Man kan bruke små evigheter på å fortape seg i den tapte tids problemstilling, evt bruke umåtelige mengder frisk energi på å synke ned i problematiske fortvilelser over sitt personlige potensiale som svinner hen bak den massive haugen av dagligdagse pliktløp. Like fullt er realitetene der. Jeg tenkte vel med et revefjesaktig smil at jeg skulle være så lur at dette ikke kom til å skje meg den dagen lure meg skulle bli pappa. Akkurat den der har jeg møtt i min mentale utgangsdør flere ganger. Og jeg er nok ikke alene, for vi mennesker har en innbilsk tendens til å tro at vi er godt over smartere enn gjennomsnittet. Men etter at Lisa ble født og vi plutselig befant oss midt i gjennomsnittet av befolkningen på absolutt alle statistisk tenkelige måter, har de praktiske gjøremålene samt kravet om oppmerksomt nærvær (les: være en slags kjærlig, oppdragende Securitasvakt) gjort at antall påkrevde handlinger har økt som statsgjelda i en middels bananrepublikk. Og da må det nødvendigvis bli mindre tid til å sitte og lese bok eller drikke seg full midt på blanke dagen - hvis det skulle være noe å trakte etter (man har vel erkjent at det mest nærliggende å trakte etter om dagen er kaffe) Så det er ikke fritt for at det har blitt noen justeringer på det personlige ambisjonsnivå, når det gjelder de rent prestasjonsmessige selvrealiseringsting som slumrer i bakhodet. Drømmen om å bli proff fortballspiller forsvant nok relativt tidlig i tenårene. Siden har det vel bare gått nedover med ambisjonene og realitetsorientering har blitt en viktig folkesport. Vel, det har vel ikke gått nedover, så bombastisk pessimistisk er det ikke grunn til å være. Men sideveisfarten er veldig stor. Og egentlig er det vel når først livet går sideveis det begynner å bli interessant. For om man fyker framover her i livet rett opp i det glamosrøse liksomliv, mister man både livsrikdommen og fotfestet og sliter hardt når hårfestet også fyker oppover. Fyker man rett nedover mister man også mye rikdom på alle måter, men har beina godt plantet på jorda som regel. Det er vel få som har hørt om uteliggere som sliter med innbilskhet og oppblåste ego. Eller?
 |
| En veldig stolt pappa |
Men jeg skal ikke klage!!!!! Denne pappaen har jo permisjon fra det etablerte samfunn og det er bare herlig. For det som før var en tidsklemme er nå heller et slags tidsvakuum. Jeg har mye tid på et tidspunkt når få andre har det. Midt på blanke dagen. Og jeg får brukt mye tid sammen med et lekende og leende vesen. Dette gir grobunn for å tenke, blant annet. Før permisjonen var det ikke tid til sånt. Tankene har blant annet ført til at jeg lurer på hva slags pappa jeg er. Legg merke til at jeg ikke tenker om jeg er en god pappa eller ikke. Akkurat det er jeg ikke så opptatt av, så lenge jeg føler jeg faller innenfor det jeg og omgivelsene oppfatter som akseptert. Tror de fleste ser på seg selv som en god pappa, ihvertfall over snittet. For min del spiller jeg ikke kort eller drikker meg fra hus og plen, jeg er ikke satanist og tenner på kirker eller er ute og kjører midt på natta for å bryte meg inn og stjele rullings evt er syk i hodet og snakker med postmenn som ikke er der. Helt ok, snill og grei. Men hvilken type pappa man er, er mer interessant. For når man går litt rundt i Tønsberg og nødvendigvis er på steder og gjør ting som foreldre og barn gjør, får man jo se hvordan de andre er. Og stort sett får jeg bekreftet at de alle fleste er gode foreldre. Men noen pappaer uroer meg. Nå vet jeg ikke hvordan disse menneskene var og hvordan de slo ihjel sin tilmålte velferdstid før de ble pappaer, men jeg tror noen må ha transformert sin personlighet betraktelig. Evt hadde de så mye plass ledig i sitt indre vesen at når papparollen krevde rom, ble alt annet fortrengt. Det ser ut til at alt heretter blir definert av den relasjonen de har til det lille mennesket. De er ikke lenger samfunnsborgere, de er ikke menn, de er ikke kompiser. Bare pappaer.
De bytter ut klærne sine med praktiske, vide jakker, store klumpete luer, en mengde skjerf og får et underlig, bredbent ganglag. Stemmen blir tynn og pipete, håret flatt og elektrisk etter all luebruken både inne og ute, gjerne i kombinasjon med en gigantisk sykkelhjelm (og en sykkelhjelm brukes like gjerne ute som inne). Den nevnte pipete stemmen er en glimrende formidler av de mest obskure og absurde barnesanger (og de kan alle de tjuefem originale versene), som blir formidlet med stor innlevelse og gjerne dramatisert. Og aller helst i det høyst offentlige rom der pipestemmen viser seg å være fantastisk gjennomtrengende og dominerende, slik at de som minst ønsker det får den største dosen. Her er vi inne på et annet karaktertrekk, nemlig den misunnelsesverdige egenskapen å gi totalt blaffen i hva andre synes og mener. De såkalt sosiale antennene er skrudd av og demontert for lenge siden. Dialogen med barnet er lagt på et nivå som gjør at man selv nærmer seg intelligensnivået til en veloppdragen hund. Og de synes tydeligvis at alt som skjer og alle man møter må kommenteres, både for poden og absolutt alle rundt. "Seee på vovven!
Neimen se på den lille vofsen da, Nils Larry! Eeeer den ikke søøøt? Tror du papsen også kan voffe som en voff voff? Trooor du det? Voffe som en voff voff? Tror du det? Voff voff?"eller "Å se på alle som sitter her inne på kafeen, Bjørg Rita. Skal du og pappa synge for alle mennene og damene? Skal vi det? Så kan vi danse indianerdans samtidig?" NEI! Dette er IKKE greit. Dette er forurensning og burde vært forbudt på lik linje med smugling og slåssing på åpen gate. Mulig jeg ta litt hardt i, men jeg synes at noen pappaer burde blitt tatt til side og forklart hva de egentlig holder på med. Samtidig burde de fått mulighet til å få tilbake sin gamle identitet, evt få en ny. Slik at de blir mennesker igjen. Joda, vi skal tolerere at mennesker er forskjellige og at det finnes ulike måter å gjøre ting på. Men vi må ta tak når et menneske er på vei utfor stupet. For hva skjer den dagen papparollen begynner å viskes ut og sønnen eller dattera skal bli selvstendige? Og ikke minst - når pappa selv må begynne å bli selvstendig? Da er det kanskje bedre å brenne inne med en personlig ambisjon eller to som man må la seile ivei i småbarnsblesten. Selvsagt kan det hende at ny forskning viser at slike pappaer klarer å stimulere sine barn på en unik måte - slik at podene blir umåtelig intelligente og veltilpassede individer. Men det utvikler neppe pappaenes intelligens.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar