Våkenattas psykologi, del 2 (forhåpentligvis siste del)

Da nordmenn tidligere (les:skolelever) fikk anledning til (les:ble utkommandert til) å høste poteter med såre knær og knoker, ofte i dårlig vær og sjelden i oppreist stilling - ble den såkalte potetferien innført, og den varte normalt et par-tre dager. Altså fri fra skole enn så lenge, men for mange var nok skole mer fristende enn å ha fuktig jord klebet til kroppen og ha vond rygg (som en forsmak til det å bli giktisk etter førti år med hardt kroppsarbeid som din far før deg og som hans far før han igjen etc.). Nå som oljen har sydd monetære puter under de renvaskede og parfymeluktende skankene våre, sitter vi igjen med de herlige restene av denne ferien. Som med så mye annet tok vi vare på innpakningspapiret og kastet innholdet. Ferien skal vi ha, og da holder det ikke med to dager når vi først er i gang. Og siden potetene blir høstet maskinelt på en potetfarm langt fra vår virkelighet, kaller vi det heller høstferie. Halleluja!

Og det er ikke grenser for alt vi får gjort, med Anne i barnehagen på dagtid og velfylte gjørelister blant de voksne. Herlig med tid til å stå i kø i vaskehallen og legge silikon på kjøkkenet med ustø kontorfingre. Planen var å gjennomføre disse silikonaktige tingene de første dagene og deretter ta ut Anne fra barnehagen og ta en tur på torsdag. Vi savnet det å puste inn noe annet enn støvet fra Tønsbergs gater og kjenne en annen trekk rundt hårfestet. Våre bønner ble hørt, men kanskje på en annen måte enn vi hadde planlagt i vårt listeregime. For Anne ble gradvis dårligere utover uka, men vi holdt fremdeles stø kurs i foreldreverden. Og Lisa holdt stø kurs som en smilende men etterhvert litt nattlig plagsomt våken liten lykkebolle. Men mens vi planla den o'store torsdagen ble vi etter hvert mer skeptiske. Hosten fikk en mer og mer lavfrekvent og maritim karakter, og den generelle tilstanden ble veldig sjaber.

Torsdag var det på tide å dra til lege for sikkerhets skyld, og der ble det etter hvert konstatert bronkiolitt og en formaning om å dra på sykehuset med det samme. Med sine plutselig trange luftveier hadde nemlig Anne vondt for å puste, og det påvirket også nattesøvnen hennes (for ikke å si nattesøvnen til pappa, si). På hotellvis fikk vi eget rom og muligheter for å mat, men der stoppet også likheten med denslags fasiliteter. Kort sagt ble det igjen en forholdsvis søvnløs natt, med medisinering, overvåking og trøsting, med korte innslag av ditto spising. Vi fikk dra hjem påfølgende ettermiddag, etter at Anne hadde blitt kvikkere og derfor mer seg selv og derfor var forholdsvis dritt lei av å bare være inne på et hvitt rom hele dagen. Vi fikk ta med oss diverse apparater og medisin hjem, slik at vi kunne få bronkiene hennes på riktig kjøl igjen. Dessverre for Anne måtte hun medisineres ganske ofte, også på natta, og det vil si å puste inn noe adrenalin med jevne mellomrom. Som den observante leser kanskje kan slutte seg til, så er adrenalintilskudd midt på natta ikke å anbefale for å ha en harmonisk nattesøvn. Tross dette sovnet hun merkelig fort inn, og vi la våre slitne kropper ned og satset på ihvertfall en to-tre gylne timer i drømmeland. Men Jon Blund, den rakkeren, hadde forlatt bygningen. For idet roen senket seg, hørte vi frydefulle hvin fra Lisas vogge, og det var da signalet for at neste skift gikk på jobb.lik Fasit noen timer senere var nok en bortimot søvnløs natt. Lørdag ble for meg som for de gamle gitarheltene fra 70-tallet - de kan i ettertid ikke gjøre rede for hva som faktisk foregikk i det tidsrommet. Jeg følte meg som deltaker i et slags prosjekt, type forskning eller tortur, der man skal se hva som skjer med et menneske som vekkes hver halvtime. Merkelig følelse. Nå kommer jo skjønnheten innenfra sies det, men jeg har ikke ambisjoner om å få modelloppdrag med det første. For det å bli vekket så ofte framkaller en dyp og inderlig irritasjon. Problemet er bare at den ikke kan rettes mot noe, den må bare kastes ut i det store universet. Og det er jo sikkert fint det, men ikke videre konstruktivt sånt rent egoistisk sett. Skjønnhet har også sitt utspring i masse søvn, men det toget har jo forlatt perrongen for flere år siden. Så i vår husholdning er det de indre verdier som må dyrkes.

Anne ble heldigvis gradvis bedre og kom seg etter hvert i barnehagen påfølgende uke. Men på et tidspunkt føler man seg fristet til å la seg legge inn på et hvitt rom med gardinene for og bare sove, sove, sove...

Våkenattas psykologi

Dette tok visst lang tid. Jeg har bestemt meg for at dette ikke skal bli en slags bekjennelsesblogg, der jeg kommer opp med unnskyldninger for at jeg ikke har fått skrevet så ofte som internettet krever. Sammenlignet med brevskriving til en fjern onkel i Amerika eller utsendelse av romsonder til den andre delen av universet, ligger jeg likevel ganske bra an. Men i dagens statusoppdateringssamfunn er jeg håpløst på etterskudd. Dette statusjaget kan jeg ikke lenger forholde meg til. Heretter skal mitt tidsperspektiv være kvartærgeologisk på denne bloggen.

Over til hverdagsrealitetene. Med oppstart i barnehage og ditto på jobb har dagene vært velfylte til randen. Aktivitetsdråpene fyller tidsbegeret helt opp, og det finnes ikke tid igjen til pappas selvrealiseringsprosjekter. Men mulig det lysner i tunnelen ganske snart (haha!).

Annes første dager i barnehagen var tøffe både for mor og far. Å se din mest verdifulle (ihvertfall en av topp tre) gråte hjerteskjærende når du går er ikke noe særlig. Den fortvilelsen hun hadde i øynene er vond, den sier "hvorfor går du fra meg? hvorfor lar du meg være her? kommer du noen gang tilbake?". Å prøve å forklare barnehagens virkemåte og samfunnets krav til jobb og bygging av nasjonens BNP er litt tungt. Kroppspråket og handlingsspråket er det som gjelder, og når mamma eller pappa viser deg ryggen og går ut er det utrolig sterkt. Bedre blir det ikke av at du er i armene på et totalt fremmed person og femti andre ukjente småtroll løper rundt på sin småtrollmåte og utagerer sitt vesen på en måte som er naturlig for de men fremmed for deg. For Anne tok det omtrent en uke, så begynte hun å tilpasse seg situasjonen. Etter det var det virusenes inntog i kjernefamilien. For etter å ha tilpasset seg kroppslig og mentalt, var det immunforsvarets tur til å gå noen runder. Og da tenkte vel viruset at det var greit å ta runden innom hele familien. Tilfeldighetenes spill og skjebnens ironi hadde hatt møte for litt siden, og de hadde funnet ut at det beste tidspunktet for Anne å få øreverk på, var kvelden før vi skulle ta fly opp til Værnes med hele familien i anledning Lisas dåp. Vi kunne derfor stifte bekjentskap med de fleste klokkeslett i døgnet på en litt mer inngående måte enn normalt, for å si det pent. Den lille stakkaren gråt og gråt, og vi forsøkte å få henne til å sove. Det ble med ti-femten minutters søvnintervaller før hun igjen begynte å gråte. Mine farsinstinkter er nok mer utviklet på løfting, beskyttelse og gå på tur enn på sykdomsdiagnostikk. For uten feber men med rennende nese var det ikke lett å skjønne hva dette var for noe. Helt til mor i sin visdom dro henne i øreflippen og hun sprengte lydmuren. Da gikk det opp for oss, dvs meg, at dette var øreverk. Underveis, mens natta går og mørket er tungt og matt utenfor, forsøker jeg å holde positiviteten igang. Hver gang jeg la henne ned tenkte jeg at hun nok ville sovne denne gangen. Eller ihvertfall neste gang, det var sikkert bare et mareritt - ok, kanskje et litt langt mareritt, en føljetong av politiskolen-kaliber. Optimisme er bra, men den kan av og til komme i veien for realitetene også. Men nullstilling er gull verdt. Etter å ha krøpet til det medisinske korset, kjørte jeg opp til legevakta klokka tre. Og oppdaget at P3 sendte reprise av radioresepsjonen og jeg fikk høre litt av det siste stikket (nei det er ikke radioteater), mens tåka lå svalt og pakket inn natta slik at alle lyder plutselig var borte. Akkurat det var bortimot vakkert – og den tre minutter lange kjøreturen ble plutselig omdefinert fra tvangsvåkenattstress til voksentid. En paradigmisk forskjell. En jeg kjenner mener for øvrig at det er natta som er den beste tida på døgnet, for da er det god plass til å tenke akkurat de tankene han vil. Noe å ha i bakhodet for døgnville småbarnsforeldre. Mens ungen din skriker, så kan du trøste deg med at din tanke er fri! Herlig!

Joda, man fikk tak i alle medikamenter og nattstemningen var fremdeles lun og fin. Da var det bare å komme seg hjem og bruke remediene på den lille, og falle i søvn i en times tid før det var revelje og på tide å komme seg til flyplassen. Flyturen gikk bra og det ble en bra dåp, tross sykdom og ugunstig søvn. Å gå uten å sove nok - og langtfra minstekravet - blir som å gå rundt og være fyllesjuk, men uten å ha deltatt på festen. Noen ganger er det fristende å ta seg en fest, for fyllesjuk blir man jo uansett. Og så har man ikke gått glipp av noe. Men akkurat den er det vanskelig å få gehør for.

Høyt spill i Hellas

Det var på dette tidspunkt i mitt liv nødvendig med en bloggpause. Internettet kunne få lov til å fylle seg opp med andre ting i mellomtiden, og det ser det ut som internettet har klart fint. Vi har vært så frekke at vi har vært på en utenlandstur til vårt nest nærmeste ferieland, nemlig Syden. For å være mer presis dro vi til Parga på vestkysten (fastlandet) av Hellas, sammen med fam Øystein og Hanne, pluss Ida, Leander og Mina.
Vi følte det var best å begynne pakkeprosessen tidlig for å unngå stress selve reisedagen. På et tidlig tidspunkt ante vi vel at det skulle bli et betydelig lass med artikler vi skulle dra med oss ned til paradis (og som Adam var vi ikke der lenge). Selv om far prøvde å ha en asketisk tilnærming til sitt klesbehov, ble det likevel omtrent en romfolkleir som måtte fordeles på kofferter og andre innpakkingsremedier. Og plassering av riktig artikkel på riktig sted er en kunstform som er sterkt undervurdert. Her kjenner jeg allerede tidlig (på listestadiet) at min intelligens rett og slett ikke strekker til. Så det er mor som får (dvs tar) ansvaret (dette kan anbefales sterkt til andre fedre). Vi kommer oss opp til Gardermoen, får sjekket inn og kommer oss på flyet uten særlige problemer. Turen ned går også ganske knirkefritt, selv om man blir forholdsvis koko i hodet når man prøver å underholde en 1,5åring i mange timer på rad. Å være på 1,5årsnivået er hyggelig når man kan avlede oppmerksomheten med jevne mellomrom. Men det å konstant lage dyrelyder og rope enstavelsesord uten mening og bable ukritisk i flere timer er farlig for sinnet. Vel framme blir vi møtt med Yes please av Giorgos (eller var det Yannis?) og hotellets minibuss som kjører oss en times tur for 120 Euro (samlet). Altså bloody expensive. På dette tidspunkt, dvs rundt klokka seks lokal tid, var det en mør gjeng som satt i bussen og nøt kveldssola. Særlig barna begynte å sige langt fram på setene nå (uten barneseter, selvsagt). Og underholdningsportalen.no hadde gått tom for batteri. Her var det drømmen om en kald pils på verandaen mens barna sov rolig og trygt i sengene sine som hadde tatt over kommandoen. I bakhodet slumret likevel erkjennelsen om at Anne hadde sovet ekstremt lite da vi var på bryllupsreise i september, og hvordan Lisa ville reagere på den høye temperaturen, evt det iskalde rommet med aircondition, visste ingen. Vi kom fram til det eksklusive hotellet (ihvertfall så det helt sinnsykt ut på nettet) og ble møtt av to sure jenter i resepsjonen. Mulig det er finanskrise i Hellas eller bankkrise, men verst av alle er humørkrisa. Hyggelig å bli møtt på denne måten etter å ha reist som en slags Moses gjennom luftrommet i det som kjentes som 40 år, og hadde vært konstant påskrudd siden seks om morgenen og var både trøtt, sulten, sliten, tom i hodet, svett, bekymret og rastløs etter å få innlosjert legemene. Hadde vel forventet om ikke palmeblader foran føttene, så ihvertfall et slags velkommen hjem, sønn. Vi hadde på forhånd bedt om å få rom ved siden av hverandre, men det kunne vi jo ikke få! Nei, det var umulig (selv om vi hadde sendt mail om dette for leenge siden) - såpass måtte vi jo forstå (selv oss teite turister). Da jeg i tillegg ba om at de sjekket airconditionanlegget noe senere var det gjort. Jeg ble og forble deres personlige fiende hele denne uka. De smilte først da jeg dro.
Men frokosten var bra. Og strand og sol slår ikke feil noensinne. Anne lærte seg å si "bade" og forstå at det var en hyggelig aktivitet som varte i mange timer, mens Lisa forstod at det plutselig ble veldig varmt i noen dager før livet ble normalt igjen. Men like blid uansett.
Vi bodde like ved stranda og tok taxi inn til byen ved et par anledninger, blant annet for å spise. Mye bra mat å få forholdsvis billig. Parga er et nydelig sted med lite stress og "Hello my friend - special price?". Men ikke alt er bra her heller. På det ene stedet, som skulle være det aller beste var igjen servicen elendig og humørkrisa hadde tatt helt kontroll over enhver. Vi fikk retter vi ikke hadde bestilt (med et foraktelig fnys) mens regnet hølja ned. Og det ble forventet at vi måtte betale. Hovmesteren pekte bare på sin veldig fancy bestillingsanretning (den var jo elektronisk og derfor ufeilbarlig) som for å poengtere at hun hadde rett (her hjalp det lite å hinte om at hovmesteren ikke var elektronisk og derfor feilbarlig). Vi gikk i protest (selv om kanskje veldig få fikk med seg at det var i protest vi gikk). Det ble heldigvis med dette ene regnskyllet (både fysisk og mentalt).
Plutselig en uke over og vi lander i regnet på Gardermoen med en solbrun Anne som akkurat hadde vent seg til Sydenlivet og en Lisa som stort sett tilpasser seg det meste. Og foreldre som er glad de dro på tur og glade for at turen er over.

Gåjeg! Gåjeg!

Og dette, mine damer og herrer, er en Gåjeg

Om Anne tidligere har foretrukket å være ute og leke og stulle framfor å snuble i alle løse gjenstander inne i leiligheten, så har det tatt helt av nå. Dette handler ikke om at hun sitter på en flekk ute på plenen og studerer bladlus eller katalogiserer marktyper. Nå er det "Gåjeg" som gjelder.  Begrepet ble lansert for en par dager siden, da jeg var ute og gikk med de to englene. Oppdraget var som alltid å få den ene til å sove og finne lekeplasser til den andre. Noen ganger Mission Impossible, andre ganger banalt enkelt. Langt uti turen, etter at hun hadde sittet lenge nok til at energien slo rastløst så det rent ut buktet seg på den lille kroppen, begynte hun å rope "Gåjeg! Gåjeg!" og pekte ned på bakken.  Jeg skjønte da at hun ville gå selv, men også at det var noe mer. Dette handlet ikke bare om å tusle litt etter en ball i hagen, nei en Gåjeg er en tur, det er å komme seg et sted og se og oppleve noe annet. Og det er slettes ikke noen andre enn Anne selv som vet hvor hun skal gå. Derfor er en Gåjeg en tur med en litt uforutsigbar retning og med en uforutsigbar varighet. Og akkurat på grunn av de kriteriene kommer aldri en Gåjeg til å bli en olympisk gren.
På grunn av all gåingen har hun også blitt veldig flink og går fort. Dette stiller store krav til pappa, som må være forutseende både når det gjelder møtende trafikk (særlig musikk-og mobildistraherte ungdommer), dype søledammer, brennesler, tog, fly og legehelikopteret. For å nevne noe. Det blir ikke til at man får tenkt så mye dype tanker eller fullført noen tankerekker av noen særlig imponerende lengde, men nå har jeg ikke tenkt å bli noe særlig mer akademisk i løpet av dette året heller. Lite faglig påfyll - heller fått tappet av litt og sitter igjen med det faglige bunnslammet. Men det får duge.
Men om jeg ikke får tenkt langt og dypt, så er det kanskje kvalitet over det lille som kommer. Dette er jo mitt halmstrå nå. Og jeg får for meg at det jeg holder på med der jeg passer på den lille energibunten er det som definerer papparollen nå til dags. Ikke være jegeren med skjegg og et oppfarende, vilt vesen som er ute i skogen i en måned før han kommer hjem med en halv elg og er hjemme i to dager - konstant full og melankolsk. Før han igjen stryker på dør, beskjemt over å ha tilbakt så mye tid innendørs og sammen med kvinnene og barna, og blir borte igjen. Mens min oppgave er å passe på barna og sørge for trygghet i heimen. Og ikke mot ulver eller stupfulle bygdetullinger, men heller bidra til at middelklasselivshjulet går rundt uten for mye varmgang i lagrene.
Derfor er vi ute og rusler, Anne og meg. Og hun går og går. Bare noe småstein og rare planter distraherer henne. Det slår meg underveis at akkurat denne gåturen er noe jeg kommer til å huske veldig lenge. Mulig det blir ett av disse minnene som sitter i resten av livet og som nevnes i konfirmasjonstalen. Uansett raser hun avgårde og ender til slutt opp ved en av innfartsårene til Tønsberg, like ved jernbanestasjonen. Hadde det vært opp til henne, skulle vi bare ha gått rett ut i veien, for de bilene flytter seg jo sikkert av seg selv. Naiviteten lenge leve, men naivitet er ikke en god oppskrift for et langt og lykkelig liv. Særlig ikke det første. Så jeg får avledet henne bort til en fontene. Der tar vi en kort underveisvurdering, før pappa peker ut ut retningen for resten av Gåjeg. Dristig av pappa, for dette er tross alt en Gåjeg og den er pr def selvstyrt. Men poden skjønner at det er fint at pappa føler han bidrar med noe (jfr papparollen) så derfor går hun med på å gå hjem igjen (etter et par tre runder rundt fontenen). 200 meter hjemmefra går hun tom for bensin og må bæres. Men ikke noe problem. Neste dag er det ny Gåjeg, og denne gangen fullfører hun. Rekorden så langt er omlag 3 km. Jeg er både imponert og sjokkert. Men lett å legge om kvelden, det er hun.

Plenklippingens problematiske filosofi

Det har plutselig gått to uker av ferien og på tide med en tidlig midtveisevaluering. Dagene er utrolig fine, men samtidig godt over gjennomsnittet hektiske. Jeg satte opp en liste over ting jeg hadde tro på at jeg kunne få gjennomført i løpet av sommeren og har vel fått krysset av et par ting - hvis man er snill. For det å få gjennomført ting som tilhører øvre del av Maslows behovspyramide må anses å være et rent mirakel på lik linje med å gå på vannet utenom vintersesongen. Den tilgjengelige tiden er knapp. Disponibel tid er når Anne sover på dagen (mellom en halvtime og en time (hvis Lisa ikke har noen krevende behov)), samt kveldstiden etter sju - så framt Lisa sovner i religiøs tid (ikke nødvendigvis kristelig), og det er det ikke alltid hun gjør. I denne tiden bør man da være effektiv og få gjort alt man føler er nødvendig for å leve et anstendig liv på alle nivåer. Og et slik utgangspunkt er ikke heldig. Sovner ikke ungen når den skal eller som du forventer at den skal, blir du irritert. Sover de ikke lenge nok, blir det feil. Somling blir dødssynd. Ikke noen god formel for et harmonisk liv akkurat.
Samtidig er man nødt til å få gjort noen kjedelige og til dels hjernedøde ting også. Disse tingene er jo selve limet i samfunnsbyggingen og i et forhold. Og det er her plenklippingen kommer inn i bildet. Selve symbolet på et velstandssamfunn og på at man har blitt voksen. For når man som individ eller samfunn har kommet dit hen at man ser det nødvendig å slå gresset før det blir for langt (og det er jo ikke langt!), skjønner man at det er nok mat og møbler i huset. Mulig det var dette min mor hadde i tankene da hun etablerte ideen om at dette med plen var noe man skulle innføre på gården hjemme for mange, mange år siden. Forslaget falt i dårlig jord hos meg og broren min, som skulle leies inn som arbeidskraft. Uten betaling. Vi manglet både motivasjon for jobben og noen som helst forståelse for plenen som levedyktig konsept. Men mor var av en helt annen oppfatning. Det skulle vise seg at hun i bunn og grunn var en plenfanatiker, og ekstremister skal man passe seg for. Så denne plenen ble gradvis utvidet på alle tenkelige måter, både i areal, dybde og innfløkthet. Arbeidskraften, verktøyet og betalingen var imidlertid konstant. Selv om både jeg og broren min tynte den stakkars plenklipperen så godt vi kunne, klarte vi aldri å ta livet av den. Den startet og gikk ufortrødent. Det gamle gresset som størknet fast til alle bevegelige deler var ikke nok til å få den til å ta kvelden, tilvår store skuffelse. Vi så for oss en ny traktorplenklipper, der du kunne sitte og slappe av mens klippingen gikk av seg selv. Klippingen tok timesvis, sikkert opp til 12 timer. Dette var timer som gikk uten å føle glede av noe slag eller på noe nivå. Det var en tung og krevende oppgave, en last som lå på skuldrene, tyngre enn regnskyene som farget himmelen og dalsidene grå. Ingen spor av mestring. Bare et klassisk traume i beste Tarjei Vesaas-ånd.
Med dette slumrende i bakhodet blir man ikke akkurat superentusiastisk til plenaktivitet i voksen alder heller, særlig ikke nå når det er andre ting man heller ville ha gjort. Men likevel - samfunnet må bestå. Og jammen meg var det ikke så ille. På ett tidspunkt kjente jeg et snev av glede over å få klipt ned de stakkars gresstustene. Om dette var et patetisk brøl fra villmarka og følelsen av å vinne over naturen, vet jeg ikke, men det var fint å se at det ble en slags orden i området rundt huset. Mulig det også var befriende med varig motordur rett inn i øret slik at det ikke ble plass til noen annen input. En smådesperat følelse av alenetid, og det er jo pr def deilig.
Ellers går det bra med hovedpersonene. Lisa er som alltid blid, og har nå erobret smokken for fullt. Det er godt nytt for foreldrene, som trolig kan se fram til mer forutsigbar og enklere legging. Anne snakker mer og mer. Nå bruker hun "mamma" og "pappa" bevisst for å få oppmerksomhet. Blant annet roper hun noen ganger "pappa" etter at hun har lagt seg. Da kaster far alt han har i hendene og løper inn til en smilende, søt liten jente som har "mistet" smokken og kosedyret på gulvet og må ha hjelp til å få de opp igjen. Far går ut, det blir stille i to minutter før det skjer igjen. Far inn igjen, og slik fortsetter vi i noen runder. Rent pedagogisk burde sikkert far tatt noen grep her, men han klarer ikke å motstå sjarmen til det vesle trollet. Det blir ikke siste gang hun sjarmerer faren sin i senk. Og snart begynner Lisa også. Da er han ihvertfall solgt.

Dette herlige smilet møter meg hver morgen

   

...og storesøster smiler bra hun også

Less is more or less

Endelig ferie! Og det ble feiret på mandag...med tur til Sandvika Storsenter på shopping. Hele familien på tur en litt under middels vakker sommerdag - kan livet bli bedre? Eh...ja. Anne så nok veldig fram til turen, da hun våknet 02:03 og syntes det var på tide å komme seg opp. Da måtte det en realitetsorientering til fra en svimeslått pappa som fikk henne på bedre tanker (les: Gikk ut fra rommet hennes mens hun var lys våken og håpet på det beste). Dette fungerte veldig bra i ca 10 minutter. Nye forhandlinger og en ny orientering om forskjellen på dag og natt, litt skikk og bruk og generell henvisning til Genevekonvensjonen paragraf fire (Alle foresatte har krav på minst fire timer uavbrutt søvn hver natt) hjalp og hun sovnet til slutt (les: Forlot på nytt rommet mens hun var bablende lys våken, håpet på det beste). Dette fungerte glitrende. Klokka fem våknet Lisa og var veldig klar for pupp, mens Anne våknet noen minutter etter det og var helt sikker på at det var morgen. Igjen måtte far inn og forhandle. Denne gangen var hans tilstedeværelse så søvndyssende at poden faktisk sovnet! Og det gikk to timer før hun igjen var sikker på at det var morgen. Denne gangen ble søknaden innvilget og hun kom opp, klar til å utforske verden på nytt. Og dagens første hilsen går til Rema 1000 som bør sette en mann til på design av bleiene deres. Jovisst er bleiene billige og friske i fargen, men det er vel ikke meningen at de skal ligge klamt rundt ettåringens venstre ankel når hun står opp? Anne lot seg ikke distrahere av slike detaljer, men jeg syntes nok hun dro litt på den ene foten. Etter en næringsrik frokost var det stort sett bare å pakke en halv taterleir inn i bilen og kjøre opp til Sandvika. Anne var i himmelen da hun kom inn i bilen, for å se episoden om ballen fra Drømmehagen for 487. gang er det beste som finnes. Dvd i bil er genialt. Takk kjære menn og kvinner som har sittet i dårlig belysning og satt sammen dette produktet langs et bråkende samlebånd (dagens andre hilsen). Lisa prøvde også å følge med, men var nok misfornøyd med handlingen og dramaturgien, og begynte å grine. Angst, ubehag og bekymring ble raskt de dominerende følelsene i kupeen. Og akkurat idet vi kom opp på E18 fikk sansene noe nytt å bite i; en umiskjennelig bæsjelukt som utvilsomt var levert av Anne. DA tenkte jeg at dette er nok en slags regel: Akkurat når du er oppe på en hovedfartsåre ved turens oppstart, øker barnets evne til å kvitte seg med kroppens avfallsstoffer. Hva gjør man? Skifter bleie med en gang på en tvilsom handikapdo eller lever i metangassens herlige verden i en time? Livet er rikt når man har muligheten til å velge. Men i og med at Lisas hyleintensitet tiltar, gikk vi for det usikre, nemlig småbarnreisendes twilight zone; bensinstasjonalternativet. Far er handlingens mann, han kaster stelleveska på skulderen, griper Anne og bærer henne inn på nærmeste stellerom med rekordtid i blikket; denne bleien skal skiftes på en tid som selv Michael Schumacher kunne ha nikket anerkjennende til (som en slags pitstopmetafor, da). Men han glemte å lukte etter bæsj. For utrolig nok har hun ikke bæsjet. Skuffelsen er til å ta og føle på inne på det vesle kottet, men far beholder verdigheten og skifter bleie til applaus fra sitt eget, syke konkurransesinn. Da vi kommer ut igjen, viser det seg at Lisa heller ikke har bæsjet. Så hvor kom bæsjelukta fra? Og hvor gikk den? For da vi kjørte igjen, var den borte. Kanskje den vandret inn i sansenes twilight zone, der den kom fra? Resten av turen gikk småpent helt inn til Stormannsgalsenteret. Men da vi var vel inne, meldte søvnbehovet seg med ett (for ikke å si to) nødskrik inne på XXL akkurat idet foreldregenerasjonen hadde parkert ved skohylla og far hadde plukket ut noen fantastiske, gule sko. Hylingen ble etter hvert mer energisk og tostemt, så far måtte kaste skoene og løpe ut fra butikken med de to i skrikende stereo (og det er laangt fra skohyllene til kassa på XXL). På vei ut tenker jeg at de som ser meg nok tror jeg en slik en som slår barna mine og på død og liv skal shoppe selv om det betyr at barna ikke har mat på bordet - og at jeg generelt er dum og ond. Samtidig vil jeg ikke gå med på at det de synes skal bety noe for meg, så jeg ser alle jeg møter inn i øynene og er klar til å kjøre ambulerende barneoppdragelsesdebatt. Det ble ikke noen debatt, men scenarioet var forholdsvis energitappende. Derfor var det godt å komme seg ut til en asfalt- og betongdominert bakgate i vakre Sandvika og se at barna roet seg og fant seg selv i søvnen. Gyldent øyeblikk og takk til den som oppfant barnevogna (hei!).
Nå skal jeg ikke kjede de to leserne som fremdeles er med helt hit med flere detaljer fra turen, men generelt var Anne grinete hvert minutt av tida vår inne i senteret (med unntak av den tida hun brukte på å spise mat og klatre i en trapp ute). Derfor var lettelsen stor da vi kunne komme oss tilbake med den andre halvparten av taterleiren vi hadde kjøpt på senteret, fått pakka alt inn og gitt de riktige personene riktig mat. Så var det bare å kjøre igang Drømmehagen (ny DVD!) og komme seg til Tønsberg så raskt som mulig, og håpe på at det ikke ble grining hele veien, ihvertfall. Vel framme, hjemme, like hele og veeldig glade for det - men da var Annes kosedyr borte. Plutselig, som ut av det blå. Ingen spor, ingen som hadde noe alibi og ikke til å finne på noen logiske steder. Tiden gikk og det nærmet seg leggetid med en rød varsellampe blinkende- legging uten Pinky? Ungen kommer til å få skader for livet. Men sannheten var at hun hadde stappet kosedyret ned i bleien uten at vi så det og gått rundt slik i et par timer. Da var herr Pinky naturligvis dynket i tiss, men det er vel sånn man gjør slike dyr til sine egne? Anne spiste deretter seks fiskeboller og tumlet hyper til sengs. Lisa sovnet også fredfullt etterhvert. Som dere kanskje kan tenke dere ble det en stille kveld...

Landsbyen som forsvant

Livet går i faser, og noen faser er sterkere enn andre. Nå skal vi plutselig overlate Anne til andre på dagtid, i det som kalles barnehage på folkemunne. I den anledning var vi på foreldremøte - vårt aller første. Merkelig. For selv om man innerst inne vet det, så føler man seg kanskje ikke helt voksen og ansvarsfull absolutt hele tiden. Kall det gjerne en illusjon og en livsløgn som man ikke skal ta fra folk (for DET...), men man er jo fremdeles ung? Om ikke akkurat i betydningen lovende og med et kroppslig utviklingspotensiale (i positiv forstand) - men ihvertfall mentalt. Det å skrive akkurat disse ordene er vel det beste tegnet på at man IKKE er ung, men bær nå over med 42-åringen (enn så lenge ihvertfall). Men det blir vanskeligere og vanskeligere å holde på den mentale ungdommeligheten, trangen til å brøle uten impulskontroll, samle sammen noen venner og drikke seg full på en torsdag formiddag eller spille Playstation, Wii eller hva det nå heter alt sammen helt til du blir aggressiv. Friskheten svinner hen som kullsyra i en ukes gammel cola - og blir erstattet med kynisme og rutinejag (nå må vi få rutiner for dette!).Samtidig vet man også at disse rutinene er nødvendige for å samle sammen nok tid til å puste litt innimellom slagene. Slik har det blitt fordi vi må være foreldre og jobbmennesker - samtidig som vi skal være mennesker også, til en viss grad. Og da er vi pent nødt til å overlate arvingen til ukjente i de beste timene på dagen - samtidig som vi selv bruker de samme gode timene på jobb. Jeg ser for meg scenarioet med en trøtt og småkranglete morgen der adrenalinet koker mens Anne ikke vil ha den rosa jakken likevel, mens man halvveis ute husker at man hadde glemt matboksen men det har vi ikke tid til nå, og da er det bare å hive seg inn i bilen mens ungen hyler og ikke vil og du selv hyler innvendig og slettes ikke vil egentlig men må fordi det er slik samfunnet er - og etter du har brukt opp all energien på jobb henter du den samme ungen og nå blir det drama fordi hun ikke vil hjem igjen og du truer og lokker helt til du tar tak og bærer ungen ut og drar på deg tinnitus på høyre øre. Etter en næringsfattig middag er det da to timer til dere begge besvimer, du i stua foran TV'n og hun i senga si.
En overdrivelse, ja vel, men slike stunder kommer man nok til å touche innom. Liker det ikke, liker det ikke i det hele tatt. Det må finnes en annen måte å gjøre dette på - at vi foreldre skal gjøre en innsats for samfunnet mens vi tar oss av barna våre. Det må visst en hel landsby til for å oppdra et barn - men hvor er den landsbyen når du trenger den?

Om Moses og toppidrett

Meningen med en blogg er nok sikkert  at det er en slags utropspost, rent digitalt sett, der man holder andre mennesker oppdatert på hva man nå måtte holde på med til hverdags. For min egen del har jeg sjelden hatt noe særlig behov for å dele de hverdagslige tankene mine med internettet, selv om de skulle være umåtelig intelligente eller om jeg hadde et banebrytende ordspill som ville sette en ny standard for ordspillet som litterær kraft (eller noe slikt). Slike ting inntreffer dessverre (?) uvanlig sjelden. Ikke er jeg det dugg interessert i hva som er moteriktig heller (arvelig belastet fra en speilvegrende far). Derfor lå det ikke akkurat nær min bevisste tanke at jeg skulle begynne med pappablogg da jeg hørte at det var det som kom til å bli det neste hotte her i Norge, ifølge et jålete damemenneske på TV. Men magefølelsen min sa at dette måtte jeg begynne med - fordi det var en utfordring, og fordi det er bra (men ikke alltid behagelig) å utfordre seg selv på noe man i utgangspunktet gruer seg for å gjøre. Og fordi det på ett eller annet nivå virket morsomt.
Men for å komme til et slags poeng så ser dette med blogg ut til å sprekke hva angår oppdateringsfrekvensen. Dette handler ikke om at jeg ligger og vrir meg på sofaen og føler at jeg ikke har noe liv å berette om. Det handler heller ikke om at jeg har begynt å fiske med flue eller har begynt å brette papir på en vidløftig måte. Dere skjønner kanskje at det rett og slett handler om tid og batterinivå rundt klokka elleve på kvelden for et i utgangspunktet A-aktig menneske som mentalt sett har lagt seg for en time siden. Under normale omstendigheter. Og for godt og vel en uke var ihvertfall ikke omstendighetene særlig normale. Anne har begynt å få tenner, hun hovner opp noe kraftig i munnen og var sur og misfornøyd noen dager. Mitt hobbynivå er i utgangspunktet rikt, men nå er det innsnevret til trening og iskaffe. Jeg tenkte i min ekstreme optimisme å være med på et terrengløp sist uke. Synkronisitet er et fint ord og noe jeg har smakt litt på etter 11.april. For enkelte ganger er det bare ikke mulig å få gjennomført det man planlegger. Feilen her er naturligvis at man i det hele tatt planlegger noe som helst. Det er jo i seg selv toppidrett. For det løpet ble det jo ikke noe av. Selv om jeg kunne ha gjennomført det, så kjennes det ikke noe bra å overlate den lille tannfeen til mor, når hun selv har hatt en stri dag (apropos toppidrett) og ungen er forandret til en annen, grinete unge (men med god grunn). Tannrabalderet startet samme dag som løpet, selvsagt. Slike ting har en tendens til å inntreffe akkurat når man ikke ønsker det - og nettopp derfor er planlegging håpløst. Da blir det til at man går og forventer noe, om det så skulle være å stå i kø foran vaskehallen i noen minutter (og få en herlig alenestund i kupeen), og så blir irritert når dette man planla ikke blir innfridd.
Andre eksempler på synkronisitet:
 - De beste motivene kommer alltid to sekunder før du er klar med kameraet
 - Hvis du reiser hjem fra jobb for å avlaste og bruke litt tid med ungen din i et par timer, kan du garantere at det er nettopp denne gangen at ungen sover absolutt hvert minutt du er hjemme.
 - Hvis mor tar med seg den ene ut for at du skal sove, vil den andre våkne (aller helst med et skrik)
 - Den mest klissete og mest tomatbaserte maten er den som er best å spise med hendene
- Hvis du satser på at ungen vil sove, kommer hun til å våkne (akkurat i det tidspunktet hvor man er lengst hjemmefra)
- Går du tom for våtservietter og kluter, vil mengden av bæsj øke til det dobbelte.

Skuffelsen står i forhold til forventningen. Skal man holde på slik, er man garantert å gå dukken i en slik periode som denne familien er inne i nå. Man blir nødt til å senke forventningsnivået til et minimum og heller være glad for de mulighetene som kommer - i det øyeblikket de kommer. For med et høyt forventningsnivå er det lett å falle i klagefella hvor man blir den som syter over lite søvn, mangel på eget liv og svunne drømmer. Man faller ned i offergropa og har det deilig der i all sin selvmedlidenhet. Ikke at man skal fortrenge fakta - men man behøver ikke å forsterke de heller - i etterkant. Lage store overskrifter og sette mange reportere på saken. Nå er det selvsagt ikke enkelt å beholde et svett smil i alle situasjoner. Dette er et ideal man får forsøke å strekke seg etter. Å gjennomføre en småbarnsperiode uten å være littegrann sytete er vel omtrent like enkelt som å føre et helt folk ut i en ørken i 40 år med en forholdsvis tynn slagplan og aldri noensinne rydde opp litt i neseboret med fingeren.

Tennene banker på døra, men blide Anne er heldigvis tilbake blant oss. Det var godt å få henne hjem igjen. Imens fortsetter Lisa på sin smile- og spiseparade. Alt ved det normale - og det normale er fint.

Karma og komfortsoner

Noen ganger føler man at livet har en innebygd avlønningsmekanisme. Etter å ha slitt med at Anne våkner ukristelig tidlig og Lisa sovner ditto sent, fikk vi for noen dager siden kjenne smaken av et annet liv. En bedre utgave av et sådant, må det også være lov å si. Lisa sovnet fornøyd rundt elleve, mens Anne ikke våknet i det hele tatt i løpet av natta og ga først lykkelige lyder fra seg klokka kvart over sju! Lisa hadde sovet uavbrutt fra elleve til fem, og vært våken bare en kort stund. Ute var været vakkert og jeg hadde fri - noe som betød at helga lå og ventet dovent på meg. Det var nesten så jeg måtte lukke øynene og prøve en gang til for å bare sjekke at dette var den riktige utgaven av fredag morgen. Men det var det! O salige lykke! Over seks timers søvn! YES!
Med en så harmonisk start på dagen, var det klart at det bare var å surfe på medgangsbølgen resten av tida. Vi var på sjekk med både Lisa og Anne på helsestasjonen. Lisa er nå oppe i 5,4 kg, dvs at hun holder stø kurs med 300g vektøkning i uka. Hun har blitt mye lengre også, blir en skikkelig kraftplugg dette her. Hun får naturligvis mye mindre stø oppfølging enn Anne fikk, men vi er der kvalitativt når vi først stikker hodet innom henne for å se at alt er som det skal. Hun virker stort sett som et lykkelig lite vesen, som spiser masse, sover masse og i mellomtiden smiler mye.
Jeg pleier å ta med meg en sovende Lisa og en vilter Anne på en tur om ettermiddagen, slik at mor har muligheten til å få kontakt med hvilepulsen for en liten, forgjengelig stund. Hvis jeg da slipper Anne litt løs i til dels kontrollerte former, er det veldig underholdende og til dels utenfor komfortsonen for min del. For det er som å gå sammen med en full kompis i byen, mens du selv er edru . Hun raver tildels ustøtt rundt og hyler litt brått mens hun forsøker å få kontakt med alle de tilfeldig forbipasserende som strener forbi. Jo mer tilfeldig de passerer, desto bedre synes det som. Med sterk tro på egen sjarm leter hun etter et smil og en bekreftelse på at selvtilliten har dekning på kontoen. Her stopper også likheten med den fulle kompisen. For der han ikke får samme responsen, men i stedet setter seg ned og begynner å grine og spytte litt, får Anne enorme mengder med gode smil tilbake. Og gjerne fra de svært tilfeldig forbipasserende som man ikke skulle tro hadde lagret slike smil noe sted. Som pappa litt på etterskudd et par meter bak betyr denne voldsomme sosialiseringsprosessen at jeg også må være med på isbrytningen. Det er veldig hyggelig, men også veldig uvant. Sjelden jeg har gått i sikksakk opp gågata og boblet over av glede på en slik måte at jeg måtte dele det med resten av verden. Jeg sier ikke at det er en bedre måte å tilnærme seg verden på, det å gå målbevisst surmulende og finstudere brosteinen, men slik har det nå engang blitt. Har man vokst opp langt fra folk og framdyrket stillhet i oppveksten, så får det konsekvenser. Men jeg har sikkert godt av det. Skal ikke se bort fra at det å bli pappa faktisk kan gjøre deg til et bedre menneske. Slike ting er vanskelige å se selv, men jeg tror det er tilfelle. Ikke som en allmenn regel, men som en mulighet.

Baksidens medalje

Som kjent har medaljen en bakside, og i dette tilfellet har pappapermen er sur bismak etter to livsintense uker som er fulle av sterke minner. Prøvebunkene lå ubarmhjertig og ventet på meg etter at de potensielle skolelysene hadde besvart slemme oppgaver etter beste evne. Om ikke alle lys er like sterke i skolesammenheng, så er de personlige lysene så sterke hos hver og en at det kjennes som en plikt å rette med andakt. Dvs å bruke tid. Og hvor skulle man så tatt den fra? Nei, en får vel sette seg til på kveldstid da, vettu. Eh...ja. Det er viktig med kommunikasjon, men Lisa og Anne har tydeligvis ikke snakket sammen om fordeling av våken tid med tanke på å ha nogenlunde kapable foreldre til enhver tid. For Lisa, den lille søte med dobbelthake som smiler veldig ofte og bra, har funnet ut at det er best å sove stort sett hele dagen, for så å våkne til om kvelden og være konstant sulten til tolv. Da kan hun besvime. Mens Anne, hun som nå har funnet ut at det beste i verden er å løpe rundt hjulbeint i hagen og aller helst opp på veien, har innsett at det er godt å sovne klokka sju - og helt nødvendig å stå opp seks. Hvis ikke tidligere. Kombiner dette med et ønske om å rette massevis av prøver til resultathungrige ungdommer som skal bygge landet, og vi har en tidsmessig kortslutning. Det toppet seg vel egentlig her på søndag morgen da reveljen gikk klokka fem. Fem! Det er ubrukelig tidlig. Eller ubrukelig sent. Uansett bare et ubrukelig tidspunkt på alle måter. Er du oppe til fem, kan du glemme å være menneske dagen etter. Må du stå opp fem, blir du heller ikke menneske. Heller mannevond. De store pedagogene mener at det er viktig å la barnet kjenne at denne tiden er kjedelig, og at det derfor ikke er noe å trakte etter å stå opp så 100% forbasket tidlig. Jeg har ingen problemer på min side med å kjenne på kjedsomheten på dette tidspunktet, men er vel heller tvilende til om Anne er på samme bølgelengde. Som mattelærer burde jeg også ha forutsetninger for å skape en kjedelig atmosfære - er ikke det jobben min? Men eget initiativ og kreativ besluttsomhetstrang har heller ikke våknet klokka fem om morgenen. Det eneste man kjenner er at man ser fram til at fantorangen begynner om en og en halv time. Og det i seg selv er skummelt - å gå rundt og glede seg til at den lille, selvsentrerte og kjønnsforvirrede elefantskapningen med uvanlig få sympatiske trekk skal sette i gang med den irriterende lallingen sin. DA er det kjedelig, da.

 I mellomtiden: Drømmehagen. Anne synes tydeligvis det er helt fantastisk, for det er det eneste som kan få henne til å stå en halvtime foran TV'en og forsøke å være interaktiv med de tussete figurene som ramler rundt inne i den grønne parken. Så for henne er det ikke kjedelig. Den gode pedagogikk seiler nok derfor skuta si et stykke unna våre farvann om morgenen. Men jeg er nok heller mer bekymret for hvordan disse inntrykkene påvirker henne. Drømmehagen fenger henne jo, men er det bra for en liten knott å få slike inntrykk såpass tidlig på dagen, når barnesinnet er helt rent og svært mottakelig for læring? Skeptisk...det er ikke slik her i livet at alt som umiddelbart fenger er noe man ukritisk skal fortsette med. Og ihvertfall ikke når logikken dreier seg om lodne tøybamser som reker rundt og prøver å fange en slags bil og fortelleren lirer av seg meningsløse setninger i syrerus. Det er bare å håpe på at hun får mer saklig input senere på dagen, så kan hun sette drømmehagen i et kritisk lys selv. Og med grunnlag i dette heller tanke at "nei, jeg synes ikke drømmehagen er noe særlig bra for meg og min utvikling, derfor sover jeg en time til". Hvis det går bra, skal jeg flytte til Las Vegas og gamble sporenstreks...

Trøste og bære

Det blir ikke så stor overgang å få en til, var det noen som mente før Lisa ble født. Da er systemet etablert og babyen vil du ikke merke en gang, for den bare sover og skal ha pupp. Ikke noe ekstra stress i det hele tatt. Nei da.
Nei vel?
Vedkommende er herved diskvalifisert fra å være skråsikker på noe som helst og har mistet all småbarnskredibilitet. For det ER en forskjell. Det har vi definitivt fått merke nå når de to pappaperm-ukene er unnagjort og pappa er på jobb. Nå om dagen er Anne hypersosial, småtrøtt (men sove, det skal vi ikke) og har et energinivå som selv en Charter-Svein med sukkersjokk hadde hatt vansker med å matche. Kombinert med en ekstrem utforskertrang blir dette krevende nok. Men når mor da i tillegg skal ha en helt utrolig sulten baby hengende ved puppen i tillegg, skjønner man at det kreves at hun er mer enn et vanlig menneske. Heldigvis er hun det. Hun er en eller annen slags superhelt som klarer å takle at Anne drikker Bamses barneshampoo, samtidig som Lisa griner og vil ha puppen for tiende gang på et kvarter. I tillegg har hun maten klar når far kommer fra jobb, hun vasker klær og drar og handler mens far ligger henslengt foran sofaen med Lisa på brystkassen (mens det tilfeldigvis er fotballkamp på TV'n). Ikke nok med det, så smiler hun også. Så dette er ikke et vanlig menneske, men trolig ett eller annet hyggelig (og veldig pent) vesen fra en annen planet, et godt stykke herfra - for hun er ikke bygd av de samme grunnstoffene som oss andre.
Den matglade lille krabaten har spist seg til en dobbelthake allerede og hadde gått opp 400 gram til den nydelige vekten 4,5 kg nå sist onsdag. Med andre ord en vektøkning på 10%. Forholdsvis respektabelt på en drøy uke. Hadde jeg gått opp 8 kg på en uke, hadde jeg nok ikke fått like mye skryt.
Ellers er dagene jevnt intense fra morgen til kveld. Anne legger seg sju, og da pleier Lisa ofte å våkne til liv og være gretten og svært sulten til 10-halv elleve. Så det blir ikke mye tid til selvrealisering, men det får vi heller spare opp til ungene flytter på hybel. Foreløpig er det å velge pålegg selv på knekkebrødene mine nok til å tilfredsstille denne trangen.
Noen ting jeg ikke kommer til å klare å gjennomføre i tiden som kommer (Not to do-list):
 - begynne å røyke, snuse eller drikke konjakk
.- begynne å henge med feil folk (eventuelt henge med folk generelt)
 - starte opp hjemmebrentindustri i kjelleren
- melde meg inn i en gutteklubb der vi snakker om vinkjellere, snertne biler og blodfortynnende
- lage en modell av Notre Dame av fyrstikker
- legge et puslespill (10 000 biter) på stuegulvet og forlange at ingen rører det i løpet av tre uker
- få brevvenner
- pusse opp badet
- drive rundt i byen og shoppe for å slå ihjel tid og kvele fornemmelsen av ulevd liv

...men jeg skal skrive blogg. Av og til ihvertfall!

Er det en tobarnspappa i salen?

Det er merkelig å komme ut fra føderommet igjen når mor har "levert varene". Vi var to som gikk inn og tre som kom ut igjen. Jaså? En person til? Like merkelig å ta med denne personen hjem. En bitteliten krabat som trenger absolutt alt og er 100% avhengig av andre (les:mor 97% og far 3%) for å klare seg. Slik også med Lisa. De første tre døgnene hennes gikk i grunnen med til å suge seg fast i puppen. Hvis man tror på reinkarnasjon, er det liten tvil om at det var dårlige tider der hun var i sitt tidligere liv.

Lisa har akkurat kommet fra sykehuset

Nå har hun imidlertid begynt å bli mett, så da er søvn neste prioriterte område. Så nå sover hun stort sett og innimellom smiler hun også! Et herlig lite vesen som jeg har blitt veldig glad i allerede. Denne kjærligheten er jo fullstendig betingelsesløs; jeg er glad i henne fordi hun er, ikke for noe hun gjør eller har prestert.

Hun er, som dere ser på bildet, utrolig pen å se på og et nydelig lite menneske som ser frisk og sunn ut. Som min gamle far sier, så er helsa viktigst.
Det har vært veldig spennende å se hvordan Anne har reagert på å få babyen i hus. Den første reaksjonen da hun så henne, var et stort smil. Samtidig reagerer hun veldig på babygråt. Den første kvelden hjemme gråt Lisa tre ganger, og hver gang våknet Anne gråtende. Hun pleier vanligvis ikke å gjøre det, og hun gråter ikke på den måten - sårt og engstelig. Selv om det er vanskelig å tolke, kan det se ut som om hun på ett eller annet plan skjønner at hun nå er storesøster. Og hun har gitt henne et navn: "Gika". Det får holde til så lenge, vi får heller fylle inn de korrekte detaljene senere.
Tobarnspappa da gett - den sterkeste følelsen er stolthet. Nå har jeg fått til noe her i livet, selv om mitt bidrag strengt tatt var veldig lite rent biologisk, så er det desto større mentalt eller kjønnsrollemessig. Det er noe som har falt på plass nå, om det nå er etablerergenet som har slått meg i bakken eller urmannen som kan dunke seg på brystkassen og være trygg på at Hamnesgenet lever videre. Jeg heller nok mot løsning 2. For inni meg har jeg nå en seierherre, en som har vunnet livets store slag. Han er som en tsar eller keiser. Ryggen er fryktelig bratt og blikket viker ikke for noen når jeg er ute og triller med Anne og Lisa. Jeg overrasker meg selv med å være smilende og nynnende - med lyd - når jeg går rundt. Og driter fullstendig i om noen skulle ta anstøt av min oppførsel (veldig få gjør vel egentlig det, hverken går rundt og smiler eller tar anstøt, hvis det er det det heter). Egoet vokser ganske betydelig, for jeg kjenner en viss irritasjon over at samfunnet går sin gang, selv om jeg akkurat har blitt pappa. Der det skulle ha vært offentlig flaggdag, parader i byen med is og ballonger, salutter fra Slottsfjellet og audiens hos Kongen, er folk på jobb som vanlig, og skolelevene må lære om Pytagoras like fullt. I det glade fødselsvakuumet der den boblende gleden fyller kroppen som en heliumballong og du nesten ikke klarer å holde deg på bakken, skulle det være selvsagt at alle andre også følte det samme eller i det minste tok det inn over seg på en sømmelig måte. Jeg anser det som en selvfølge at den 11.april blir en offentlig flaggdag etter dette.

YES!

ENDELIG!
I ettermiddag ble jeg pappa igjen!
Etter en del dramatikk tidligere på dagen, der mor var på overtidskontroll og det ble vurdert å ta vannet plutselig, slik at jeg kunne bli pappa I DAG plutselig, ombestemte de seg og ville avvente til fredag. Men mor ville det anerledes. Hun gikk og gikk, stresset, valfartet strenende rundt nede i byen til hun begynte å få rier ved to-tida på en cafe. Hun trodde på dette tidpunkt at dette nok ikke var så mye å ta på vei for, ikke noe vits i å overdramatisere. Hun sendte meg en melding og ba forsiktig om at jeg kom hjem "ikke så mye senere" enn tre. Halv tre fikk jeg en telefon. "Fint hvis du kommer nå". DA skjønte jeg at det stod om minutter, så jeg kastet det jeg hadde i hendene og møtte henne i byen. Da var det bare fem minutter mellom riene allerede. Så vi kjørte hjem, løp bort til en nabo med Anne og kjørte opp til sykehuset. Ankom klokka halv fire - og Lisa var ute ti over halv fem. Så det var absolutt dekning for å si at jeg ikke burde komme så mye senere enn tre..
Med navlestrengen rundt halsen, var det en liten blånisse som kom til verden i dag. Selve fødselen gikk imidlertid så fort at det aldri var dramatisk. Når det gjelder det å sette et barn til verden, kan jeg bare si en ting: Respekt. Respekt til mor og til alle mødre. Da Lisa kom, var det ikke fritt for at pappa grein litt, vet ikke om det var av glede, lettelse eller fordi det rett og slett var et stort øyeblikk. Men likevel ble det varmt og voldsomt i brystet. Og etterpå en herlig, sitrende glede og lettelse som sitter i kroppen ennå.
Mor ligger på sykehuset nå, mens jeg sitter her og følger rådene til min andre fastlege, nemlig Dr. Oetker: Pizza og øl. Det funker, kan ikke si noe annet. Anne ligger og sover søtt på barnerommet, mens jeg sitter her og er brisen både på den ene og andre måten. Livet er fantastisk herlig og en merkelig, rar og utrolig gjennomtenkt innretning. Jeg er vanvittig ydmyk og takknemlig og kjenner jeg er utrolig heldig som har så fine jenter rundt meg.

Legens ordre; Tradizionale og Newcastle Brown Ale

The termindatoterminator

Ja, så satt vi her da. Fire dager over termindato og det skjer absolutt ingenting. Fint med påske og til dels sol, og lavaktivitetsorienterte dager i Tønsberg. Slik må det nødvendigvis bli i vår situasjon; ikke tidspunktet for hoppepå-tur til Alanya, akkurat. Likevel kunne det gjerne skjedd noe. Kanskje vår fremtidige leieboer kunne bare gitt oss et hint om når det skjer, slik at vi ihvertfall kunne ha gått på butikken alle sammen uten at mor trenger å tenke på bekledningen (vil det se greit ut om vannet går i disse buksene?). Men nei da.
Likevel hyggelig med dager der det ikke skjer så mye. Anne får uhorvelig mye oppmerksomhet og godhet for tida. Og hun suger det naturlig nok til seg og responderer med perlehumør og vanvittige mengder energi, som stort sett går med til å benytte seg av sin nye aksjonshøyde. Det å gå og stå gir utrolige muligheter til å få tak i nye objekter som kan rives i stykker, spises og dras ned og ut av sitt rette element. Hun har et ekstremt destruktivt talent så langt, det er bare å håpe på at dette talentet kan balanseres med å bli litt konstruktivt etter hvert. Hvis dette ikke skjer, må eneste karrierevei bli å jobbe i laboratorium. De fleste geniale oppfinnelser skjer jo etter uhell i laboratoriet, og det finnes knapt grenser hvor mange uhell Anne kunne forårsaket i en velutstyrt lab. Så hvis noen patenthungrige professorer leser dette, er det bare å si ifra.
Ventetida er altså bra for noen, kanskje ikke like gunstig for andre. Mor sjøl begynner å bli litt lei nå,og det er ikke rart om hun er det. Selvsagt går det an å gjøre ting for å framskynde leveringsdatoen, det er vi fullstendig klare over. Men de aller fleste triksene ble utprøvd sist gang, om det så er å gå i trapper, drikke sviskesaft, vaske, gå turer til man ser mannen med ljåen eller gjøre mer hyggelige ting. Så nå, i etterpåklokskapens tegn, blir ingenting av dette gjort (bortsett fra mer terapeutiske husmoraktige utløp for rastløs energi). Kanskje en slags omvendt psykologi-reaksjon, der vi ihvertfall ikke skal gjøre det som kan framskynde prosessen. Da føler vi kanskje at vi innerst inne lurer fødselssystemet, slik at vi likevel får viljen vår og får klekket den lille, vakre kyllingen, uten å ønske det eller si det høyt. Maser vi for mye, kan vi ikke forvente annet enn at det vil gå laaang tid. Så derfor går vi rundt og prøver å forholde oss rolige og avbalanserte utenpå, mens vi inni oss nok begynner å bli noe urolige. Slik er det. Når vitenskapen ikke lenger fungerer må vi bruke metafysikk. Det neste blir vel å begynne å lage våre egne salver og tenne på varder (mens vi kaster sju saltkorn over venstre skulder og graver ned hjørnetanna vår i komposthaugen til naboen når det er fullmåne - tredje søndag etter samenes nasjonaldag).

Tre dager igjen

Plutselig er det bare tre dager igjen til termin på nestemann! Helt umerkelig har tiden sneket seg fram til det tidspunktet da det må tenkes på hvilken t-skjorte man skal pakke til å ha med på sykehuset. Tja, hvilken av de hvite skal man velge? Jeg går og tenker at jeg burde ha en plan over mine bevegelser når beskjeden kommer klokka 03.34 på natta: Nå, nå kommer det! Og da spretter jeg opp og følger min vel forberedte liste over nødvendige gjøremål slik at Anne blir satt bort til riktig person på riktig måte, og mor selv opplever en harmonisk og trygg ferd opp til sykehuset, uten gjenglemte ammeBHer og med den ferdig komponerte fødespillelista på øret - den som masserer kroppen innvendig og produserer lykkehormoner som får den jevne heroinist på opptur til å virke som en indignert Siv Jensen. Kanskje er det erfaringen som gjør det - det at man har vært med på dette før - som gjør at jeg er mistenkelig rolig. Og bare fokuserer på å pakke tannbørsten. Men det er klart, med erfaringen kommer også kynismen. Der man første gang var overentusiastisk over at mor syntes hun kjente en kynner (uten at hun helt visste hva det var), blir nå alle tegn til forestående fødsel ignorert. Vi gikk nok forholdvis høyt ut sist gang, og mente, trodde og følte at NÅ! I natt kommer det til å skje, men ihvertfall i morgen. Uansett før helga, det er bankers. Jeg sa til elevene mine en måned før termin at jeg når som helst måtte løpe ut av klasserommet fordi min kone stod på kjøkkenet mens vannet fosset i alle retninger og babyen forårsaket rier som var sterke som Japanjordskjelv. Etter tre uker uten resultat, men med en elektrisk oppladet lærer som holdt på å svime av hver gang mobilen meldte fra om at han måtte huske å ringe banken, ble de smått forarget. "Når kommer denna ungen da?". To og en halv uke over tida kom Anne, og det etter at mor ble satt i gang. Uten å gå i deltalj på hvordan fødselen egentlig var, kan jeg ihvertfall si såpass at det ikke var jeg som hadde den tyngste jobben.

Såå stor søster blir jeg!

Nå som det er andre fødsel, krever det også at jeg ikke oppfører meg som en amatør for å bli tatt seriøst som pappa. Jeg må opptre med tyngde og en slags erfaringsautoritet, gjerne på grensen til bedrevitende. Derfor er det viktig å være rolig og avbalansert helt til den endelige beskjeden kommer. Så kan man heller grine som et barn når den lille, nydelige babyen kommer.

De aller første skrittene...

Mye blir annerledes når man rykker opp i status fra en vanlig fyr til å bli pappa, og særlig småbarnspappa. Det var mange som sa at livet kom til å bli helt annerledes, men det har det vel egentlig ikke blitt. Det har nok blitt massivt forsterket på mange plan, men ikke så annerledes. Jeg er fremdeles meg selv, og det er kona også, selv om hun er to uker unna ny fødsel. Men sprek! Takk. Men jo, det er jo ikke skjedd noe slikt som at jeg har fått vinger eller tatt en doktorgrad. Men det er et langt rikere liv og et mer intenst register av opplevelser som settes på erfaringskontoen. Og andre reagerer annerledes på meg, de ser meg som pappa og ikke som en eller annen fyr. Min rolle er mye mer definert og det gir seg noen merkelige utslag. Blant annet blir turen på butikken ganske annerledes. Før var turen i butikken noe som dreide seg om å skaffe mat og betale for den. Nå er butikken først og fremst en sosial arena, der Anne har mulighet til å sjarmere gamle damer og melankolske alkoholikere. Mat kommer i andre rekke, ihvertfall for henne. Vi bruker nok lengre tid nå, men samtidig er det mye hyggeligere også. For å være sammen med Anne gjør at jeg alltid må være tilstede og være med i det hun opplever. Ikke fordi det står i en bok med et bilde av en lykkelig småpluderende barnefamilie på, men fordi det kjennes nødvendig og riktig ut. Kjedelig å gå glipp av de første skrittene fordi du må skrive ny status på facebook ("lurer på om jeg skal barbere meg i kveld eller i morgen"). Apropos det; hun tok sine første skritt for en uke siden! Det er et øyeblikk som er brent fast, og tror du ikke det var pappa som fikk se det?! Han var tilstede, og fikk se tre fabelaktige skritt. Hun hadde nok selv også følelsen av at dette var noe stort, fordi hun lagde en slik "heeeeyyyy"-lyd som grenset til hvining, og med et tonefall som gjorde det naturlig å bifalle med applaus. Så hver gang hun er ute og spaserer nå forventer hun applaus. Kanskje er det derfor hun går såpass lite også? Hun vil bare gå maks to-tre skritt om dagen, og absolutt ikke når vi ønsker det. Hun porsjonerer det ut, slik at vi skal virkelig legge merke til det og bejuble det. Samtidig gjør dette at vi må følge med henne hele tiden og gi henne oppmerksomhet. 

Småprat

Utviklingsoppdatering: Hun kan snakke! Ikke mye kanskje, men likevel: "Hei hei!" ("ei ei") pluss vinking, "Nei" (også "ei"), "Anne" ("nne" eller "mme"), "Ba!/Da!" (Fellesbetegnelse på ting og fenomener (som lys og stolper) og levende vesener (hunder, katter og babyer)). Ikke mange lyder å velge mellom, men som foreldre flest er det viktig å legge godviljen til. Noen ganger føler jeg nok at jeg undervurderer henne, og drar henne ned på et mer banalt nivå enn hun ønsker. Om hun nå egentlig vil starte en samtale om trekkmønsteret til en spesiell fugleart, men bare blir møtt med "Se! Fugl! Ser du fuglen? Se!" fra pappaen sin, så er det ikke rart om hun lar temaet ligge. Spesielt når det gjelder det å tolke kroppsspråk og forstå hvordan andre har det, er hun nok ferdig utviklet. Hun begynner å lure hvis mamma får latteranfall. Og hvis mamma er lei seg, blir hun også det. Hun leser meg hele tiden, og av og til føler jeg at hun vet noe mer, som hun har innsikt inn i noe som er større og dypere - og ikke minst renere. Jeg er jo mann, og er i utgangspunktet ikke 100% sikker på noe når det gjelder små barn og papparollen. Jeg kan nok kanskje være oppi 90 % på en ekstremt god dag innen noen veldig få felter, men bare mødre kan være 100% sikker. Hvorfor det er slik og hvordan de får det til aner jeg ikke. Det har nok noe med naturen og instinktene å gjøre.
Så når bøker og blader mener at stimuli av de små er viktig, så går jeg for det - fullt og helt. For andres instinkter eller forskning er det jeg har å klamre meg til. For eksempel mener de jo at det er viktig å stimulere barnet allerede i mors mage. En ekte superpappa er delaktig også her, og ikke minst må han også tenke på at det lille frøet får med seg det meste av det som skjer utenfor mageskinnet. Så pappa kan glemme gutteturen hvis det går utover harmonien i heimen. Da kan barnet bli understimulert og angstfylt. Og pappa må synge sanger og lese for spiren, ellers kan hun allerede her ha kommet bakpå når det gjelder musikalitet og kløkt. Jeg måtte jo også prøve dette her, men fant i grunnen ut at det var en vanskelig situasjon. Med min tidligere nevnte usikkerhet, var jeg litt defensiv når det gjaldt hva jeg kunne underholde den lille med. Jeg er som tidligere nevnt ingen barnesangsanger, jeg tror heller på troverdighet og at man synger noe man selv synes er fint. Om det ikke låter så bra, får være det samme. Men jeg lar ikke frøet få inntrykk av at pappa er en skrulling som liker Labbetuss. Så derfor sang jeg noen ganger "God natt" av De Lillos for henne mens hun var i magen. Den handler jo forsåvidt om å legge seg og sove - dvs den handler vel egentlig om at man har lyst til å sitte oppe litt til fordi man spiller gitar og har en øl i kjøleskapet, men at det ikke er noe å være særlig redd for. Ikke akkurat "kjære Gud jeg har det godt", men det var det nærmeste jeg kom.

Pappapermen over

 Ai ai ai...pappapermisjonstiden er over og dermed er pappa henvist til å igjen sanke pensjonspoeng og forsøke å formidle kunnskap til Nøtterøys ungdom og ditto framtid. En merkelig følelse. Plutselig står man midt oppe i en klokkeorientert hverdag, der man før gikk etter den lille jentas biorytmer. Klokka var egentlig overflødig - kanskje bortsett fra å vite at Fantorangen begynner halv seks, etterfulgt av Peppa Gris og Pocoyo (dere som har små barn selv, vil nok nikke gjenkjennende. Dere andre får vise medfølelse). Nå er det ikke lenger lange dager med flere turer ut i det varme februarværet (de som fant opp drivhuseffekten burde fått nobelprisen) - nei, nå handler det om å ta tak i den lille ved firetida og gå med bæremeisen rett opp i nærmeste skogholt. Og da hjelper det ikke om den lille ungen kanskje har vært ute med mor før, eller om hun egentlig er en bokorm av dimensjoner som egentlig bare vil lese moralfilosofi og denslags. Den fødte akademiker som kommer til å hate meg for å ha blokkert hennes muligheter til intellektuell adspredelse fra begynnelsen av. Er hun slik, har hun vel uansett tapt, og kommer til å slite med å få anstendig høyintellektuell stimuli før hun flytter på hybel. Nei, hun her må nok finne seg i å bli plassert med bålrøyken i ansiktet utallige ganger, og oppleve overnattinger under åpen himmel og et og annet myggstikk. Men i vår tilværelse, der skrubbsår nærmest har blitt en medisinsk sensasjon, er utetiden aksjer i et rikt liv. Og disse aksjene stiger i verdi etter hvert som årene går, helt til de blir uerstattelige.
Slik som Anne er nå om dagen, er det likevel lite som tyder på at vi har med en stillesittende lesehest å gjøre. Det kan jo selvsagt komme, så vi skal ikke kaste inn håndkleet for en eventuell akademisk karriere ennå. Men for tida er energinivået hennes enormt høyt. Hun freser rundt på gulvet og det meste skal kastes rundt, smakes på eller hives i en eller annen retning. Alt med et smil og gjerne litt godhvining også. Her en dag hadde hun klart å kaste vannflaska ut av kjøkkenet mens hun spiste. Kastarmen er med andre ord god. I tillegg liker hun ikke å leke alene, aller helst må minst en av oss være med. Og det passer dårlig når mor er høygravid og trenger en god del hvile. Vi har fått "Drømmehagen" på DVD (takk, Annicken!) og det klarer faktisk å fange oppmerksomheten hennes i noen minutter. Helt utrolig på flere måter. Utrolig at hun klarer å underholde seg selv en liten stund, samtidig er det  - ihvertfall for meg - utrolig at hun lar seg underholde av de greiene der. Hun kan stå der og holde seg fast i TV-benken mens hun svikter litt i knærne og humrer som en gammel mann. Hva som kan være morsomt, er jo vanskelig å begripe. Kanskje er det alle fargene? Den gode historien kan det neppe være, heller ikke dialogen eller gjenkjennelseseffekten. Serien må jo være skapt etter prinsippene "følg alle dine innfall blindt" og "hva skjer hvis vi tar litt LSD i den kreative fasen?". I dette prosjektet kom de nok aldri til nei-fasen...men det funker jo som bare det! Og da skal man kanskje ikke la seg irritere over det. Dog har jeg mer tro på bæremeisen som utgangspunkt for gode stimuli likevel

En halv omgang

Hele familien, dvs to voksne og Anne, var på Strømstad Spa og hotell denne uka. En overnatting med masse god mat og boblebad til vi så mannen med harpunen. Fruen tok seg en behandling og harmonien var nær sitt absolutt maksimale, selv med et bittelite søvnunderskudd pga Annes noe urolige natt. Og når man først er i Sverige, så må man jo innom Nordby'n! Med andre ord: Harmoni adjø - kaos velkommen. Det skulle vise seg at vi, merkelig nok, ikke var de absolutt eneste som hadde besluttet at kaos var tingen på en slik tåkete dag. Så da vi ankom kjøpesentrenes store hvite far, sultne men velduftende - skulle det fort vise seg at det skulle bli en ildprøve. Først skulle vi få oss noe å spise, og vi satset på burger (pappa tok en lyxburgare). Servitøren var uvanlig sur, det virket som han så på enhver kunde som sin personlige fiende. Et dårlig utgangspunkt for en kulinarisk opplevelse, men vi var så proppfulle av gode vibrasjoner at det ikke gjorde noe. De som lagde maten skulle også vise seg å være skåret over samme kam (eller hva det heter) som servitøren. Svidd burger servert i en sjø av thousand island, med en slags baconaktig masse rundt omkring (derav "lyx"). Anne fikk en porsjon nødgrøt, men var likevel (eller kanskje nettopp derfor) like sur som sine omgivelser. Javel. Med noen burgerbiter i magen og et faretruende lavt blodsukker gikk vi deretter løs på Maxi for å handle. Dette gikk egentlig uvanlig bra, sett i ettertid. Og deretter var det bare å kaste seg i bilen og komme seg hjem. Turen gikk greit selv om den var lang, bastøferga fungerte som den skulle og plutselig var vi hjemme. Bad og ekstra luksus for henne: Svensk barnemat, og ikke hva som helst. Nei, selveste laksegryta fra Nestle! Hun våknet en time senere, og hylte som om hadde det veldig vondt eller hadde hatt et mareritt som kom til å sette spor resten av livet. Det tok en time å få roet henne ned slik at hun sov igjen. Hun pleier aldri å være slik, sovner stort sett greit om kvelden og er lett å få til å sove igjen hvis hun våkner. Så noe var galt, men det er sikkert bare et mareritt, sa jeg. Hun sover sikkert bra resten av natta. Riktig. Ihvertfall noen timer. Til klokka ett. Da hører jeg noen roper, langt borte fra, at Anne har spydd. Jeg våkner først med kroppen og står på gulvet mens bevisstheten ennå famler rundt i drømmeland. Kroppen fortsetter videre inn på Annes rom, der står mor med stakkaren i hendene og jeg griper dynetrekket for å vaske av poteter, gulrøtter og laks. Inn i dusjen, og akkurat i det bevisstheten kommer inn i kroppen oppdager jeg at jeg står og vrir feil spak frenetisk mens jeg banner over at vannet skulle bli borte akkurat nå! Anne er blek og presser fram et tappert smil mens hun småskjelver. Foran oss har vi to og en halv time med periodisk oppkast, og det er fryktelig vondt å se den lille kroppen krøke seg over bøtta mens spyet renner og hun gråter sårt. Da vrir det seg i magen og stikker og river i pappahjertet. Akkurat der og da er harmoni og boblebad forholdsvis fjernt. Men hun stabiliserer seg og sovner i mamma og pappas seng halv fire. Neste dag er hun trøtt, men frisk og vi puster lettet ut. Det var en smak av omgangssyken, og selv om det ble en kort omgang, er det bare å kvittere for at den nå er gjennomført.

Nei, hun kan ikke gå. Men det er LIKE før...

Det er en fryktelig risikosport å besøke andre småbarnsforeldre, særlig hvis barna er jevngamle. Med det samme du ser den lille poden som de er så stolte av, må du holde igjen, stenge igjen for alle tankene som raser gjennom hodet og slukke alle følelser som skulle kunne tenke seg å invadere kroppen. Lett er det ikke. Det er vel på nivå med å telle stjerner på vei hjem fra byen, eller leve som dedikert munk i en bortgjemt kloster i Bhutan i 80 år. Du må legge all personlig seiersvilje og hele ditt enorme pappaego til side.
For du kan ikke og skal ikke sammenligne den lille med den andre. Men hvis du nå ikke er selvkontrollens svar på MacGyver, vil du kjenne at tankene raser avgårde og du har scannet den lille pjokkens egenskaper og kjapt oppsummert hvordan din håpefulle ligger an i løypa. Det er forsåvidt greit hvis man kaldt klarer å la det bli med det, men verre blir det når du kjenner det bobler av stolthet i brystet fordi DINE gener har medført at DIN krabat har to tenner mer i overmunnen og klarer å krabbe mens den andre drar seg etter hendene. "Det er pappas unge det! Så mange fine tenner da gett. Og se hvor flott hun krabber! Blir atletisk hun der. Ja, jeg har lagt merke til at hun er veldig motorisk. Tror jeg skal legge opp til turn og pianotimer, hun liker musikk også...". Du hører deg selv tenke alt dette, og enda verre blir det når en av disse tankene plutselig blir uttalt og du gnir det inn overfor de andre foreldrene. Som selv også ønsker å ha en unge som ligger langt framme, som aller helst kan snakke fire språk flytende når hun er to, slik at hun kan diskutere moralfilosofi med franske professorer innimellom at hun slår stiften og tar 300 hangups med en hånd bare for å slå ihjel litt tid. Er det slike barn vi vil ha? Supermennesker som kan klare alt det vi ikke klarte?
Det er jo fullt mulig at for eksempel Stalin var uhyre tidlig ute som barn. Mulig han gikk ved seks måneders alder og kunne synge nasjonalsangen baklengs. Men det hjelper ikke så mye når man ser på det han brukte evnene sine til. Det er også få som er så tidlig utviklet at de har kunnet leve av det i ettertid. "I den villaen der bor Gunnar Jensen, han fikk fullt tannsett da han var syv månender. Etter det fikk han byens nøkkel og 2% av statsbudsjettet til fri disposisjon". Eh nei. Det er så utrolig lett å kjenne denne lille stoltheten, og derved se på utviklingen som noe denne lille stakkaren skal prestere, som noe som skal måles og settes opp mot andres prestasjoner.
Men vi ønsker jo bare ungen vår det aller beste. Vi ønsker jo bare at de skal være sunne og friske. Jojo. Det er et sobert ønske det, men hvert barn utvikler seg jo på sin egen måte og i sitt eget tempo. Og det må de få lov til.


Vi flesker tel

Jeg kjenner jeg blir mildt hjernevasket av å være hjemme og være sammen med Anne såpass mye som jeg er. Helt automatisk innstiller hjernen og sinnet seg på å kommunisere med en søt og blid 1-åring som ikke kan si noe annet enn "mama"  - og "papa" hvis jeg legger godvilja til.  (Hun lager masse andre lyder også, men de kan ikke - selv med godvilje - karakteriseres som ord) Likevel prater vi masse, hun gurgler og jeg gurgler tilbake, hun ser noe som jeg tror er fugler og sier "da!" og jeg roper "da!" tilbake. Hun ser lys og roper "da!" og jeg roper tilbake osv. Og slik fortsetter vi. Dette er jo helt greit og innenfor det som er rimelig. Det er viktig å kommunisere med de midlene man har. Men jeg må av og til ta meg i å høre meg selv si forholdsvis merkelige ting. Tidligere i dag skulle jeg legge henne i vogna for å sove, og da må det jo prates. "Nå skal det bli godt å legge seg, ja se på den deilige, fine vogna, så heldig du er som skal sove her, ja du er så heldig at..."osv. Fremdeles innenfor det som kan tolereres. Men plutselig hører jeg meg selv si "Ja, vi flesker tel, vi flesker tel, vennlig hilsen Kjell!" DA er grensen nådd. Vennlig hilsen Kjell? Hvor kom det fra?! Tror jeg virkelig hun sover bedre eller roer seg mer ned ved å si det? Hun skjønner jo ikke hva jeg sier, så hvem prater jeg til? Og ikke minst, hvis jeg hilser fra Kjell og ber henne fleske tel når hun skal sove, hva annet sier jeg da uten å være klar over det? Hvordan vil det gå når jeg skal omgås voksne?
Men hun sovnet da ihvertfall. Kanskje det var Kjells fortjeneste?

Pappapermens skjulte farer

Herlig med pappaperm! Masse frihet til å bruke mye tid med det lille mennesket. Jeg er uforskammet heldig og har en genial liten unge som sover hele natta og våkner sånn i halv åtte-tida. Derfor bør pappa ideelt sett være like frisk og våken som henne, rett og slett boblende av morgenfrisk ynde og ha skjønnhetssøvnen inne med god margin. Omgivelsene vil derimot ha det til at dette ikke stemmer. Merkelig.

Men hva skal man fylle den tilsynelatende uendelig lange dagen med? Gå ut på tur? Nei, hun er kanskje litt forkjølet, hørte hun hostet litt for en tre-fire dager siden. Vi får heller se på TV2, om Wenche lager noe godt i dag? Her var det reklame, tja vi kan jo se litt på det så lenge. Anne, du kan leke litt selv, viktig at du lærer det. Wenche bruker laaang tid (innimellom reklamen) og så er det plutselig slutt. Kanskje har de besøk av en hyggelig hypnotisør med hestehale eller en F-kjendis fra Paradise Hotel i 2006 som kanskje skal slippe en plate om tre år, hvis hun finner noen til å skrive sangene sine. Koselig! Anne klarer seg fint på egenhånd fremdeles. Så er klokka ti og det er muligheter for å få med seg første del av God morgen Norge som jeg ikke rakk å se. Da kan man liksågodt se resten en gang til også. Hvis man klarer å motstå Bonanza på TV2 Zebra, der vi følger Cartwright-familien på nye eventyr. Fint å få innblikk i hvordan folk hadde det i gamle dager. Eller hva med noen episoder av Frasier i samme slengen? Kan jo lære litt eh...psykologi av det? Nyttig! På dette tidspunktet må Anne sove en halvtime. Ro og fred i stua, og god tid til å virkelig dvele i dr.Phils hverdagsaktualiteter. Massevis av tips å plukke opp for den moderne mann! Uheldigvis våkner Anne før doktoren får konkludert og det er veldig kjedelig.

Nå, sånn i halv tolv-tida, kan muligens et urinstinkt blusse opp og murre i mellomgulvet. Dette komdegutdetermidtpådagenogsolaskinnerute-instinktet, som man kan eliminere ved å dra for gardinene og sette noen kopper og tallerkener i oppvaskmaskinen. Da har man prestert noe ihvertfall, og kan hvile litt etter det. Og hva er vel bedre å hvile til enn Ungkaren? Kan lære masse om å bli en bedre kjæreste i tillegg! Hysj Anne, pappa må også være kjæreste med mamma og må lære åssen han skal gjøre det. Etter så mye fagstoff etter en lang dag er man gjerne litt mentalt sliten. Og da er det Macgyvers tur. Ikke bare er han smart, han er jo ekstremt uendelig snill også. Makan til fyr, ser ut som pappa lærer litt her også gitt, selv om han begynner å bli sliten nå. Så mye som pappa har lært i dag, så må han hvile resten av kvelden. Mamma får ta over nå.
-----
Jeg håper ingen av dere tror at dette er noe i nærheten av virkeligheten av hvordan en pappaperm-dag er. Det er kanskje lett å tro det hvis man ikke har prøvd det selv. Dagen fri alene med en snill unge? Heldigvis er det ikke slik - det er tusen ganger mer intenst, tusen ganger mer lærerikt og en million ganger finere.

Anne 1 år!

I går var det stor feiring, da lille Anne fylte ett år - dvs hun fyller på fredag, men vi er så frekke at vi feirer før tida. Veldig hyggelig med besøk fra slekta mi. Masse fine mennesker. Men hva hovedpersonen fikk med seg? Kanskje noe som dette:
"Dagen hadde vært rolig som vanlig og lite skjedde. De prøvde å få meg til å sove, men det var kjedelig. Så gikk vi en tur i bæremeisen og da kunne jeg endelig prate om alle tankene jeg har gjort meg om hvordan vi kunne få litt mer action i huset. Mamma og pappa bablet som svar, igjen. Jeg tror ikke de tar meg seriøst - og de er nok ikke særlig intelligente heller, er jeg redd. Jeg bæsja litt og pappa skiftet bleie da det plutselig kom masse mennesker inn i huset. Surprise party! De hadde med seg masse lyder og jeg ble litt overveldet, for jeg kjente de ikke helt igjen. Men etter hvert husket jeg at jeg hadde vært på fest med de før. Og Ingeborg på fire er jo party queen nummer en! Jeg skal bli som henne. Jeg fikk spise på masse fint papir, før jeg plutselig ble trøtt, det var nedtur. Så våknet jeg igjen og det var fremdeles fest, jeg fikk kake og Ingeborg hadde lagt masse kake til bare meg under bordet. Deilig å få litt matro. Jeg fikk pratet masse med Kristian, Eirik, Håkon, Henrik og Ingeborg. I tillegg viste jeg bæssmor rundt i huset, det tror jeg hun ble glad for. Hun likte særlig at jeg viste henne bildene de har tatt av meg. Så var de plutselig borte igjen og festen var over. For en nedtur! Jeg ble sittende igjen med smokken i munnen og sånn passe kjedelig grøt til kvelds."

Og pappa bakte kake!
(Men han pynta ikke, estetikk er rent maskulint sett en død muskel i denne kroppen)

Mens Anne smakte på røra for å kvalitetssikre produktet. Både farge, tekstur og lukt ble nøye eksaminert før produktet kunne sendes videre i produksjonsprosessen.

Evolusjon

Den lille prinsessa bruker liten tid til ettertanke og meditative refleksjoner mens hun lytter til sin indre stemme. Nei - Anne skal og vil utforske, ta ut, rive ned, peke på, påpeke, skremme og bli skremt. Og ikke minst kjempe mot tyngdekrafta og stå. Selv om hun skjelver i beina og har en solid knekk i knærne, smiler hun med de fem tennene sine og viser et viktig prinsipp i praksis: Barnets kompetanse til å manipulere omgivelsene, samtidig som man gjør det som må til for å hevde seg fysisk i konkurranse med de andre. Nå er det heldigvis ikke femti andre små Anne'er som fyker rundt og tømmer søppelbøtta på do og spiser innholdet her i leiligheten, men likevel merker jeg at hun hele tida jobber for å klare det som et barn må klare for å overleve. Hun må lære seg å gå. Og hun må sjarmere sine foreldre slik at de blir så glade i henne at hun blir tatt vare på. Det er dette manipulasjonen handler om.

Survival of the fittest!

Allerede nå er hun en mester i kunsten. Hun har skjønt hva hun skal gjøre om morgenen når hun kommer opp i senga til mamma og pappa: Ber vi om en kos, får vi det selv om hun nok egentlig synes det er like morsomt som å høre morgenandakten på P2. Et kyss besvares med åpen munn og rikelig med spytt. Så kan hun heller rive ned boka fra skrivebordet og legge den stinkende bleierompa i ansiktet til mamma etter det (da har hun jo allerede pluss på kontoen). Og når hun spiser opp diverse rester på gulvet (grus, steiner, barnåler, bark og annet snacks) har hun lært at hun skal snu seg mot oss og lage en eiendommelig grimase, for det minner oss nok om at vi bare skal være glade i henne for den hun er og ikke for hva hun gjør. Sånn som foreldre skal. For dette er jo bare det evolusjonen handler om; hun skal tilpasse seg det miljøet hun lever i. Og hvis omgivelsene består av bløthjertede dimlinger som gir henne hapå på skiva hvis hun smiler litt ekstra, da får hun gjøre det. Ligger det snacks på gulvet, ja da får man vel spise det da.

Lenge før jeg ble pappa var jeg fast bestemt på at barna skulle få en streng oppvekst og egentlig få så lite som mulig, slik at de skulle sette pris på det de hadde. Men jeg innser nå at denne lille jenta kommer til å få det akkurat som hun vil gjennom hele oppveksten, og gjøre pappaen sin til en mann som har mistet alle sine illusjoner når det gjelder asketisk barneoppdragelse. Men pappaen synes ikke det gjør noe. For han vet det er evolusjon.

Barnereglenes tyranni

Lillemann, eh..storebrand, meglerfru, juletrefot og store gubben snåsamann

Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å skjønne barnereglene og barnesangene. Ihvertfall for meg. Jeg skjønner ikke den logiske oppbygningen og ikke hva de prøver å si. Skal det være en slags moral i dette? Det må legges til her at jeg husker så og si ingen fra jeg var liten selv. Men jeg tror heller ikke at moren min var særlig dedikert til den oppgaven. Nå som jeg har blitt pappa merker jeg at det forventes at de sitter SLIK (knips) med en gang poden er i en situasjon hvor noe slikt er påkrevd (soving, framkalle det gode humør, imponere andre småbarnsforeldre etc).

Nei! Det må finnes en annen måte å gjøre det på! Hva er det med disse tærne, for eksempel? Lillemann, tirilrot, meglerfru, store gubben hesten  eller hva det nå er? Jeg pleier å improvisere litt over ulike temaer, som for eksempel geografi: lillesand, kristiansand, kazakhstan, afghanistan og store byen new york. Eller kanskje ulike samfunnsoppgaver: Arbeidsmann, storebrand, høyremann, lagmannsrett og store fylkesmann. Da begynner det å bli interessant, i stedet for å sette sammen tilfeldige, meningsløse ord og kalle det en regle - som alle må kunne, uansett legning, etnisitet og interesser. Det er ensretting og tyranni.

Anne sover stort sett hele natta nå, men krever at det synges. Og det er pappa som har denne oppgaven. Da oppstår et annet problem: Hvilken godnattsang kan man synge uten å gå på akkord med sine indre verdier? Ikke byssan lull, der man skal koke noen greier og begi seg inn på hva noen fremmede vandringsmenn holder på med (hva er en vandringsmann nå? Finnes det noen igjen av de?). Jeg prøvde meg en stund på "God natt" av De Lillos, men han synger om at han er oppe sent og har en øl i kjøleskapet. Det er kanskje ikke oppbyggelig nok, selv om det er hyggelig. Nå har jeg endt opp med "Knutsens drøm" og "Manhattan Skyline" (uten stressa midtparti). Hun skjønner jo ingenting, men det virker som det går greit. Da kan pappa få indre ro og synge sanger han står inne for, og hun får høre noen lyder hun kjenner igjen. Vinn vinn.