Jeg kjenner jeg blir mildt hjernevasket av å være hjemme og være sammen med Anne såpass mye som jeg er. Helt automatisk innstiller hjernen og sinnet seg på å kommunisere med en søt og blid 1-åring som ikke kan si noe annet enn "mama" - og "papa" hvis jeg legger godvilja til. (Hun lager masse andre lyder også, men de kan ikke - selv med godvilje - karakteriseres som ord) Likevel prater vi masse, hun gurgler og jeg gurgler tilbake, hun ser noe som jeg tror er fugler og sier "da!" og jeg roper "da!" tilbake. Hun ser lys og roper "da!" og jeg roper tilbake osv. Og slik fortsetter vi. Dette er jo helt greit og innenfor det som er rimelig. Det er viktig å kommunisere med de midlene man har. Men jeg må av og til ta meg i å høre meg selv si forholdsvis merkelige ting. Tidligere i dag skulle jeg legge henne i vogna for å sove, og da må det jo prates. "Nå skal det bli godt å legge seg, ja se på den deilige, fine vogna, så heldig du er som skal sove her, ja du er så heldig at..."osv. Fremdeles innenfor det som kan tolereres. Men plutselig hører jeg meg selv si "Ja, vi flesker tel, vi flesker tel, vennlig hilsen Kjell!" DA er grensen nådd. Vennlig hilsen Kjell? Hvor kom det fra?! Tror jeg virkelig hun sover bedre eller roer seg mer ned ved å si det? Hun skjønner jo ikke hva jeg sier, så hvem prater jeg til? Og ikke minst, hvis jeg hilser fra Kjell og ber henne fleske tel når hun skal sove, hva annet sier jeg da uten å være klar over det? Hvordan vil det gå når jeg skal omgås voksne?
Men hun sovnet da ihvertfall. Kanskje det var Kjells fortjeneste?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar