I
denne stund, godt ute i siste del av pappapermen, er det en følelse som er
grunnleggende for en som nå har vært tobarnspappa i godt og vel ett år. I dette
medium har jeg utlevert mine tanker angående lite og dårlig søvn, våkenetter og
(para-)psykologien knyttet til dette. Det var dengang håp - og kanskje
berettiget - om at temaet søvnmangel og det fiktive nettstedet
aggressivpgalitesovn.no skulle bli omtalt i toppen en trilogi, men jeg kuttet
det vel ned til en dobbel. Det skulle dessverre vise seg at jeg har hatt materiale
liggende til det tidobbelte. Merkelig at man kan ha så lite innsikt i noe som
jo burde være ganske innlysende, nå sett i ettertid. Men undertegnede er nok
ikke fryktelig intelligent når det kommer til stykket, mulig det er der det
ligger. Og søvnmangel gjør ikke at man spretter opp i IQ akkurat, uten at jeg
har forskningsmessig belegg for å si det. Vil vel ikke si at å bli vekket av en
for anledningen lite samarbeidsvillig ettåring midt på natta heller utvikler
den emosjonelle kvotienten, eller EQen. Nå er hun over ett år, Lisa, og burde
ha holdt seg for god for slik nattrangling. Ideelt sett burde hun nå ha sovet
godt hele natta.Siden vi har hatt dobbeltbooking
om natta med diverse bestillinger, så som rehabilitering etter mareritt,
smokkemisting og ditto leting i stummende mørke, gjennomtrekksstress, oppkast,
akutt foreldresøvnbehov og ikke minst akutt sult, har vi latt henne få viljen sin.
For det er akkurat dette med sult som har vært ankepunktet. Hun har vist en
sultfølelse som ikke har vært vist siden Hamsun beskrev matmangel i gamle Kristiania.
Når først maten, dvs flaska er på bordet, griper hun tak om den og innholdet
fyker inn i den lille kroppen så flaska omtrent vrenger seg. Etter noen få,
salige minutter raper hun og farer rett inn i drømmeland. Og akkurat det har
vært et godt argument for å la henne holde på. Alt som kan gi mulighet for søvn
er bra. Men til slutt kommer man til et punkt der nok er nok, begeret er nådd
og det er for mange fugler på taket og i takrenner, men alt for få rundt hender
og føtter. Vi har hatt et pågående familieråd om saken, og besluttet at vi nå
måtte gripe tyren ved ørene. Men vi fikk bare ikke satt ned en komite som kunne
utarbeide et tidspunkt. Begrepet "snart" ble tøyd til det uante, og
en natt var tiden plutselig kommet. Egentlig kom det overraskende oss begge, da vi egentlig ikke var klar over at vi skulle holde ut hylingen
hennes før vi var midt oppe i det. Hun våknet vel ca 12 og ville ha mat, men denne gangen måtte hun ta konsekvensene av at kjøkkenet var stengt. Disse konsekvensene skulle likevel vise seg å være mest
uholdbare for oss. Etter en god time med svært bestemt negativt kroppspråk fra hennes
side fant vi ut at søvn var viktigere enn å vinne akkurat denne kampen. Vi tar
det heller til helga, var omkvedet. Og det skulle vi gjøre med småskjelvende sitring i
kroppen. Men det er akkurat her universets absurditet slår ut i full blomst.
Som med Anne skjønner den lille da på ett eller annet mystisk nivå at
hun skal sove hele natten - og gjør det for første gang på uminnelige tider. Men dette blir selvfølgelig avfeid som en ren
tilfeldighet fra vår side. Erfaring viser at optimisme skal være vel begrunnet
og godt fundert i empiri og fakta. Men etter to hele netter til med søvn slår
ihvertfall denne karen fast at hun er kurert og jeg takker ydmykt for at det finnes rettferdighet og godhet i verden. Men igjen slår universets
ironiske logikk inn, og hun begynner å ta i bruk det nattlige
serveringstilbudet når helga er over - når det passer dårligst. Vi gir etter og hun får et deilig nattmåltid. Ingen mønster er i sikte, det er noen gode og noen dårlige netter - dog kanskje mest av de siste. Hun er vel ikke mett nok på kvelden da? Nei, ok, så vi lemper inn havregrøt og Nøtterøys langsomste karbohydrater til mageskinnet står i spenn, men det hjelper akkurat like mye som å ha la henne faste. Så framtiden er uviss og spennende, og vi kjenner at vi lever.
