Less is more or less

Endelig ferie! Og det ble feiret på mandag...med tur til Sandvika Storsenter på shopping. Hele familien på tur en litt under middels vakker sommerdag - kan livet bli bedre? Eh...ja. Anne så nok veldig fram til turen, da hun våknet 02:03 og syntes det var på tide å komme seg opp. Da måtte det en realitetsorientering til fra en svimeslått pappa som fikk henne på bedre tanker (les: Gikk ut fra rommet hennes mens hun var lys våken og håpet på det beste). Dette fungerte veldig bra i ca 10 minutter. Nye forhandlinger og en ny orientering om forskjellen på dag og natt, litt skikk og bruk og generell henvisning til Genevekonvensjonen paragraf fire (Alle foresatte har krav på minst fire timer uavbrutt søvn hver natt) hjalp og hun sovnet til slutt (les: Forlot på nytt rommet mens hun var bablende lys våken, håpet på det beste). Dette fungerte glitrende. Klokka fem våknet Lisa og var veldig klar for pupp, mens Anne våknet noen minutter etter det og var helt sikker på at det var morgen. Igjen måtte far inn og forhandle. Denne gangen var hans tilstedeværelse så søvndyssende at poden faktisk sovnet! Og det gikk to timer før hun igjen var sikker på at det var morgen. Denne gangen ble søknaden innvilget og hun kom opp, klar til å utforske verden på nytt. Og dagens første hilsen går til Rema 1000 som bør sette en mann til på design av bleiene deres. Jovisst er bleiene billige og friske i fargen, men det er vel ikke meningen at de skal ligge klamt rundt ettåringens venstre ankel når hun står opp? Anne lot seg ikke distrahere av slike detaljer, men jeg syntes nok hun dro litt på den ene foten. Etter en næringsrik frokost var det stort sett bare å pakke en halv taterleir inn i bilen og kjøre opp til Sandvika. Anne var i himmelen da hun kom inn i bilen, for å se episoden om ballen fra Drømmehagen for 487. gang er det beste som finnes. Dvd i bil er genialt. Takk kjære menn og kvinner som har sittet i dårlig belysning og satt sammen dette produktet langs et bråkende samlebånd (dagens andre hilsen). Lisa prøvde også å følge med, men var nok misfornøyd med handlingen og dramaturgien, og begynte å grine. Angst, ubehag og bekymring ble raskt de dominerende følelsene i kupeen. Og akkurat idet vi kom opp på E18 fikk sansene noe nytt å bite i; en umiskjennelig bæsjelukt som utvilsomt var levert av Anne. DA tenkte jeg at dette er nok en slags regel: Akkurat når du er oppe på en hovedfartsåre ved turens oppstart, øker barnets evne til å kvitte seg med kroppens avfallsstoffer. Hva gjør man? Skifter bleie med en gang på en tvilsom handikapdo eller lever i metangassens herlige verden i en time? Livet er rikt når man har muligheten til å velge. Men i og med at Lisas hyleintensitet tiltar, gikk vi for det usikre, nemlig småbarnreisendes twilight zone; bensinstasjonalternativet. Far er handlingens mann, han kaster stelleveska på skulderen, griper Anne og bærer henne inn på nærmeste stellerom med rekordtid i blikket; denne bleien skal skiftes på en tid som selv Michael Schumacher kunne ha nikket anerkjennende til (som en slags pitstopmetafor, da). Men han glemte å lukte etter bæsj. For utrolig nok har hun ikke bæsjet. Skuffelsen er til å ta og føle på inne på det vesle kottet, men far beholder verdigheten og skifter bleie til applaus fra sitt eget, syke konkurransesinn. Da vi kommer ut igjen, viser det seg at Lisa heller ikke har bæsjet. Så hvor kom bæsjelukta fra? Og hvor gikk den? For da vi kjørte igjen, var den borte. Kanskje den vandret inn i sansenes twilight zone, der den kom fra? Resten av turen gikk småpent helt inn til Stormannsgalsenteret. Men da vi var vel inne, meldte søvnbehovet seg med ett (for ikke å si to) nødskrik inne på XXL akkurat idet foreldregenerasjonen hadde parkert ved skohylla og far hadde plukket ut noen fantastiske, gule sko. Hylingen ble etter hvert mer energisk og tostemt, så far måtte kaste skoene og løpe ut fra butikken med de to i skrikende stereo (og det er laangt fra skohyllene til kassa på XXL). På vei ut tenker jeg at de som ser meg nok tror jeg en slik en som slår barna mine og på død og liv skal shoppe selv om det betyr at barna ikke har mat på bordet - og at jeg generelt er dum og ond. Samtidig vil jeg ikke gå med på at det de synes skal bety noe for meg, så jeg ser alle jeg møter inn i øynene og er klar til å kjøre ambulerende barneoppdragelsesdebatt. Det ble ikke noen debatt, men scenarioet var forholdsvis energitappende. Derfor var det godt å komme seg ut til en asfalt- og betongdominert bakgate i vakre Sandvika og se at barna roet seg og fant seg selv i søvnen. Gyldent øyeblikk og takk til den som oppfant barnevogna (hei!).
Nå skal jeg ikke kjede de to leserne som fremdeles er med helt hit med flere detaljer fra turen, men generelt var Anne grinete hvert minutt av tida vår inne i senteret (med unntak av den tida hun brukte på å spise mat og klatre i en trapp ute). Derfor var lettelsen stor da vi kunne komme oss tilbake med den andre halvparten av taterleiren vi hadde kjøpt på senteret, fått pakka alt inn og gitt de riktige personene riktig mat. Så var det bare å kjøre igang Drømmehagen (ny DVD!) og komme seg til Tønsberg så raskt som mulig, og håpe på at det ikke ble grining hele veien, ihvertfall. Vel framme, hjemme, like hele og veeldig glade for det - men da var Annes kosedyr borte. Plutselig, som ut av det blå. Ingen spor, ingen som hadde noe alibi og ikke til å finne på noen logiske steder. Tiden gikk og det nærmet seg leggetid med en rød varsellampe blinkende- legging uten Pinky? Ungen kommer til å få skader for livet. Men sannheten var at hun hadde stappet kosedyret ned i bleien uten at vi så det og gått rundt slik i et par timer. Da var herr Pinky naturligvis dynket i tiss, men det er vel sånn man gjør slike dyr til sine egne? Anne spiste deretter seks fiskeboller og tumlet hyper til sengs. Lisa sovnet også fredfullt etterhvert. Som dere kanskje kan tenke dere ble det en stille kveld...

Landsbyen som forsvant

Livet går i faser, og noen faser er sterkere enn andre. Nå skal vi plutselig overlate Anne til andre på dagtid, i det som kalles barnehage på folkemunne. I den anledning var vi på foreldremøte - vårt aller første. Merkelig. For selv om man innerst inne vet det, så føler man seg kanskje ikke helt voksen og ansvarsfull absolutt hele tiden. Kall det gjerne en illusjon og en livsløgn som man ikke skal ta fra folk (for DET...), men man er jo fremdeles ung? Om ikke akkurat i betydningen lovende og med et kroppslig utviklingspotensiale (i positiv forstand) - men ihvertfall mentalt. Det å skrive akkurat disse ordene er vel det beste tegnet på at man IKKE er ung, men bær nå over med 42-åringen (enn så lenge ihvertfall). Men det blir vanskeligere og vanskeligere å holde på den mentale ungdommeligheten, trangen til å brøle uten impulskontroll, samle sammen noen venner og drikke seg full på en torsdag formiddag eller spille Playstation, Wii eller hva det nå heter alt sammen helt til du blir aggressiv. Friskheten svinner hen som kullsyra i en ukes gammel cola - og blir erstattet med kynisme og rutinejag (nå må vi få rutiner for dette!).Samtidig vet man også at disse rutinene er nødvendige for å samle sammen nok tid til å puste litt innimellom slagene. Slik har det blitt fordi vi må være foreldre og jobbmennesker - samtidig som vi skal være mennesker også, til en viss grad. Og da er vi pent nødt til å overlate arvingen til ukjente i de beste timene på dagen - samtidig som vi selv bruker de samme gode timene på jobb. Jeg ser for meg scenarioet med en trøtt og småkranglete morgen der adrenalinet koker mens Anne ikke vil ha den rosa jakken likevel, mens man halvveis ute husker at man hadde glemt matboksen men det har vi ikke tid til nå, og da er det bare å hive seg inn i bilen mens ungen hyler og ikke vil og du selv hyler innvendig og slettes ikke vil egentlig men må fordi det er slik samfunnet er - og etter du har brukt opp all energien på jobb henter du den samme ungen og nå blir det drama fordi hun ikke vil hjem igjen og du truer og lokker helt til du tar tak og bærer ungen ut og drar på deg tinnitus på høyre øre. Etter en næringsfattig middag er det da to timer til dere begge besvimer, du i stua foran TV'n og hun i senga si.
En overdrivelse, ja vel, men slike stunder kommer man nok til å touche innom. Liker det ikke, liker det ikke i det hele tatt. Det må finnes en annen måte å gjøre dette på - at vi foreldre skal gjøre en innsats for samfunnet mens vi tar oss av barna våre. Det må visst en hel landsby til for å oppdra et barn - men hvor er den landsbyen når du trenger den?

Om Moses og toppidrett

Meningen med en blogg er nok sikkert  at det er en slags utropspost, rent digitalt sett, der man holder andre mennesker oppdatert på hva man nå måtte holde på med til hverdags. For min egen del har jeg sjelden hatt noe særlig behov for å dele de hverdagslige tankene mine med internettet, selv om de skulle være umåtelig intelligente eller om jeg hadde et banebrytende ordspill som ville sette en ny standard for ordspillet som litterær kraft (eller noe slikt). Slike ting inntreffer dessverre (?) uvanlig sjelden. Ikke er jeg det dugg interessert i hva som er moteriktig heller (arvelig belastet fra en speilvegrende far). Derfor lå det ikke akkurat nær min bevisste tanke at jeg skulle begynne med pappablogg da jeg hørte at det var det som kom til å bli det neste hotte her i Norge, ifølge et jålete damemenneske på TV. Men magefølelsen min sa at dette måtte jeg begynne med - fordi det var en utfordring, og fordi det er bra (men ikke alltid behagelig) å utfordre seg selv på noe man i utgangspunktet gruer seg for å gjøre. Og fordi det på ett eller annet nivå virket morsomt.
Men for å komme til et slags poeng så ser dette med blogg ut til å sprekke hva angår oppdateringsfrekvensen. Dette handler ikke om at jeg ligger og vrir meg på sofaen og føler at jeg ikke har noe liv å berette om. Det handler heller ikke om at jeg har begynt å fiske med flue eller har begynt å brette papir på en vidløftig måte. Dere skjønner kanskje at det rett og slett handler om tid og batterinivå rundt klokka elleve på kvelden for et i utgangspunktet A-aktig menneske som mentalt sett har lagt seg for en time siden. Under normale omstendigheter. Og for godt og vel en uke var ihvertfall ikke omstendighetene særlig normale. Anne har begynt å få tenner, hun hovner opp noe kraftig i munnen og var sur og misfornøyd noen dager. Mitt hobbynivå er i utgangspunktet rikt, men nå er det innsnevret til trening og iskaffe. Jeg tenkte i min ekstreme optimisme å være med på et terrengløp sist uke. Synkronisitet er et fint ord og noe jeg har smakt litt på etter 11.april. For enkelte ganger er det bare ikke mulig å få gjennomført det man planlegger. Feilen her er naturligvis at man i det hele tatt planlegger noe som helst. Det er jo i seg selv toppidrett. For det løpet ble det jo ikke noe av. Selv om jeg kunne ha gjennomført det, så kjennes det ikke noe bra å overlate den lille tannfeen til mor, når hun selv har hatt en stri dag (apropos toppidrett) og ungen er forandret til en annen, grinete unge (men med god grunn). Tannrabalderet startet samme dag som løpet, selvsagt. Slike ting har en tendens til å inntreffe akkurat når man ikke ønsker det - og nettopp derfor er planlegging håpløst. Da blir det til at man går og forventer noe, om det så skulle være å stå i kø foran vaskehallen i noen minutter (og få en herlig alenestund i kupeen), og så blir irritert når dette man planla ikke blir innfridd.
Andre eksempler på synkronisitet:
 - De beste motivene kommer alltid to sekunder før du er klar med kameraet
 - Hvis du reiser hjem fra jobb for å avlaste og bruke litt tid med ungen din i et par timer, kan du garantere at det er nettopp denne gangen at ungen sover absolutt hvert minutt du er hjemme.
 - Hvis mor tar med seg den ene ut for at du skal sove, vil den andre våkne (aller helst med et skrik)
 - Den mest klissete og mest tomatbaserte maten er den som er best å spise med hendene
- Hvis du satser på at ungen vil sove, kommer hun til å våkne (akkurat i det tidspunktet hvor man er lengst hjemmefra)
- Går du tom for våtservietter og kluter, vil mengden av bæsj øke til det dobbelte.

Skuffelsen står i forhold til forventningen. Skal man holde på slik, er man garantert å gå dukken i en slik periode som denne familien er inne i nå. Man blir nødt til å senke forventningsnivået til et minimum og heller være glad for de mulighetene som kommer - i det øyeblikket de kommer. For med et høyt forventningsnivå er det lett å falle i klagefella hvor man blir den som syter over lite søvn, mangel på eget liv og svunne drømmer. Man faller ned i offergropa og har det deilig der i all sin selvmedlidenhet. Ikke at man skal fortrenge fakta - men man behøver ikke å forsterke de heller - i etterkant. Lage store overskrifter og sette mange reportere på saken. Nå er det selvsagt ikke enkelt å beholde et svett smil i alle situasjoner. Dette er et ideal man får forsøke å strekke seg etter. Å gjennomføre en småbarnsperiode uten å være littegrann sytete er vel omtrent like enkelt som å føre et helt folk ut i en ørken i 40 år med en forholdsvis tynn slagplan og aldri noensinne rydde opp litt i neseboret med fingeren.

Tennene banker på døra, men blide Anne er heldigvis tilbake blant oss. Det var godt å få henne hjem igjen. Imens fortsetter Lisa på sin smile- og spiseparade. Alt ved det normale - og det normale er fint.