Lakksko til salgs

 

Ok - jeg innrømmer det: Overskriften skyldtes mangel på fantasi og er et skittent triks for å få oppmerksomhet. Den har svært uendelig lite med virkeligheten til denne pappaen å gjøre. Kanskje   det er litt trist, men uansett: Det har som mine to lesere har skjønt gått en del sekunder siden forrigeinnlegg i denne bloggherligheten, og det skyldes ikke følgende forhold:

- Jeg har vært i Australia på fottur

- Jeg har fordypet meg i kosmologien og glemte helt alle jordiske detaljer

- Noen inviterte meg til å bli medlem i den lokale trekkspill- og mandolinklubben og det gjorde at jeg ble bitt av basillen.

- Jeg har vært full hele tiden

- Bilen ble så rå etter at jeg senket den og sotet rutene at jeg kommer meg ikke ut av den og jeg hviner rastløs rundt i Sems gater 24/7 på jakt etter meningen med tilværelsen.

Nei da, her er det hverdagen som er synderen. Men vel å merke av den typen som kan ta tak i en og farge dagene matte med bred pensel. Vi har jo en liten frøken som begynte i barnehage nå i august og da var det en del foreldre med erfaring som mente at vi kom til å gå en sykdomsperiode i møte, hele familien. Javel - jeg tenkte vel at Anne hadde så fantastiske gener at hun kom til å spise virus som fiskeboller. Og at resten av familien som heller ikke var vant med sykdom kom til å gå leende gjennom høsten med overskudd som trommisen i Muppet Show. Je rait.

Med fasiten i hånd og et tørkerullforbruk som en middels småby senere kan vi trygt fastslå at det lønner seg å lytte til erfarne fjellfolk. En kjapp og upresis oppsummering viser at de to små nydelige menneskene har vært innlagt hver sin natt på sykehuset med bronkiolitt, Lisa har hatt falsk krupp opptil flere ganger, vi har vært på legevakta tre-fire ganger og hos legen tre-fire ganger. All in the name of virus, snørr og hosting. Pappaen i huset har heller ikke sluppet unna, og hanglet seg gjennom høstmånedene i mer eller mindre nedsnødd tilstand. Først i begynnelsen av desember begynte tåka å lette, og da var det bare å ønske innspurten til jul velkommen. Deretter en herlig jul uten dekning på hverken konto eller nett på Nordmøre. Herlig! Så nå begynner optimismen å sive inn i huset som radon fra berggrunnen. Umerkelig, men deilig.

Det oppnås ikke kontakt med mobilabonnenten. Helt greit.

Fremdeles er god nattesøvn dog like ettertraktet som softis i Sahara her i gården. Lisa har ennå ikke skjønt at det er om natta vi skal sove mest og spise minst. Hun har levd etter motsatt prinsipp en stund nå. Som tidligere nevnt i forrige skriv og noen før det igjen, så gjør søvnmangelen deg litt smårar. Etter hvert desperat og slapp, før du til slutt blir apatisk og lallende.

Nå er jo 2013 i gang på sitt vis, og vi benytter anledningen til å takke de høyere makter for en tildels jævlig høst og ser framover med all den persepsjonen (evt perspirasjon/respirasjon/indignasjon/attraksjon/levitasjon) vi har liggende. Mot bedre tider, gyllen hudfarge og dobbel carport. Hvordan det går med de to små er en annen sak og noe for neste skriv. Men highlights er at Anne digger å være med på tur med pappa fremdeles og sier noe med "tur" når vi skal gå ut, samtidig som hun har utviklet en fotballmessig lovende høyrefot. Dette er vel ikke helt politisk korrekte verdier å løfte fram i offentligheten, men for meg er det to viktige søyler i livet. Og Lisa fortsetter sin smile- og sjarmørkarriere til familie og forbipasserende alkoholikere, samtidig som hun er tålmodig og tåler en stimulifattig tilværelse i vippestolen innimellom. Ikke så dårlige søyler det heller.