Endelig ferie! Og det ble feiret på mandag...med tur til Sandvika Storsenter på shopping. Hele familien på tur en litt under middels vakker sommerdag - kan livet bli bedre? Eh...ja. Anne så nok veldig fram til turen, da hun våknet 02:03 og syntes det var på tide å komme seg opp. Da måtte det en realitetsorientering til fra en svimeslått pappa som fikk henne på bedre tanker (les: Gikk ut fra rommet hennes mens hun var lys våken og håpet på det beste). Dette fungerte veldig bra i ca 10 minutter. Nye forhandlinger og en ny orientering om forskjellen på dag og natt, litt skikk og bruk og generell henvisning til Genevekonvensjonen paragraf fire (Alle foresatte har krav på minst fire timer uavbrutt søvn hver natt) hjalp og hun sovnet til slutt (les: Forlot på nytt rommet mens hun var bablende lys våken, håpet på det beste). Dette fungerte glitrende. Klokka fem våknet Lisa og var veldig klar for pupp, mens Anne våknet noen minutter etter det og var helt sikker på at det var morgen. Igjen måtte far inn og forhandle. Denne gangen var hans tilstedeværelse så søvndyssende at poden faktisk sovnet! Og det gikk to timer før hun igjen var sikker på at det var morgen. Denne gangen ble søknaden innvilget og hun kom opp, klar til å utforske verden på nytt. Og dagens første hilsen går til Rema 1000 som bør sette en mann til på design av bleiene deres. Jovisst er bleiene billige og friske i fargen, men det er vel ikke meningen at de skal ligge klamt rundt ettåringens venstre ankel når hun står opp? Anne lot seg ikke distrahere av slike detaljer, men jeg syntes nok hun dro litt på den ene foten. Etter en næringsrik frokost var det stort sett bare å pakke en halv taterleir inn i bilen og kjøre opp til Sandvika. Anne var i himmelen da hun kom inn i bilen, for å se episoden om ballen fra Drømmehagen for 487. gang er det beste som finnes. Dvd i bil er genialt. Takk kjære menn og kvinner som har sittet i dårlig belysning og satt sammen dette produktet langs et bråkende samlebånd (dagens andre hilsen). Lisa prøvde også å følge med, men var nok misfornøyd med handlingen og dramaturgien, og begynte å grine. Angst, ubehag og bekymring ble raskt de dominerende følelsene i kupeen. Og akkurat idet vi kom opp på E18 fikk sansene noe nytt å bite i; en umiskjennelig bæsjelukt som utvilsomt var levert av Anne. DA tenkte jeg at dette er nok en slags regel: Akkurat når du er oppe på en hovedfartsåre ved turens oppstart, øker barnets evne til å kvitte seg med kroppens avfallsstoffer. Hva gjør man? Skifter bleie med en gang på en tvilsom handikapdo eller lever i metangassens herlige verden i en time? Livet er rikt når man har muligheten til å velge. Men i og med at Lisas hyleintensitet tiltar, gikk vi for det usikre, nemlig småbarnreisendes twilight zone; bensinstasjonalternativet. Far er handlingens mann, han kaster stelleveska på skulderen, griper Anne og bærer henne inn på nærmeste stellerom med rekordtid i blikket; denne bleien skal skiftes på en tid som selv Michael Schumacher kunne ha nikket anerkjennende til (som en slags pitstopmetafor, da). Men han glemte å lukte etter bæsj. For utrolig nok har hun ikke bæsjet. Skuffelsen er til å ta og føle på inne på det vesle kottet, men far beholder verdigheten og skifter bleie til applaus fra sitt eget, syke konkurransesinn. Da vi kommer ut igjen, viser det seg at Lisa heller ikke har bæsjet. Så hvor kom bæsjelukta fra? Og hvor gikk den? For da vi kjørte igjen, var den borte. Kanskje den vandret inn i sansenes twilight zone, der den kom fra? Resten av turen gikk småpent helt inn til Stormannsgalsenteret. Men da vi var vel inne, meldte søvnbehovet seg med ett (for ikke å si to) nødskrik inne på XXL akkurat idet foreldregenerasjonen hadde parkert ved skohylla og far hadde plukket ut noen fantastiske, gule sko. Hylingen ble etter hvert mer energisk og tostemt, så far måtte kaste skoene og løpe ut fra butikken med de to i skrikende stereo (og det er laangt fra skohyllene til kassa på XXL). På vei ut tenker jeg at de som ser meg nok tror jeg en slik en som slår barna mine og på død og liv skal shoppe selv om det betyr at barna ikke har mat på bordet - og at jeg generelt er dum og ond. Samtidig vil jeg ikke gå med på at det de synes skal bety noe for meg, så jeg ser alle jeg møter inn i øynene og er klar til å kjøre ambulerende barneoppdragelsesdebatt. Det ble ikke noen debatt, men scenarioet var forholdsvis energitappende. Derfor var det godt å komme seg ut til en asfalt- og betongdominert bakgate i vakre Sandvika og se at barna roet seg og fant seg selv i søvnen. Gyldent øyeblikk og takk til den som oppfant barnevogna (hei!).
Nå skal jeg ikke kjede de to leserne som fremdeles er med helt hit med flere detaljer fra turen, men generelt var Anne grinete hvert minutt av tida vår inne i senteret (med unntak av den tida hun brukte på å spise mat og klatre i en trapp ute). Derfor var lettelsen stor da vi kunne komme oss tilbake med den andre halvparten av taterleiren vi hadde kjøpt på senteret, fått pakka alt inn og gitt de riktige personene riktig mat. Så var det bare å kjøre igang Drømmehagen (ny DVD!) og komme seg til Tønsberg så raskt som mulig, og håpe på at det ikke ble grining hele veien, ihvertfall. Vel framme, hjemme, like hele og veeldig glade for det - men da var Annes kosedyr borte. Plutselig, som ut av det blå. Ingen spor, ingen som hadde noe alibi og ikke til å finne på noen logiske steder. Tiden gikk og det nærmet seg leggetid med en rød varsellampe blinkende- legging uten Pinky? Ungen kommer til å få skader for livet. Men sannheten var at hun hadde stappet kosedyret ned i bleien uten at vi så det og gått rundt slik i et par timer. Da var herr Pinky naturligvis dynket i tiss, men det er vel sånn man gjør slike dyr til sine egne? Anne spiste deretter seks fiskeboller og tumlet hyper til sengs. Lisa sovnet også fredfullt etterhvert. Som dere kanskje kan tenke dere ble det en stille kveld...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar