallen som tar seg av det. Kunne vært greit å ha for vanlige folk også. Dessuten er den proppfull med A- og E-vitaminer også. Er dette virkelig mulig? Og så for bare 99 kroner, da får du til et halvt års forbruk også. 
Men skepsisen overgår løftene (eller "lift"-et). Hvordan ville jeg reagert hvis jeg var på biblioteket og så en filosofibok om håndsåper? Ikke veldig troverdig. Eller interessant.

- og ellers går det bra.

Skal det være noe mer før vi åpner?

Godt med alt som er gjort, og nå er altså selveste Sommerferien 2013 gjennomført. Og vel så det. Standardspørsmålet om hvordan sommeren har vært, har blitt besvart med bra. Dette er i grunnen et veldig vanskelig spørsmål, fordi det da er forventet at man skal raske sammen alle inntrykk og hendelser fra sommeren og gi de en delvurdering og til slutt en samlet vurdering. For en godt over snittet treg nordmøring vil det nødvendigvis ta påfallende lang tid å summere alle disse tankene - såpass lang tid at temaet er foreldet når svaret er klart. Så derfor må jeg ta en rask utvei, dvs å hoppe opp i hjernens hittegodsavdeling og se om det er rester av tankegods som kan dras fram fra mørket. Og for en småbarnspappa er søvn en sikker vinner som tema. For denne sommeren har vært bra hva søvn angår. De voksne i huset har faktisk innimellom vært borti en tilstand som nesten kan karakteriseres som uthvilt eller ferdig med å sove når sola danser gjennom gardinene. Helt merkelig og ganske usannsynlig deilig. Med ujevne mellomrom har de to små søte skjønt at det kan være greit å ligge til lading såpass lenge at også foreldregenerasjonen kommer seg på grønt og ikke ligger under den energimessige sperregrensen absolutt hele tiden.

 

Vi startet med en uke på Kreta. Herlig med varme og sol og grunne klorbassenger, særlig for barna. Tilgang til is og andre barn, sydenleker og mulighet til å tisse absolutt hvor man vil. Det må vel kalles livskvalitet. For oss var det også bra, hovedessensen av denne ferien var egentlig å se at barna kose seg i bassenget (å se er forresten feil verb. Sitte ned er også feil, og ligge et ord som var helt irrelevant). Så da fikk vi heller tåle at turen ned og opp var en smak av Ragnarokk, eller andre reiliøse apokalypser (her skal vi ikke ha religiøse preferanser som støter for eksempel småbarnstaoister bort). Det er et interessant prosjekt å gi seg ut på en 4,5 timers flytur med en ett- og to åring. Sikkert noe for forskningen. Til alle andre som tenker å gjøre noe liknende - vær trygg på at du vet hva du går til. Fordelen med en slik opplevelse er at du blir godt kjent med deg selv. Du får trent opp tålmodigheten, mediterer du og øver på å bli bedre til å være rolig i stressende omgivelser,er dette en fantastisk treningsmulighet. Kort sagt er det alle muligheter for å bli et bedre menneske i løpet av reisen. Det kjennes kanskje ikke slik ut der og da, men den beste personlige utviklingen skjer tross alt utenfor komfortsonen. Akkurat den sonen ble lagt igjen hjemme klokka halv fem om morgenen. Før trodde jeg ferie handlet om å bare være innenfor komfortsonen, men nå skjønner jeg at jeg har levd i enfoldighet.
Ellers har det vært mange begivenheter å skrive om både her og der, men påfallende lite tid til å gjøre det evt påfallende liten lyst til å prioritere det. Eller så har vi havnet i en tidskapsel alle sammen.
Med hodet først har nå familien stupt inn i hverdagen, med begge barn i barnehage og standardlivets gleder. Med henting og levering og fylling av diesel på søndager (saklig). Konformiteten presser seg inn og det er vanskelig å slippe unna. Umerkelig kjenner man at personligheten glattes ut og blir silkemyk i alle kanter og retninger.
Men av og til får man lyst til å rope og være slem. Miste ukeplanen til barnehagen i do. Kle av seg på foreldremøte i barnehagen. Ta på seg alle verv i foreldreutvalg og samarbeidsorgan og si at man bare tulla i etterkant. Lage apelyder i grønnsaksdisken. Kjøre bilen inn gjennom glassveggen på jobben. Brøle i gangene så colabunnbrillene fyker veggimellom (forsøke å utvikle Tourettes på egen hånd). Mulighetene er mange. Men blir det gjort? Neida, man bare smiler og lar livet gli mellom fingrene, feigingen.
Med den tiden som er gått siden siste innlegg har det nå skjedd store ting med jentene, og det er fantastisk å få være med på utviklingen av personligheten deres. Som helt tydelig er på plass allerede. For jeg føler det er bare små justeringer jeg kan bidra med. Lisa har en liten kropp, men er fylt av individualitet og fikse ideer. Hun er ikke redd for å si nei, og har alltid sin egen agenda når familien skal gjøre noe sammen. Skal vi andre gå hit, går hun dit. Hun sier fra veldig tydelig når noe ikke er som hun vil, og det som ikke er som hun vil er stadig oppe til ny vurdering. Umulig å finne et fast mønster - bortsett fra at hun spiser som en voksen, sover masse og er en livsnyter av rang. Hun trenger ikke så mye kos og bekreftelse, hun gjør som hun selv vil. Anne sover urolig, har mange faste rutiner og er ganske forutsigbar og trenger også å være det. Og trenger masse kos og masse bekreftelse. Mat er ikke alltid like godt, men hun er fanatisk opptatt av is, kaker og kjeks - alt som er søtt. Hun kan synge om det, fantasere og lage sine egne verdener der hun får servert all verdens herligheter. Umulig at vi foreldre kan klare å påvirke ungene til å bli slik og bli så forskjellige bare ved den påvirkningen vi selv har? Selv er jeg ikke i tvil, dette er arv eller mutasjon - ikke miljø. Ikke blitt sånn, bare født sånn.

Og samtidig som utviklingen går sin gang, utvikles den uvilkårlige godheten og kjærligheten til disse to voldsomt. Det er en klisje at man ikke skjønner hvordan det er å være pappa før man har blitt det. Men alle klisjeer har en kjerne av sannhet. Hvis de ikke har det bra, brenner det i magen av dårlig samvittighet eller medfølende barnhjertighet. Og har de det bra, er gleden ekstatisk og uendelig sterk. Det å se dette kjernehjertelige smilet til Anne eller det englefredelige ansiktet til Lisa som sover etter en vellykket og innholdsrik dag gjør at man får en sterk opplevelse av at livet graviterer mot en dyp, dyp mening som bare er god.

 

De faste og de furiose

I denne stund, godt ute i siste del av pappapermen, er det en følelse som er grunnleggende for en som nå har vært tobarnspappa i godt og vel ett år. I dette medium har jeg utlevert mine tanker angående lite og dårlig søvn, våkenetter og (para-)psykologien knyttet til dette. Det var dengang håp - og kanskje berettiget - om at temaet søvnmangel og det fiktive nettstedet aggressivpgalitesovn.no skulle bli omtalt i toppen en trilogi, men jeg kuttet det vel ned til en dobbel. Det skulle dessverre vise seg at jeg har hatt materiale liggende til det tidobbelte. Merkelig at man kan ha så lite innsikt i noe som jo burde være ganske innlysende, nå sett i ettertid. Men undertegnede er nok ikke fryktelig intelligent når det kommer til stykket, mulig det er der det ligger. Og søvnmangel gjør ikke at man spretter opp i IQ akkurat, uten at jeg har forskningsmessig belegg for å si det. Vil vel ikke si at å bli vekket av en for anledningen lite samarbeidsvillig ettåring midt på natta heller utvikler den emosjonelle kvotienten, eller EQen. Nå er hun over ett år, Lisa, og burde ha holdt seg for god for slik nattrangling. Ideelt sett burde hun nå ha sovet godt hele natta.Siden vi har hatt dobbeltbooking om natta med diverse bestillinger, så som rehabilitering etter mareritt, smokkemisting og ditto leting i stummende mørke, gjennomtrekksstress, oppkast, akutt foreldresøvnbehov og ikke minst akutt sult, har vi latt henne få viljen sin. For det er akkurat dette med sult som har vært ankepunktet. Hun har vist en sultfølelse som ikke har vært vist siden Hamsun beskrev matmangel i gamle Kristiania. Når først maten, dvs flaska er på bordet, griper hun tak om den og innholdet fyker inn i den lille kroppen så flaska omtrent vrenger seg. Etter noen få, salige minutter raper hun og farer rett inn i drømmeland. Og akkurat det har vært et godt argument for å la henne holde på. Alt som kan gi mulighet for søvn er bra. Men til slutt kommer man til et punkt der nok er nok, begeret er nådd og det er for mange fugler på taket og i takrenner, men alt for få rundt hender og føtter. Vi har hatt et pågående familieråd om saken, og besluttet at vi nå måtte gripe tyren ved ørene. Men vi fikk bare ikke satt ned en komite som kunne utarbeide et tidspunkt. Begrepet "snart" ble tøyd til det uante, og en natt var tiden plutselig kommet. Egentlig kom det overraskende oss begge, da vi egentlig ikke var klar over at vi skulle holde ut hylingen hennes før vi var midt oppe i det. Hun våknet vel ca 12 og ville ha mat, men denne gangen måtte hun ta konsekvensene av at kjøkkenet var stengt. Disse konsekvensene skulle likevel vise seg å være mest uholdbare for oss. Etter en god time med svært bestemt negativt kroppspråk fra hennes side fant vi ut at søvn var viktigere enn å vinne akkurat denne kampen. Vi tar det heller til helga, var omkvedet. Og det skulle vi gjøre med småskjelvende sitring i kroppen. Men det er akkurat her universets absurditet slår ut i full blomst. Som med Anne skjønner den lille da på ett eller annet mystisk nivå at hun skal sove hele natten - og gjør det for første gang på uminnelige tider. Men dette blir selvfølgelig avfeid som en ren tilfeldighet fra vår side. Erfaring viser at optimisme skal være vel begrunnet og godt fundert i empiri og fakta. Men etter to hele netter til med søvn slår ihvertfall denne karen fast at hun er kurert og jeg takker ydmykt for at det finnes rettferdighet og godhet i verden. Men igjen slår universets ironiske logikk inn, og hun begynner å ta i bruk det nattlige serveringstilbudet når helga er over - når det passer dårligst. Vi gir etter og hun får et deilig nattmåltid. Ingen mønster er i sikte, det er noen gode og noen dårlige netter - dog kanskje mest av de siste. Hun er vel ikke mett nok på kvelden da? Nei, ok, så vi lemper inn havregrøt og Nøtterøys langsomste karbohydrater til mageskinnet står i spenn, men det hjelper akkurat like mye som å ha la henne faste. Så framtiden er uviss og spennende, og vi kjenner at vi lever.

Jeg forbanner tidsklemmas elv. Ihvertfall litt.

Man kan bruke små evigheter på å fortape seg i den tapte tids problemstilling, evt bruke umåtelige mengder frisk energi på å synke ned i problematiske fortvilelser over sitt personlige potensiale som svinner hen bak den massive haugen av dagligdagse pliktløp. Like fullt er realitetene der. Jeg tenkte vel med et revefjesaktig smil at jeg skulle være så lur at dette ikke kom til å skje meg den dagen lure meg skulle bli pappa. Akkurat den der har jeg møtt i min mentale utgangsdør flere ganger. Og jeg er nok ikke alene, for vi mennesker har en innbilsk tendens til å tro at vi er godt over smartere enn gjennomsnittet. Men etter at Lisa ble født og vi plutselig befant oss midt i gjennomsnittet av befolkningen på absolutt alle statistisk tenkelige måter, har de praktiske gjøremålene samt kravet om oppmerksomt nærvær (les: være en slags kjærlig, oppdragende Securitasvakt) gjort at antall påkrevde handlinger har økt som statsgjelda i en middels bananrepublikk. Og da må det nødvendigvis bli mindre tid til å sitte og lese bok eller drikke seg full midt på blanke dagen - hvis det skulle være noe å trakte etter (man har vel erkjent at det mest nærliggende å trakte etter om dagen er kaffe) Så det er ikke fritt for at det har blitt noen justeringer på det personlige ambisjonsnivå, når det gjelder de rent prestasjonsmessige selvrealiseringsting som slumrer i bakhodet. Drømmen om å bli proff fortballspiller forsvant nok relativt tidlig i tenårene. Siden har det vel bare gått nedover med ambisjonene og realitetsorientering har blitt en viktig folkesport. Vel, det har vel ikke gått nedover, så bombastisk pessimistisk er det ikke grunn til å være. Men sideveisfarten er veldig stor. Og egentlig er det vel når først livet går sideveis det begynner å bli interessant. For om man fyker framover her i livet rett opp i det glamosrøse liksomliv, mister man både livsrikdommen og fotfestet og sliter hardt når hårfestet også fyker oppover. Fyker man rett nedover mister man også mye rikdom på alle måter, men har beina godt plantet på jorda som regel. Det er vel få som har hørt om uteliggere som sliter med innbilskhet og oppblåste ego. Eller?

En veldig stolt pappa

Men jeg skal ikke klage!!!!! Denne pappaen har jo permisjon fra det etablerte samfunn og det er bare herlig. For det som før var en tidsklemme er nå heller et slags tidsvakuum. Jeg har mye tid på et tidspunkt når få andre har det. Midt på blanke dagen. Og jeg får brukt mye tid sammen med et lekende og leende vesen. Dette gir grobunn for å tenke, blant annet. Før permisjonen var det ikke tid til sånt. Tankene har blant annet ført til at jeg lurer på hva slags pappa jeg er. Legg merke til at jeg ikke tenker om jeg er en god pappa eller ikke. Akkurat det er jeg ikke så opptatt av, så lenge jeg føler jeg faller innenfor det jeg og omgivelsene oppfatter som akseptert. Tror de fleste ser på seg selv som en god pappa, ihvertfall over snittet. For min del spiller jeg ikke kort eller drikker meg fra hus og plen, jeg er ikke satanist og tenner på kirker eller er ute og kjører midt på natta for å bryte meg inn og stjele rullings evt er syk i hodet og snakker med postmenn som ikke er der. Helt ok, snill og grei. Men hvilken type pappa man er, er mer interessant. For når man går litt rundt i Tønsberg og nødvendigvis er på steder og gjør ting som foreldre og barn gjør, får man jo se hvordan de andre er. Og stort sett får jeg bekreftet at de alle fleste er gode foreldre. Men noen pappaer uroer meg. Nå vet jeg ikke hvordan disse menneskene var og hvordan de slo ihjel sin tilmålte velferdstid før de ble pappaer, men jeg tror noen må ha transformert sin personlighet betraktelig. Evt hadde de så mye plass ledig i sitt indre vesen at når papparollen krevde rom, ble alt annet fortrengt. Det ser ut til at alt heretter blir definert av den relasjonen de har til det lille mennesket. De er ikke lenger samfunnsborgere, de er ikke menn, de er ikke kompiser. Bare pappaer.

De bytter ut klærne sine med praktiske, vide jakker, store klumpete luer, en mengde skjerf og får et underlig, bredbent ganglag. Stemmen blir tynn og pipete, håret flatt og elektrisk etter all luebruken både inne og ute, gjerne i kombinasjon med en gigantisk sykkelhjelm (og en sykkelhjelm brukes like gjerne ute som inne). Den nevnte pipete stemmen er en glimrende formidler av de mest obskure og absurde barnesanger (og de kan alle de tjuefem originale versene), som blir formidlet med stor innlevelse og gjerne dramatisert. Og aller helst i det høyst offentlige rom der pipestemmen viser seg å være fantastisk gjennomtrengende og dominerende, slik at de som minst ønsker det får den største dosen. Her er vi inne på et annet karaktertrekk, nemlig den misunnelsesverdige egenskapen å gi totalt blaffen i hva andre synes og mener. De såkalt sosiale antennene er skrudd av og demontert for lenge siden. Dialogen med barnet er lagt på et nivå som gjør at man selv nærmer seg intelligensnivået til en veloppdragen hund. Og de synes tydeligvis at alt som skjer og alle man møter må kommenteres, både for poden og absolutt alle rundt. "Seee på vovven!
Neimen se på den lille vofsen da, Nils Larry! Eeeer den ikke søøøt? Tror du papsen også kan voffe som en voff voff? Trooor du det? Voffe som en voff voff? Tror du det? Voff voff?"eller "Å se på alle som sitter her inne på kafeen, Bjørg Rita. Skal du og pappa synge for alle mennene og damene? Skal vi det? Så kan vi danse indianerdans samtidig?" NEI! Dette er IKKE greit. Dette er forurensning og burde vært forbudt på lik linje med smugling og slåssing på åpen gate. Mulig jeg ta litt hardt i, men jeg synes at noen pappaer burde blitt tatt til side og forklart hva de egentlig holder på med. Samtidig burde de fått mulighet til å få tilbake sin gamle identitet, evt få en ny. Slik at de blir mennesker igjen. Joda, vi skal tolerere at mennesker er forskjellige og at det finnes ulike måter å gjøre ting på. Men vi må ta tak når et menneske er på vei utfor stupet. For hva skjer den dagen papparollen begynner å viskes ut og sønnen eller dattera skal bli selvstendige? Og ikke minst - når pappa selv må begynne å bli selvstendig? Da er det kanskje bedre å brenne inne med en personlig ambisjon eller to som man må la seile ivei i småbarnsblesten. Selvsagt kan det hende at ny forskning viser at slike pappaer klarer å stimulere sine barn på en unik måte - slik at podene blir umåtelig intelligente og veltilpassede individer. Men det utvikler neppe pappaenes intelligens.

Comeback kid

Denne vårens ubestridte hovedperson

Javel, da er vi her igjen og det er med skjelvende stemme jeg nå stolt kan erklære at jeg igjen befinner meg i velferdssamfunnets kuvøse; selve Pappapermen. Nå 12 uker. Er det ikke flott? Eh jo! Kan ikke si noe annet, og kan ikke si noe annet enn at det er et luksuriøst privilegium og et eventyrlig gode, føler meg som vinneren av en slags Lottotrekning. Selv om jeg likevel vet at vårt lille, kalde samfunns rikdom er basert på gress og døde dyr som har ligget og råtnet og har blitt utsatt for både varme og trykk i mange millioner år og som når det frigjøres gjennom forbrenning sender ut klimagasser som gjør at mange mister hjemmene sine pga tørke, flom og ekstremvær, at dyr rømmer sine gjemmesteder og at planeten sakte koker vekk i kålen - så klarer jeg ikke helt å ta det inn over meg her jeg sitter i en modernistisk leilighet ute på Torød og ser solskinnet bryte i den finkornede snøen. Jeg kan telle lydene her ute på en finger akkurat nå, og det er tastaturmessige lyder, bare avbrutt av litt peisknitring.

Grunnen til at denne stakkaren ikke klarer å ta verdens gnål inn over seg handler nok om at det private entropinivået har vært over kritisk verdi en stund. Alle småbarnsforeldre vet godt hva høyt entropinivå vil si, selv om begrepet er ukjent. Entropi er et fysisk mål på uorden eller kaos, og er definert som antall tilstander et system kan være i. Ligger det bare en liten barneleke som en eller annen underbetalt dimling har sunget inn noen halvmusikalske fraser på som blir gjentatt og gjentatt og gjentatt - øh altså ligger det bare en slik leke på gulvet, tilsvarer dette 1 tilstand. Ligger det derimot 276 leker på gulvet sammen med klær, tannbørster og skokrem på gulvet er antall tilstander mye større og dermed entropien også større. (Har dere forresten lagt merke til at slike slitsomme gnåleleker med sirener, tuting og elendige vers har ekstremt kraftige batterier? Det slår ikke feil; de blir brukt og brukt og satt i gang i det tilnærmet uendelige og utålelige, men holder stand langt ut i livets høst. Og når du endelig, etter flere måneders hjernevask, hører at batteriene begynner å miste piffen, da er det bare et tidsspørsmål før de kvikner til og holder det gående til neste jul.) Men tilbake til den private entropien, så har den altså vært ganske høy med en del sykdom blant de små og ikke minst et flytteprosjekt som innebar både kjøp og salg (som det gjerne gjør). Derfor referansen til Torød over. Men nå er alt i sin skjønneste orden. En leilighet er solgt, en annen kjøpt og barna er litt snørrete, men ingenting over normalen. Så da er det bare for pappa å lene seg tilbake og tenke tanker igjen. Lisa er en skjønn liten baby som har et stabilt, godt sovemønster og som stort sett bare er blid. En herlig permisjonskompanjong.

Nattesøvnen er derimot ikke helt opimal. Anne har stort sett skjønt søvnprinsippet, men hun har nå tøyd døgnet i begge deler. Hun legger seg mens hun er i fyr og flamme ved halv åtte-tida og våkner rundt halv seks - kvart på seks og er igjen i fyr og flamme. En natt våknet hun skikkelig til, og vi tenkte at det nok kunne være greit for henne å ligge sammen med mamma og pappa. Da blir det sikkert trygt og godt. Og jo da, hun krøller seg sammen mellom oss og ser ut til å ha det fint. En time går og hun begynner å vri seg rundt og roterer 180 grader i senga, slik at laknene bukter seg i alle retninger. Der jeg før kjente mykt barnehår kile meg i ansiktet, er det nå føtter som sparker meg i leppa. Noen minutter senere er det Lisa som begynner å grine. Da vet jeg at det er på tide med nattmåltid for henne. Opp og hente henne i halvsøvne og registrere at hun for det første er sulten, dernest at hun har tisset på seg. Dvs full behandling. Innimellom hører jeg babling fra soverommet og håper dette dreier seg om at Anne prater i søvne. Je rait. Lisa sluker innholdet i flaska og i det jeg kommer inn på soverommet etter å ha skiftet på henne og lagt henne i senga, blir jeg møtt med"Hei pappa! Ferdig sove!". Hyggelig å prate med dattera si, men kanskje ikke klokka tre på natta. Og hun mener seg ferdig med søvn og er klar for å møte dagen. Men hør nå lille menneske: Det er tre og en halv time til Fantorangen begynner! Ingen er våkne nå, bortsett fra spillavhengige, innbruddsraidøsteuropeere og skiftarbeidere!
Slike opplevelser krydrer jo hverdagen, men det å føle seg 100% uthvilt ligger nok fremdeles litt fram i tid. Kanskje neste liv.

Lakksko til salgs

 

Ok - jeg innrømmer det: Overskriften skyldtes mangel på fantasi og er et skittent triks for å få oppmerksomhet. Den har svært uendelig lite med virkeligheten til denne pappaen å gjøre. Kanskje   det er litt trist, men uansett: Det har som mine to lesere har skjønt gått en del sekunder siden forrigeinnlegg i denne bloggherligheten, og det skyldes ikke følgende forhold:

- Jeg har vært i Australia på fottur

- Jeg har fordypet meg i kosmologien og glemte helt alle jordiske detaljer

- Noen inviterte meg til å bli medlem i den lokale trekkspill- og mandolinklubben og det gjorde at jeg ble bitt av basillen.

- Jeg har vært full hele tiden

- Bilen ble så rå etter at jeg senket den og sotet rutene at jeg kommer meg ikke ut av den og jeg hviner rastløs rundt i Sems gater 24/7 på jakt etter meningen med tilværelsen.

Nei da, her er det hverdagen som er synderen. Men vel å merke av den typen som kan ta tak i en og farge dagene matte med bred pensel. Vi har jo en liten frøken som begynte i barnehage nå i august og da var det en del foreldre med erfaring som mente at vi kom til å gå en sykdomsperiode i møte, hele familien. Javel - jeg tenkte vel at Anne hadde så fantastiske gener at hun kom til å spise virus som fiskeboller. Og at resten av familien som heller ikke var vant med sykdom kom til å gå leende gjennom høsten med overskudd som trommisen i Muppet Show. Je rait.

Med fasiten i hånd og et tørkerullforbruk som en middels småby senere kan vi trygt fastslå at det lønner seg å lytte til erfarne fjellfolk. En kjapp og upresis oppsummering viser at de to små nydelige menneskene har vært innlagt hver sin natt på sykehuset med bronkiolitt, Lisa har hatt falsk krupp opptil flere ganger, vi har vært på legevakta tre-fire ganger og hos legen tre-fire ganger. All in the name of virus, snørr og hosting. Pappaen i huset har heller ikke sluppet unna, og hanglet seg gjennom høstmånedene i mer eller mindre nedsnødd tilstand. Først i begynnelsen av desember begynte tåka å lette, og da var det bare å ønske innspurten til jul velkommen. Deretter en herlig jul uten dekning på hverken konto eller nett på Nordmøre. Herlig! Så nå begynner optimismen å sive inn i huset som radon fra berggrunnen. Umerkelig, men deilig.

Det oppnås ikke kontakt med mobilabonnenten. Helt greit.

Fremdeles er god nattesøvn dog like ettertraktet som softis i Sahara her i gården. Lisa har ennå ikke skjønt at det er om natta vi skal sove mest og spise minst. Hun har levd etter motsatt prinsipp en stund nå. Som tidligere nevnt i forrige skriv og noen før det igjen, så gjør søvnmangelen deg litt smårar. Etter hvert desperat og slapp, før du til slutt blir apatisk og lallende.

Nå er jo 2013 i gang på sitt vis, og vi benytter anledningen til å takke de høyere makter for en tildels jævlig høst og ser framover med all den persepsjonen (evt perspirasjon/respirasjon/indignasjon/attraksjon/levitasjon) vi har liggende. Mot bedre tider, gyllen hudfarge og dobbel carport. Hvordan det går med de to små er en annen sak og noe for neste skriv. Men highlights er at Anne digger å være med på tur med pappa fremdeles og sier noe med "tur" når vi skal gå ut, samtidig som hun har utviklet en fotballmessig lovende høyrefot. Dette er vel ikke helt politisk korrekte verdier å løfte fram i offentligheten, men for meg er det to viktige søyler i livet. Og Lisa fortsetter sin smile- og sjarmørkarriere til familie og forbipasserende alkoholikere, samtidig som hun er tålmodig og tåler en stimulifattig tilværelse i vippestolen innimellom. Ikke så dårlige søyler det heller.